Fire år siden Norge ble gjort til æresmedlem av krigen mot terror

Jeg har blitt oppfordret til å skrive litt om 22. juli-saken i anledning dagen. Noe er gjentakelser, og noe er ting som bare mine nærmeste har vært klar over fram til nå. Det meste peker i én retning. Alt var planlagt. Av alle andre enn Anders Behring Breivik.

Den 22. juli 2011 satt jeg med familien rundt meg på Rena

Livet og tilværelsen kan vanskelig detaljstyres, og den gang ville det ha seg slik at et langvarig samboerforhold hadde tatt slutt en stund før den tragiske dagen som utspant seg i all sin gru inn i de norske hjem via nyhetskanalene på TV. Livet byr av og til på gledelige hendelser, og i motsetning til alle dem som skulle dø senere den dagen, og de enda flere som skulle miste noen de elsket, kanskje over alt på jord, planla jeg en enkel bursdagsfeiring for min stesønn. Eksen, stedatteren og stesønnen min skulle komme på besøk klokka tre den ettermiddagen, og vi skulle feire fjortenårsdagen til stesønnen min. De bodde fortsatt på Åsta Øst i det huset jeg selv hadde bodd sammen med dem i. Anders Behring Breivik bodde også på Åsta Øst. I Vålstua litt lenger sør langs østsideveien til Elverum.

Det nærmet seg taco-middag, og dagen tok en dramatisk vending. Sittende foran TVen tror jeg knapt noen av oss i dag husker særlig om selve måltidet. Vi ble ufrivillige gisler foran fjernsynet som resten av den norske befolkning den ettermiddagen og kvelden.

I går kveld, fire år etter den historisk fæle dagen, hadde jeg besøk av stebarna på fjerde dagen, og vi koste oss med taco og snakket om både 22. juli-hendelsene og annet. Kvelden ble så sen, at da jeg sendte en SMS for å gratulere “guttungen” med dagen da klokka hadde passert 00:00, hadde de ikke kommet lenger enn til sørenden av Mjøsa på vei hjem. Retning Rena. Å fylle 18 er noe helt spesielt, og jeg føler meg priviligert over å nesten få feiret selve dagen med ham og søsteren. Nå er de unge voksne begge to, og har, bank i bordet, fårhåpentlig vis et langt og godt liv foran seg. I motsetning til ungene og ungdommene som ble slaktet ned på Utøya for fire år siden.

Rena er et lite sted

For folk flest, hvis de i det hele tatt vet noe som helst om Rena, så har de sett pipa fra kartongfabrikken på vei forbi tettstedet. Noen få vet kanskje om hoppbakkene, og landets hoppentusiaster vet kanskje at norgeshistoriens første skihopp over 100 meter skjedde der i 1957, da Asbjørn Aursand hoppet 101,5 meter. I senere tid har Forsvaret slått seg ned på Rena, og slik har befolkningstallet økt betraktlige. Det folk flest har hørt om i forbindelse med Rena før Anders Behring Breivik, er en annen tragedie, den forferdelige togkollisjonen på Åsta Vest, litt nordover på andre siden av Glomma fra bruket ABB leide, den 4. januar 2000, der 19 mennesker omkom.

Rena er som nevnt et lite sted, og jeg og mine nærmeste har snakket mye om dette med ABB og hans adresse på småbruket Vålstua. Selv så jeg ham aldri, og ingen av de jeg kjenner godt på Rena så ham. De eneste som så ham var frisøren, drosjesjåførene, folk på Renas in-sted for inntak av store mengder dårlig mat og god alkohol, samt vitnemålet fra de ansatte på Felleskjøpet, der jeg kjente sjefen. Som sagt, Rena er et lite sted, og derfor forteller jeg ikke hvem av stedene nevnt over følgende vitnesbyrd ble gitt meg for et drøyt år siden.

“Jeg pratet lenge med ABB, og det han sa, og ikke minst måten han sa det på, gjorde at han er den eneste kunden jeg har hatt som jeg har hatt lyst til å trykke i hånda og takke for at jeg var så heldig å få møte ham.”

ABB gjorde altså inntrykk, og han ble observert på Rena av representanter for næringslivet. Han gjorde seg synlig, men ikke for “oss”. Selv har jeg noe nær fotografisk hukommelse når det gjelder ansikter, og det er ikke bare løst prat. Hadde jeg sett ham godt, hadde jeg helt sikkert husket ansiktet hans. Men sånn ville det seg ikke. Kanskje jeg så ham, men har glemt det allikevel. Kanskje han ikke var noe å legge merke til? Andre med adresse på Rena husker jeg ansiktene på når de dukker opp på TV, i første rekke representanter for Forsvaret. Dette er offiserer jeg bare har stått bak i kassakøen på Kiwibutikken, eller snublet tilfeldig borti i andre forbindelser. Men ABB, han husker jeg ikke.

Vålstua som tilholdssted for kriminelle

Jeg vet ikke om det er den forholdsvis øde beliggenheten til dette småbruket som gjør det, men stedet ser ut til å utøve en magisk tiltrekningskraft på kriminelle mennesker. Jeg tar bare opp en av disse sakene, og har ofte tenkt på dette i forbindelse med det jeg har skrevet så mye om, at det er klandestine krefter i de vestlige samfunnene som styrer narkotikaproduksjon og –distribusjon.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/nokas-ranet/dette-er-hasjfarmen/a/148307/

Dette er hasjfarmen

Mener Nokas-penger ble brukt på dyrking av hasj

(VG Nett) På denne gården på Rena i Hedmark mener politiet at penger fra dødsranet i Stavanger ble brukt til å bygge opp en hasjfarm.

HASJ-PLANTASJE: I fjøset på låvebygningen fant politiet et dyrkingsanlegg for
hasj da de aksjonerte onsdag.
Foto: Anita Høiby Gotehus, Østlendingen

Ifølge Østlendingen var det på gården Vålstuen på Åsta øst i Åmot at den spesialtrente beredskapstroppen til Oslo politidistrikt slo til onsdag. Politiet bekrefter at målet for aksjonen var jakten på utbytte etter Nokas-ranet.

I fjøset og gjødselskjelleren på gården fant politiet et dyrkningsanlegg for hasj. Anlegget skal ifølge Østlendingen være av betydelig størrelse, og satt opp ved hjelp av kostbare materialer. Produksjonen pågikk da politiet slo til.

Gransket gården

Tre personer er pågrepet og siktet for narkotikaforbrytelser etter aksjonen. En av de tre mennene skal være en god venn av David Toska, og har tidligere vært siktet for etterfølgende bistand i Nokas-saken.

Politiet gjorde fortsatt undersøkelser på eiendommen fredag. I tillegg til det avslørte hasjanlegget ønsker politiet også å sjekke om deler av utbyttet etter dødsranet kan ligge skjult på gården.

En 33 år gammel mann fra Akershus kjøpte gården for 2,3 millioner kroner for ett år siden. Han skal ikke ha hatt noen tidligere erfaring med gårdsdrift da han overtok tomten som inneholder 100 mål dyrket mark, hovedbygning, stabbur, fjøs, garasje og egen seter.

…

I seg selv er dette oppsiktsvekkende, og det slutter ikke med det. NOKAS-hjernen David Toska er nevnt over, og da advokat Geir Lippestad og ABBs framtidsvisjoner ikke var forenlige, skiltes deres veier nå i år, etter at de i en lang periode har hatt et advokat/klient-forhold der forsvarer Lippestad aldri har vært i nærheten av å forsvare ABB på noen som helst måte, og da de i årene før 22. juli-hendelsen delte spiserom og kjøleskap i et lite kontorlandskap i Oslo, uten at noen av de to husker hverandre av den grunn. Her er fra Aftenposten om ABBs advokatskifte:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Geir-Lippestad-Kunne-ikke-ga-med-pa-Breiviks-premisser-7915952.html

Geir Lippestad: Kunne ikke gå med på Breiviks premisser

Advokat Geir Lippestad mente det ikke var forsvarlig å gå med på kravene Anders Behring Breivik satt for en rettsak om egne soningsforhold. Derfor byttet 22.juli-terroristen ut sin tidligere forsvarer.

…

Advokat Øystein Storrvik blir Breiviks nye forsvarer i forberedelsene til en rettssak om soningsforholdene. Storrvik er kjent som forsvareren til Nokas-raner David Toska.

Det norske samfunnet er lite i internasjonal målestokk, og advokatene er få, i likhet med de store og prestisjefylte klientene som går under betegnelsen kjendisforbrytere. Dette er allikevel ganske spesielt. Først dukker advokat Lippestad opp som ABBs forsvarer etter at de tidligere har hatt delt oppholdsrom på en arbeidsplass, og glem ikke Lippestads families historie i forbindelse med Stay Behind (Jens Chr. Hauge), tidligere høyesterettsdommer Arntzen, bestefaren til 22. juli-dommer Ella Arntzen, da Lippestads bestefar Johan Andreas Lippestad fikk forkortet dommen for landssvik, etter å blant andre ting, å ha vært sosialminister i NS-regjeringen. I aktoratet under 22. juli-rettssaken satt også Arne Lyng, barnebarnet til John Lyng, som også spilte en viktig rolle innen rettsvesenet etter 2. verdenskrig. Deretter skifter ABB til en ny advokat, Storrvik, som også representerte David Toska under NOKAS-rettssaken. Både Breivik og Toska hadde Vålstua på Åsta Øst felles, om enn noe perifert. Det norske samfunnet er lite, men tvilsomt så lite. Mitt tidligere knøttlille lokalsamfunn var ikke lite nok til at de jeg kjenner eller jeg selv kan huske å ha sett ABB mens han etter sigende bodde på Rena. Les mer om dette i Arntzen og Lyng – historien gjentar seg.

Hele saken stinker av Operation Gladio

Rettsvesenet i Norge har vært dominert av “gutta på skauen”-gjengen, som senere etablerte Stay Behind, eller Operation Gladio i Norge. De startet også opp et medlemsblad til hjelp for sine lyssky handlinger, og dette medlemsbladet er på alltungemålet kjent under navnet Verdens Gang. Historien forteller oss at bankene, e-tjenestene, enkeltnasjonenes rettsvesen, og i mange tilfeller frimureriet, er ett og samme. Disse samfunnsinstitusjonene må de ha full kontroll over for å kunne gjennomføre sine handlinger og styre samfunnet og menneskeheten i den retningen de ønsker. Riksmediene og universitetene like så. Det som forsterker disse antakelsene, eller påstandene om du vil, er en hel rekke av “tilfeldigheter” vi ser i forbindelse med 22. juli-saken.

Lederen av e-tjenesten i 2011 var Torgeir Hagen

Han var dessuten frimurer av tiende grad. Finn alle frimurere på Archive.org – Norske Frimurere. Når du er leder av e-tjen

esten og samtidig 10ende grads frimurer, blir du ikke særlig mer e-tjeneste eller frimurer. Det interessante er at Torgeir Hagen var plassert i Teheran i Iran i forbindelse med revolusjonen der på 70-tallet, og at en av hans kolleger var David Breivik, faren til ABB. Til tross for, eller muligens på grunn av, denne integritetsmessige frontkollisjonen, ble Torgeir Hagen plukket ut som medlem av 22. juli-kommisjonen. En kommisjon nedsatt av regjeringen Stoltenberg for å granske alt annet enn det som skjedde. Lederen av kommisjonen, Alexandra Bech Gjørv, tilhører vår tidligere statsministers nærmeste sosiale nettverk. En som har ledet flere tidligere offentlige utvalg, er Norulv Øvrebotten. Han kan gangen i dette systemet, og den 14. juli skrev han en svært interessant kommentar under en artikkel i VG. Jeg siterer litt fra den, men les for all del hele saken her. Av de som har vært modige nok til å varsle om grove overtramp innen norsk politikk, er det få som til høy pris har bidratt med mer viktig stoff enn Øvrebotten.

Du må være temmelig sikker på at alle kort er på bordet før du laget et minnesenter om 22. juli, for hva som betyr noe er den hele og fulle sannhet. De fleste går rundt og tror at terroren i 2011 er blitt etterforsket og gransket av en offentlig granskingskommisjon, men det er ikke sant. Det er likevel en illusjon som er blitt liggende til grunn for offentlig saksbehandling i fire år nå.

Regjeringen Jens Stoltenberg nedsatte 12. august 2011 ved kongelig resolusjon et utvalg som ble kalt kommisjon «for å gjennomgå og trekke lærdom fra angrepene på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011.» Bruken av kommisjon skaper et inntrykk av gransking, men det var slett ikke mandatet. Så da ble det heller ikke gjort. Terroren er ikke blitt gransket.

Det ble tvert om og eksplisitt bestemt fra regjeringen at statens regler for granskingskommisjoner ikke skulle komme til anvendelse for arbeidet til det som offentlig ble kalt 22. juli-kommisjonen. Utvalget fikk heller ikke kompetanse stilt til rådighet fra regjeringen for å etterforske og granske. Ingen med slike kvalifikasjoner ble utnevnt til å utgjøre sekretariatet for utvalget. Vanligvis er det politietterforskere og andre relevante spesialister med i sekretariatet til granskingskommisjoner. Som skal etterforske katastrofer. Det fantes ingen slike eksperter her.
Tidsfristen som ble satt for utvalget fra regjeringen var knapp og gjorde det umulig å gå særlig i dybden av hendelser selv om det skulle hatt kompetanse til rådighet for å etterforske.

Faglig ansvarlig for minnesenteret etter terroren i 2011, heter Tor Einar Fagerland. Han er historiker ved NTNU og bygger blant annet på rapporten fra dette utvalget under ledelse av advokat Alexandra Bech Gjørv. Hennes utvalg uten etterforskere i sekretariatet ble av regjeringen Jens Stoltenberg kalt kommisjon uten i virkeligheten å være det. Utvalget var altså endatil unntatt reglene fra staten for granskingskommisjoner. Dette utvalget etterforsket og gransket ikke noe som helst for det hadde ikke ressurser for å gjøre det til rådvelde. I ettertid er det likevel skapt en illusjon hos befolkningen om at det er gjort. Virkelighet og illusjoner er to ulike forhold.

Som Norulv Øvrebotten skrev, handler det om å bygge opp en illusjon om at “joda, vi har gransket alt til bunns, og sannheten om hendelsen er derfor servert det norske folk.” Dette er bare et triks de benytter seg av for å gjøre det stikk motsatte, å sørge for at ingen noen sinne skal få vite hva som egentlig skjedde. Generalmajor og sjef for e-tjenesten, Torgeir Hagen, ble forøvrig satt til å lede nok en terroretterforskning, det påståtte angrepet på det norske Statoil-anlegget i Algerie i 2013.

Tidligere kolleger i UD, Torgeir Hagen og Jens David Breivik

Er det ikke litt merkelig da, at de helt tydelig motstridende interessene i forbindelse med at Torgeir Hagen var tidligere kollega av tiltaltes far, en tiltalt han selv ble satt til å granske av vår statsminister, ikke ble nevnt med et ord? Hvordan kunne dette skje? Både Hagen og ABB var dessuten frimurere.

Mer e-tjeneste og nasjonale terrorøvelser

Den 22. juli 2011 startet forferdelighetene rett etter at politiets beredskapstropp har holdt en øvelse med skremmende likheter til det som skjedde kun minutter og timer senere. I USA den 11. september 2001 skjedde det samme. De kjørte samme morgen antiterrorøvelser der scenarioet minnet skremmende mye om det som utspant seg i virkeligheten rett etter. Det samme skjedde i forbindelse med London-bombene den 7. juli 2005. Der hadde de øvelser om at to t-banestasjoner skulle sprenges i lufta, samt ei bestemt bussrute. De to samme stasjonene, og den samme bussen, ble sprengt i lufta samtidig med øvelsene. Vi så det samme skje under Boston Marathon-saken, der Homeland Security avholdt øvelser som gikk ut på at en terrorist sprengte ei bombe i området under dagen for maraton-løpet den 15. april 2013. Det finnes flere lignende eksempler. Ole Dammegård har skrevet om en terrorøvelse som gikk ut på å feste sprengstoff på MS Estonia den 28. september 1994, bare timer før den la fra kai den skjebnesvangre dagen. Det sier seg selv at de forskjellige lands e-tjenester må være fullstendig på det rene med alt dette, hvis ikke har de ikke gjort jobben sin. Siden vi ikke hører noe om at de har hatt full kontroll på disse sakene, betyr det i realiteten lite annet enn at de har vært en del av terroren. En fælt tanke, rett og slett. Jeg har såvidt skrevet litt om Estonia-terroren tidligere, men i motsetning til de andre nevnte “terrorøvelsene” som er godt kjent av de fleste som har lagt ned litt innsats for å lære seg om hva som egentlig skjedde, er denne saken stort sett ukjent. Derfor skriver jeg kort om den.

Da de klistret sprengstoff til MS Estonia samme dag den la fra kai i 1994

Den opprinnelig danske, men nå svenske forfatteren Ole Dammegård  har skrevet en meget avslørende bok om Palmedrapet, Coup D’etat in slow motion. Jeg legger ut et bilde fra baugen til den sunkne ferga, og oppfordrer alle å kjøpe den. Det er over 1100 sider med oppsiktsvekkende lærdom. Disse fotografiene fikk dere aldri se i rikspressen etter at MS Estonia sank. Disse sporene ble raskt fjernet, og de nedla totalforbud mot å dykke ned til vraket, “av hensyn til de omkomne”, som det het.