Jernproduksjon for Romerriket i Gudbrandsdalen?

Som når det gjelder alt annet en ønsker lære om og forstå bedre, anbefales en tilnærming etter prinsippet Nullius in verba. Vær skeptisk, men hold mulighetene åpne for at mange ting vi har blitt lært om historien vår er fundamentert på et politisk krav om hvordan man ønsker at sannheten skal være, ikke hvordan den faktisk er.

Industrialisert jernproduksjon for Romerriket drevet av kyndige utlendinger?

Det er forsket en del på dette med jernproduksjonen i Norge, og ettersom etterspørselen har variert under de forskjellige tidsepoker, har produksjonen variert tilsvarende. Mainstream arkeologer nevner alt fra produksjon til egenbruk, gjerne i forbindelse met sommerens setring, til produksjon som levevei da etterspørselen etter jern har økt, så som under viktingtiden.

Det politisk korrekte mainstream-miljøet gjenspeiles i den ikke altfor ufyllende artikkelen på Wikipedia. Nordmenn sugde kunnskapen om jernutvinning fra eget bryst, og skal en snakke om industriell utvinning, var det i forbindelse med vikingtiden da behovet for jern til våpenproduksjon antas å ha økt.

Hva om det fantes en annen virkelighet? Her er en påstand, og opphavsmannen kommer jeg tilbake til:

Vi ser en produksjon i Norge som starter nesten fra intet ved år 0 og antar store dimensjoner på kort tid. Fra år 450 stanser produksjonen i Norge.

Vi tar en titt på dette sett opp mot det som har fått en skandinavisk fellesbetegnelse, den romerske jernalderen. Fra Wikipedia:

Romersk jernalder er i norsk historie en betegnelse for en del av den samlete jernalderen, og da for perioden mellom rundt 1 – 400 e.Kr. Perioden karakteriseres ved markant kontakt med det romerske rike, noe som gjenspeiles i gjenstandsmaterialet fra grav- og boplassfunn.

Betegnelsen ble gitt av den svenske arkeologen Oscar Montelius for en del av jernalderen i Skandinavia, nordligeTyskland, og Nederland. Navnet er et uttrykk for at Romerrikets innflytelse i det nevnte området i Nord-Europa ble markant større i tiden.

Litt om Romerriket, også fra Wikipedia:

Romerriket var en sivilisasjon som vokste ut fra bystaten Roma, grunnlagt på den italienske halvøy i det 8. århundre f.Kr. Gjennom dets tolv århundres levetid skiftet den romerske sivilisasjonen fra å være monarki gjennom republikk til å bli keiserrike. Det skulle komme til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet gjennom erobring og assimilering. Sivilisasjonen bukket under gjennom barbariske invasjoner i det 5. århundret, kjennetegnet som Romerrikets nedgang og begynnelsen på Middelalderen.

Dateringene i de to Wiki-artiklene stemmer godt overens med sitatet jeg la inn over om at jernproduksjonen i Norge opplevde en eksplosiv økning fram mot en pluselig kollaps ca. år 450.

Sveinung Gihle Raddums forskning på perioden – utlendinger sto bak produksjonen av jern

Sitatene under kommer alle fra Gihle Raddums stoff presentert i Jutulen 2011, Årsskrift frå Vågå Historielag PDF.

Av Sveinung Gihle Raddum

Historieforsking er en sammensatt og omfattende aktivitet der forskjellige fag bør inngå. Stor påvirkning på historieforskingen har politiske forhold i det samfunn historikerne lever. Det ser vi og når det gjelder forståelsen av Norges eldste historie. Rammen for Ottadalens historie, som dette skal handle om, kan avledes av Norges og Europas historie.

Historieforskningen tok for alvor til etter at Universitetet i Oslo ble etablert i 1811. En føring for forskningen ble lagt i 1832 da Samfunnet for det norske folks sprog og historie sendte ut et opprop der det het at det var; “nødvendig å gjøre alt gjeldende som betrygger vår natonalitet og som iandre folks øyne betegner oss som et av Europas eldste og historisk-berømte folk.” Dette anga retningen og hadde betydning for historikernes forståelse av vår historie.

I dag ser vi oss derfor som etterkommere etter de som kom da isen smeltet. Siden har vi bodd her, først som fiskere, jegere og samlere. I bronsealderen ble bondesamfunnets første frø sådd. I jernalderen organiserte vi jernproduksjonen og smidde redskaper og våpen. Vi utviklet vår egen norrøne mytologi med Odin som bærebjelke og øverste gud. Rune-alfabetet ble oppfunnet i Norden, med det kunne vi lage og lagre små budskap. Dette er videnskapelig funderte elementer i den norske historiske modell. De første som kom stengte døra, senere slapp ingen inn. Nye elementer sees som resultat av intern utvikling og tilpasses denne modellen som er en trygg havn for forskerne. Videnskapen har gitt den nye staten det den trengte, et eget gammelt og berømte folk. Et annet bilde av historien får vi hvis vi tar hensyn til den teknologiske, økonomiske og politiske situasjon i verden rundt oss i gammel tid. Slik påvirkning er i dag fjern i vår bevissthet.

—

Produsert kvantum jern. På Valbjør produserer Jostein Espelund jernlupper i en ovn med diameter ca. 25 cm.. Ovnen gir ca. 30 – 35 gram jern pr. cm2 ovnsareal i døgnet. En ovn med diameter på 100 cm. som kjører flytende råjern i en indirekte prosess vil gi mer jern pr. cm2 ovnstverrsnitt enn Josteins luppeovn. Vi har ikke hatt økonomi til å utføre slike forsøk på Valbjør og har ikke egne tall for dette. Men i Kina der prosessen ble utviklet og driftet fra år 300 f.Kr. har en ovn med diameter 130 cm produsert 610 kg råjern i døgnet fra myrmalm. Det blir 46 gram jern pr cm2 ovnsareal pr døgn. Bruker vi dette for vår tenkte ovn i Vågå har den produsert 360 kg råjern i døgnet.
…
Slike anlegg var bygget for lang og kontinuerlig produksjon. På Dokkfløy i Gausdal kunne en produsere fra begynnelsen av Mai til midten av November. Antar vi for Vågå en maks. produksjonstid på 120 døgn pr år har en slik ovn kunnet produsere i størrelsesorden 43200 kg. råjern årlig.
…
Malm og kull. I den kinesiske ovnen utgjorde vekten av råjernet man fikk ut ca. 30 % av malmvekten inn i ovnen. Resten av jernet i malmen går over i den flytende slaggen mens surstoffet i malmen forsvinner ut av ovnen som CO- og CO2-gass. Hvis råjernet utgjør 30 % av malmvekten måtte det graves frem og røstes 115 tonn malm årlig for å drifte vår tenkte ovn… For å redusere 115 tonn malm trengs det da ca. 138 tonn kull, som betyr at det måtte hugges ca. 690 tonn, eller ca. 575 kubikkmeter ved. Vi aner et bemanningsbehov som øker ytterligere når vi tenker på transport samt at flere ovner kan ha vært i drift samtidig for å ha sikkerhet i leveranser. Har tre slike ovner vært i drift samtidig i Vågå har de produsert ca. 100 tonn stål i året. Dette har hatt konsekvenser for bosettingen i bygda på denne tiden.

Arkeologene må vurdere hvor mange ovner som ble driftet samtidig i Vågå og i Østlandsområdet i perioden år 200 – 400. Antar vi som eksempel at 50 ovner med diameter 100 cm produserte samtidig på Østlandet har de gitt et årlig utbytte i størrelsesorden 2160 tonn råjern eller 1728 tonn stål. Organisering av all transport og produksjon for slike kvanta stiller krav til driveren som sto bak og samfunnene der denne produksjonen foregikk.

Hvem har stått bak jernutvinningen?

Romerriket var på denne tiden den europeiske makt som hadde de sosiale og politiske institusjoner som trengtes for å stå for logistikken og som kunne skaffe tilveie teknologien for fremstilling av råjern, gjennomføre flyttingen av større folkegrupper som slaver, samt sørge for nødvendige matforsyninger og det som ellers trengtes for oppbygging av en slik produksjon i Norge.
…
Romerrikets årlige behov for jern ved år 200 er anslått til 82500 tonn. Relaterer vi en norsk produksjon til et slikt behov er noen tusen tonn herfra pr år både tenkelig og ønskelig.

Romerske behov i England ble ved år 100 i hovedsak dekket fra The Weald i Kent. Litt jern kom og fra Forest of Dean og the Jurassic Ridge. Også Gallia fikk jern fra England. Det siste kinesiske jern kjøpte romerne fra India ca. år 180. Allerede før denne tid kan denne kvaliteten ha blitt levert fra Norge. År 250 stanset romerne jernproduksjonen øst i the Weald som var drevet av classis Britannica, romerrikets britiske flåte. Da er den indirekte prosess for jern og stål fra myrmalm forlengst innkjørt på Østlandet og et omfattende produksjons- og logistikk-apparat er bygd opp. I England og Gallia brøt man malm fra berg, en produksjon som var langt mer tungdreven enn produksjon fra myrmalm.
…
Vi ser en produksjon i Norge som starter nesten fra intet ved år 0 og antar store dimensjoner på kort tid. Fra år 450 stanser produksjonen i Norge. (utheving av Jostemikk) År 600 produseres jern i mindre anlegg. Produksjonen av jern og stål i Norge i romertiden gir inntrykk av en industri med en kapasitet som er direkte knyttet til romerske myndigheters behov. De kan ha stått bak driften på Østlandet og hentet inn datidens fremste eksperter på utvinning av jern og stål fra myrmalm samtidig som de sendte inn de slavene som trengtes.

Prosesskunnskapen kom med Æser og Vaner. Æsene behersket den kinesiske prosess for produksjon av jern fra myrmalm. De hadde deltatt i utviklingen av denne prosessen i Kina og vandret år 162 f.Kr. vestover. Noen av dem bosatte seg ca. år 135 f.Kr. blant vanene i Bactria. Vanene/ Yavanas var folk av gresk opprinnelse som var blitt værende i Bactria og India etter Alexander den stores hærtog dit. Vaner fra Bactria inngikk en avtale med keiser Trajan år 117. Sammen med æser fikk de overta Skandinavia mot å levere det seriske stål romerne tidligere hadde hentet i India fra skandinaviske jernverk. Siste del av vandringen til Skandinavia ble ledet av Odin, en romersk offiser født i Bactria. Han var ættet fra kong Asatru/Åsator og den indogreske konge Menander/Mennon som nedstammet fra en av Alexander den stores generaler. Etter ankomsten til Skandinavia ca. år 120 startet æsene jernutvinning på Østlandet fra myrmalm.

Les resten av artikkelen ved å klikke på linken til Vågå historielags årsrapport over. Gihle Raddum har satt sammen en like interessant som av mainstream ansett upopulær hypotese. Den rokker ved selve grunnfjellet i vår historie.

For egen regning legger jeg til at dette åpner for svært interessante muligheter når det gjelder vikingtiden. Hvem var de? Hvor kom de fra? Var krigerevnene og våpnene de brukte et grunnlag gitt av romerske legionærer og leiesoldater, samt kunnskap om jern- og våpenproduksjon fra mennesker fra helt andre steder enn de lokale og regionale (nordiske) områder?

Gihle Raddum nevner svært interessante saker angående språkpåvirkningen fra utlendinger som flytte til Norge i forbindelse med perioden for den store jernproduksjonen. Selv har jeg undret meg over byggeskikker. Ta en titt på Borgund stavkirke og sammenlign med et buddistisk tempel fra Thailand: