Adrian Pracon var fylkessekretær i Telemark AUF, og er blant de som valgte å gi mengder med intervjuer om det han opplevde på Utøya den 22. juli 2011. Hans mange forskjellige forklaringer, flere av dem helt eller delvis motstridende, er av en slik karakter at de er vanskelige å se bort fra. Han forteller også standhaftig om hendelser som blir motbevist av påtalemyndigheten. Vi tar en nærmere titt på de mest oppsiktsvekkende eksemplene. Alle bør ha i tankene at en person som har vært utsatt for en så dramatisk hendelse kan slite med både rekkefølgen av hendelser han har opplevd, og hva som egentlig skjedde. Allikevel er hans forskjellige forklaringer av interesse for alle som ønsker forstå hva som skjedde i Norge den 22. juli 2011, og en slik oppsummering som jeg lager her kan gjøre det enklere for alle.
Pracons skade
Fra tiltalebeslutningen:
http://docplayer.me/6909005-Tiltalebeslutning-statsadvokatene-i-oslo.html
98. Adrian Jakob Pracon, født 8. desember 1989. Han befant seg på Sydspissen, og ble skutt én gang med pistolen eller riflen i venstre skulder. Han ble innlagt ved Ringerike sykehus 22. juli, og operert med blant annet fjerning av skadet vev og metallfragmenter, før han ble overflyttet til Sykehuset Telemark 24. juli hvor han gjenomgikk flere operasjoner. Pracon ble utskrevet primo august 2011.
Det var imidlertid noe annet enn det som står beskrevet i tiltalebeslutningens punkt over, Adrian Pracon hadde å fortelle til Aftenposten den 23. juli 2011, én dag etter hendelsen.
http://www.aftenposten.no/norge/–Jeg-kjente-varmen-fra-vapenet-hans-576049b.html
– Han skjøt alle i gruppen, en etter en. Jeg lå på bakken og spilte død. Han kom bort til oss for å sjekke at alle var døde, han var bare en eller to meter fra meg , så nærme at jeg kjente varmen fra våpenet hans, sier Pracon.
Det siste skuddet sneiet (min uthevelse) skulderen hans.
Under et intervju med en utenlandsk representant for De presstituerte, forklarer Adrian Pracon at Breivik forsøkte treffe ham i hodet (høyre side), men at kula passert bak hodet, inn i nakken, hvorpå den rev opp (venstre) skulder. Dette illustrerer han ved å peke spesifikt på nakken, der kula gikk inn, hvorpå han markerer toppen/baksiden av skuldra som området som ble revet opp av kula.
Problemet med denne forklaringen er at Adrian Pracon motbeviser seg selv under et annet videointervju, denne gang med en norsk representant for De presstituerte. Der forteller han at kula gikk inn i området ved venstre skulderspiss, og gikk ut på den andre siden og inn i nakken, noe han foruten den muntlige forklaringen, også her illustrerer med å peke på skulderspissen og et område langt bak på skulderen mot nakkeområdet.
Alt dette kan sees iløpet av de første 27 sekundene av denne Youtubevideoen:
I forbindelse med Pracons vitnemål under 22. juli-rettssaken, ga han et av sine utallige intervjuer, denne gang til danske Ekstrabladet. Denne gang blir arret fotografert, og det stemmer ikke med noen av de to forklaringene over.
http://ekstrabladet.dk/112/article4031362.ece
Ikke noe av dette dokumenterer at Pracon løy, men at han selv var forvirret over hvor han var truffet, og hvorfra kula kom, kan det ikke være tvil om. Arret på bildet er forenlig med betegnelsen streifskudd, som Pracon selv sa det i intervjuet den 23. juli 2011. Kula kan også ha gått inn langs overarmen hvis han lå på siden med venstre arm utstrakt mot skytteren, og det er også mulig at den fortsatte fra skuldertoppen og inn i nakken. Arret kan være skjult under Pracons tre midterste fingre. Hvordan han overlevde et slikt eventuelt nakkeskudd uten alvorlige skader har jeg ingen plausibel forklaring på.
Adrian Pracons beskrivelse av hvor og hvordan Anders Behring Breivik skjøt sine ofre
Pracon var i kiosken for å handle godteri da skytingen begynte. Han forteller hvordan ABB systematisk gikk fra telt til telt på teltplassen, åpnet teltene, for deretter å regelrett henrette ungdommene. Denne delen av hans vitnemål er å finne flere steder, men jeg siterer fra samme Aftenposten-artikkel som jeg benyttet innledningsvis, og som er fra dagen etter hendelsen, den 23. juli 2011:
— Jeg skjønte ikke at det var skudd først, men så begynte folk å løpe, sier Pracon til Aftenposten.no.
Pracon la også på sprang.
— Flere løp over sletta der teltleiren ligger og inn i teltene sine. Mannen med våpenet gikk systematisk rundt på sletta, åpnet teltene og henrettet de som hadde gjemt seg der. Han hadde et automatvåpen, men brukte enkeltskudd. Det var tydelig at alle skuddene skulle treffe, forteller Pracon.
Dette forteller om en hensynsløs brutalitet. Livredde unge mennesker som forgjeves forsøkte unnslippe drapsmannen ved å gjemme seg i teltene. Det er imidlertid ikke sant. Tiltalebeslutningen forteller grundig om stedene der alle døde og overlevende Utøya-ofre ble skutt, men ingen telt telt blir nevnt som åsted. Jeg gjør et ekstra poeng ut av denne gale vitnebeskrivelsen ved å sitere kort fra en artikkel i Gaysir.no i forbindelse med et intervju han/hun/de gjorde av Pracon på sykehuset fem dager etter hendelsen. Dette viser at Adrian Pracon fortalte feilaktig om denne påståtte hendelsen med tre dagers mellomrom:
– Jeg stod kanskje femti meter unna da dette skjedde. Jeg så det skje – så at han sakte, men sikkert, gikk inn i hvert telt og skjøt der hvor han fant mennesker.
Videre forteller han i både videointervjuer og i vanlige avisreportasjer at han sto sammen med fire andre personer, og at disse ble skutt. Senere forteller han om ti stykker han sto sammen med før de alle ble skutt, hvorpå han i samme åndedrag forteller at han var den eneste personen som var der, og at det var derfor ABB fikk øye på ham. Dette kan dere selv se og høre i videoen over. Han forteller også om svømmende ungdom på vei vekk fra øya, og hvordan ABB systematisk skjøt disse, og at han (Pracon) så hvordan den røde blodspruten sto i været hver gang noen ble truffet. Dette er også galt, for ifølge tiltalebeslutningen ble ingen omkomne med skuddskader funnet ute i Tyrifjorden, kun i strandkanten. En person ble funnet druknet på seks meters dyp, men det dreide seg om drukning, ikke skuddskade. Hans forklaring om hvordan Anders Behring Breivik løftet rifla og siktet på ham gjennom kikkersiktet, men valgte å spare ham, finnes mange steder. Versjonen der det ikke var med rifla, men med pistolen han siktet på ham, har jeg funnet i en artikkel hos E24.no, og de har hentet dette fra et CNN-intervju:
Mannen skjøt etter dem i vannet, men ingen av dem ble truffet. Det ble heller ikke fylkessekretær i Telemark AUF, Adrian Pracon, selv om det var nære på.
– Jeg var kanskje sju meter unna ham da han ropte at han skulle drepe alle, og at alle skulle dø. Han siktet på meg med pistolen, men skjøt ikke. Vi overlevde på grunn av kroppene som lå rundt oss, vi lot som om vi var døde, forteller Pracon til CNN på telefon fra sykehuset.
Dette er uforståelig. ABB siktet på ham med rifla, men skjøt ikke. Dette skjedde da han ga opp svømmeturen sin, og var på vei opp på land. Senere, da Pracon lå og spilte død blant alle likene, kjente han varmen fra rifleløpet da ABB gikk nær ham og deretter skjøt skuddet beskrevet over som ga Pracon arret. Nå var det plutselig med pistolen han siktet, og Pracon var ikke den eneste som spilte død, nå var det flere av dem som gjorde dette, og denne gang ble ikke Pracon skutt, for som han forteller i sitatet over, ABB siktet på ham med pistolen, men skjøt ikke. Pracon forteller også at i tidsrommet mellom hendelsen da ABB sparte ham, til han ble skutt, ca. en time, sendte han mengder av SMS til politikere og bekymrede foreldre(!). Her er fra Daily Mail 24. juli 2011:
Mr Pracon also described how he could hear the blue-eyed gunman’s boots as he walked along the rocks and felt his breath moments before he shot him in the back.
‘I was lying on a rock, face down and I could hear him coming. I could feel his breath.
‘As he approached, he shot at me to see if I was dead and fortunately I didn’t move so he thought I was dead.
‘I was laying there for two hours (min uthevelse), still healthy but very cold.’
Påtalemyndigheten beskriver skuddet mot Adrian Pracon som det siste skuddet som ABB avfyrte. Han overga seg til Delta kort tid etter. Dette betyr at det må ha tatt Delta-personellet to timer å nå ut til odden på sydspissen av Utøya og presentere seg der Adrian Pracon lå, ved god helse (still healthy), men våt og iskald. Jeg tviler på om dette er en sendrektighet som Delta-personellet vil ha sittende på seg, selv om de fortsatt var redde for at det befant seg flere gjerningsmenn på øya. Husk at Pracon har fortalt at det befant seg ti andre ungdommer på dette stedet, og at alle ble skutt. Det var disse døde han gjemte seg blant. Hussein Kazemi forteller en annen historie. Han satt først på en stein/skjær rett utenfor sydspissen, før han gjemte seg bak denne og holdt seg fast i den mens han dukket. Han sier at fem stykker døde på stedet den dagen, og at en druknet ikke så langt unna. Det er ingen ting i hans vitnemål som tyder på at han lå to timer og klamret seg til steinen etter at ABB fyrte av sitt siste skudd. Tvert imot. Politiet har fortalt at ofrene på sydspissen var de første de la merke til og ga beskjed om på sambandet.
Fem av de Hussein var sammen med der, overlevde ikke Breiviks skudd. I tillegg druknet en person i vannet rett ved.
– Jeg var både blant de første og de siste som ble skutt. På en måte føler jeg meg heldig. På en annen måte tenker jeg på de som ikke var like heldige og døde. Det verste for meg er å se foreldrene, de som mistet barna sine. Det er så vondt at jeg ikke kan tro det, sier han.
Satte seg på steinen
Da politiets beredskapstropp gikk i land på Utøya, ble de fort oppmerksomme på alle de drepte og hardt skadde ved Sydspissen.«Skyting ved sydspissen av øya, sydspissen av øya. Folk ser ut til å være skutt på sydspissen av øya», var en av de første beskjedene som gikk over sambandet.
Hussein husker godt synet av ekte politi nærme seg dem som befant seg ved Sydspissen.
– Da jeg åpnet øynene mine, så jeg først alle de skadde og drepte. Vannet var helt rødt av blod. Politiet sto et stykke fra meg. Jeg hørte andre spørre «er det ekte politi?», og vurderte om jeg skulle bli bak steinen og drukne, eller ta sjansen på å reise meg opp.
– Da jeg så at politiet begynte å hjelpe de som lå på stranda, reiste jeg opp og satte meg på steinen, forteller han.
Det tok ikke lang tid før politiet ble oppmerksomme på ham, der han satt.
– Modigere enn før
– En liten gutt kom bort til meg og spurte om jeg var skutt. Jeg svarte ja, og gutten ropte til politiet «han er skutt overalt». Da kom en av politimennene nesten med en gang og hjalp meg. Han var utrolig snill. Han tok blant annet en del av pistolen sin og bandt den til armen min for å stoppe blødningen fra skuddsåret, forteller Hussein.
Til VG i forbindelse med rettssaken den 25. mai 2012, har Adrian Pracon dette å fortelle:
Pracon møtte Breivik to ganger på Sydspissen av Utøya i fjor. Første gangen hevet Breivik våpenet og siktet på Pracon, men valgte å senke det igjen uten å trekke av.
Andre gangen ble Pracon skutt i skulderen mens han lå devis skjult av en regnjakke. Han overlevde trolig ved å spille død, for Breivik gikk ikke bort og fyrte av et nytt, dødelig skudd mot AUF-eren, slik han gjorde med mange av de andre.
Nå lå plutselig Pracon delvis skjult under ei regnjakke, og like plutselig fulgte ikke ABB opp med et ekstraskudd. Dette stikk i strid med hva Pracon fortalte og som jeg siterte innledningsvis, at:
– Han skjøt alle i gruppen, en etter en. Jeg lå på bakken og spilte død. Han kom bort til oss for å sjekke at alle var døde, han var bare en eller to meter fra meg , så nærme at jeg kjente varmen fra våpenet hans, sier Pracon.
Det siste skuddet sneiet (min uthevelse) skulderen hans.
Her var det nettopp dette sikkerhetsskuddet, det som ABB benyttet på de fleste ofrene for å være helt sikker på at de var drept, som traff Adrian Pracon i nakken/ryggen/skuldra.
Vitneobservasjoner er lite verdt
Vi mennesker misoppfatter ting, og både fantasi og hukommelse kan spille oss et puss. Dette gjelder alle, og kan forklare Adrian Pracons svært divergerende forklaringer. Problemet dette setter et skarpt fokus på, er hvor liten verdi vitnemål kan ha i straffesaker i forhold til hvor stor vekt både forsvarere og påtalemyndighet legger i slike vitneobservasjoner. Dette går på rettssikkerheten løs. Man kaller det bevis når personer blir dømt etter vitnemål fra personers observasjoner, men det er som alle forstår en grov overdrivelse å kalle slikt for bevis.
