Adrian Pracon del II

Adrian Pracons vitnemål/vitneavhør under 22. juli-retssaken

VGs rettsreferat fra Adrian Pracons vitnemål forsterker så til de grader det kaoset av selvmotsigelser som er sitert og kommentert i forrige innlegg. Dette er ikke bra. Det er ikke bra i det hele tatt. Under forskjellige intervjuer i dagene etter 22. juli- 2001, gjør Pracon et stort og viktig poeng av hvor systematisk Anders Behring Breivik var da han gikk inn i telt etter telt på teltplassen på Utøya og henrettet ungdommene. Som jeg allerede har nevnt, kunne dette umulig være sant, for i tiltalebeslutningens punkter som beskriver drapsstedet for hvert enkelt offer, motbevises Pracons påstand. Ingen ble drept i teltene. Det vi blir vitne til under Pracons vitnemål i Oslo tingrett er en sensurert utgave av ham, der han tydelig har blitt instruert om hvilke “fakta” og opplevelser han var vitne til mens drapene på Utøya pågikk, for han nevner ikke med et ord at Anders Behring Breivik gikk fra telt til telt, åpnet dem, og systematisk henrettet ungdommene. Beskrivelsen av en systematisk drapsmann som valgte enkeltskudd for å drepe mest mulig effektivt ble byttet ut med panikkslagne ungdommer snublet i alle trådene fra teltene mens de løp i panikk vekk fra drapsmannen. Jeg tar de største motsigelsene punktvis.

1) Beskrivelsen om hva som skjedde i teltene/på teltplassen

Fra Aftenpostens artikkel 23. juli 2011:

http://www.aftenposten.no/norge/–Jeg-kjente-varmen-fra-vapenet-hans-576049b.html

– Jeg kjente varmen fra våpenet hans

JON ROBIN HALLE

OPPDATERT: 18.OKT.2011 17:12 PUBLISERT: 23.JUL.2011 14:30

— Jeg skjønte ikke at det var skudd først, men så begynte folk å løpe, sier Pracon til Aftenposten.no.

Pracon la også på sprang.

— Flere løp over sletta der teltleiren ligger og inn i teltene sine. Mannen med våpenet gikk systematisk rundt på sletta, åpnet teltene og henrettet de som hadde gjemt seg der. Han hadde et automatvåpen, men brukte enkeltskudd. Det var tydelig at alle skuddene skulle treffe, forteller Pracon.

Fra VGs rettsreferat linket til innledningsvis, og det som ville vært en knusende beskrivelse av en iskald drapsmanns handlinger på teltplassen nevnes ikke med et ord:

– Jeg ble stående og observere. Jeg kunne ikke tro at dette var tilfelle, men med de bevegelse var det nesten litt for ekte og da begynte alle å løpe. Vi løp i alle veier, jeg husker det forsvant folk inn i skogen overalt og det var ikke mulig å vite hvordan man skulle løpe for å komme fortest mulig unna. Jeg løp inn i Teltleiren og til skogkanten.

– Da hadde jeg løpt viser [på kartet] og vi løper inn i skogen her, som var en lang og krevende løpetur. Teltene hadde to meter mellomrom, og teltsnorene tvinnet forbi hverandre. Det var mange som falt, og vi hørte kulene som suste over oss og traff trærne.

– Hvor mange skudd som ble avfyrt vet jeg ikke, men de var veldig veldig nærme. Selve løpeturen gjennom skogen husker jeg svært lite av. Det var muligens en gruppe på 50 – 60 personer jeg løp sammen med, litt spredt, men husker ingenting før vi kommer ut ved vannet. Da mener jeg at vi kommer ut omtrent her, hvor vi har en liten kant fra skogen ned til vannet hvor man kunne gå i dekning og holde seg litt skjult.

2) Beskrivelsen av hva som skjedde da han ble skutt på sydspissen av Utøya

Oslo tingrett og noen av deltakerne i realityshowet som utspant seg i forbindelse med rettsaken etter 22. juli 2011-terroren.

Under de mange intervjuene Adrian Pracon gjorde med norske og utenlandske medier i timene, dagene og ukene etter 22. juli 2011, florerer det av selvmotsigelser. De er beskrevet i første del. Her er de viktigste punktene:

Daily Mail 24. juli 2011:

Mr Pracon also described how he could hear the blue-eyed gunman’s boots as he walked along the rocks and felt his breath moments before he shot him in the back.

‘I was lying on a rock, face down and I could hear him coming. I could feel his breath.

‘As he approached, he shot at me to see if I was dead and fortunately I didn’t move so he thought I was dead.

‘I was laying there for two hours (min uthevelse), still healthy but very cold.’

Han lå med ansiktet ned og ble skutt i ryggen. Dessuten hørte han gjerningsmannens støvler, og kunne føle pusten hans.

http://www.aftenposten.no/norge/–Jeg-kjente-varmen-fra-vapenet-hans-576049b.html

– Han skjøt alle i gruppen, en etter en. Jeg lå på bakken og spilte død. Han kom bort til oss for å sjekke at alle var døde, han var bare en eller to meter fra meg , så nærme at jeg kjente varmen fra våpenet hans, sier Pracon.

Det siste skuddet sneiet (min uthevelse) skulderen hans.

Denne gangen var det varmen fra rifleløpet han følte, og skuddet sneiet skulderen hans. I et CNN-intervju den 23. juli 2011, presiserer Adrian Pracon om hendelsen da han spilte død, og rett etter ble skutt, at:

Jeg var for redd til å åpne øynene.

Under intervjuene med en utenlandsk og norsk fjernsynskanal som kan sees i Youtubevideoen jeg linket til i forrige og første del, gir Adrian Pracon to divergerende beskrivelser av hendelsen. I det ene intervjuet forteller han at Breivik forsøkte treffe ham i hodet (høyre side), men at kula passert bak hodet, inn i nakken, hvorpå den rev opp (venstre) skulder. Dette illustrerer han ved å peke spesifikt på nakken, der kula gikk inn, hvorpå han markerer toppen/baksiden av skuldra som området som ble revet opp av kula. I det andre sier han at kula gikk inn i området ved venstre skulderspiss, og gikk ut på den andre siden og inn i nakken, noe han foruten den muntlige forklaringen, også her illustrerer med å peke på skulderspissen og et område langt bak på skulderen mot nakkeområdet.

I rettsreferatet i VG kan vi lese:

– Den jakka jeg hadde over meg gjorde at jeg kunne ha øynene litt oppe uten at det skulle synes. Den dekte litt av overkroppen, men også litt av hodet. Mens jeg ser ut så ser jeg at gjerningsmannens støvler kommer rundt. De er veldig nærme. Jeg lukker øynene igjen. Plutselig så kjenner jeg en ubehagelig varmefølelse ved høyre side av ansiktet, og pluitselig så kjennes det som om hele hodet eksploderer. Så kjennes det ut som om jeg får et kraftig dytt, det var ikke vondt, men det var et dytt, og det må ha vært da det traff. Det var da jeg ble forsøkt drept da. [Holden: – Hvor traff skuddet?] [Vitnet viser hvor skuddet traff, bak hodet.]

Denne gangen hørte ikke Pracon gjerningsmannens støvler, han så dem. Dette til tross for at han tidligere påsto at han var for redd til å åpne øynene. Han følte ikke pusten til gjerningsmannen, han nevner heller ikke varmen fra geværløpet, bare beskriver en følelse av varme på høyre side av ansiktet. Det er vanskelig å se for seg hvordan han kan ha følt varmen på venstre side av ansiktet samtidig som skuddet gikk bak hodet hans, og inn i, nei, ikke nakken, men venstre skulder. Den samme skulderen han lå på, for les bare:

– [Aktor Holden: – Stoppet ved venstre skulder?] Ja, på samme side som jeg lå på.

Han lå altså på venstre skulder, den samme skulderen (ikke nakken, ikke ryggen) som ble truffet. Når en ser på arret han viste fram under reportasjen med Ekstrabladet, ser vi at det umulig kunne skjedd på den måten Pracon forteller om, det være seg i forbindelse med tidligere intervjuer, eller hans vitnemål i Oslo tingrett.

Forvirringen blir ikke mindre av hans påstander i det tidlige fjernsynsintervjuet der han sier at skuddet gikk inn i skulderspissen og videre inn i nakken.

Her er en nøyaktig avskrift av det han forteller til TV2:

Kula gikk inn på den siden her (se bildet over, der han peker på venstre skulderspiss for å vise hvor kula gikk inn), og gikk ut på andre siden (han løfter høyre hånd og peker på baksiden av skulderen mot nakken).

Her er et bilde fra videoen som viser den siste handlingen:

3) Beskrivelsene av svømmende ungdom på vei mot land og beskrivelsen av rød sprut når han traff, hvit sprut når han bommet

Dette er også beskrevet fra forskjellige uttalelser/intervjuer i forrige og første del. Adrian Pracon forteller der om hvordan ungdommene svømte vekk fra øya mens gjerningsmannen skjøt etter dem. Han gir en, bokstavelig talt, fargerik beskrivelse av treffene. Han beskriver dem som en rød sprut som sto i været. I tiltalebeslutningen står det i punktene for hvert overlevende/døde offer ingen ting om skadde eller drepte som la på svøm, med unntak av en person som druket uten å ha blitt truffet. I et TV-intervju med NRK bekrefter han påstandene (videoen er å finne helt nederst i reportasjen):

https://www.nrk.no/telemark/adrian-pracon-skuffet-over-tiltalen-1.8024510

Her forteller Adrian Pracon at:

(ABB ropte) Alle skal dø! Det er deres tur til å dø i dag! Hvorpå han skyter på de som svømmer utover, og man kan selv se de gangene han traff, for da var det en rød sprut som sto opp fra vannet, ikke hvit, etter kulene. Det var helt forferdelig å se på de gangene han traff, og de menneskene som gikk under bare der.

Og ganske riktig, noe slikt kunne de ikke tillate ham å vitne om i vitneboksen. Politiets egen etterforskning hadde jo vist at dette umulig kunne stemme, så da kunne ikke Adrian Pracon si annet enn at (fra rettsreferatene til VG):

– Det roper han høyt. Og neste gang er vel det eneste gangen jeg så noe tegn til følelse. Da ble han rød og stemmen sprakk mens han ropte «dere skal dø». Det sier han før han begynner å skyte vilt ut i vannet. Han treffer mye rundt de som svømmer, men av og til også midt i klyngen. Fordi de svømte som en klynge. Det stod som en to-tre meter høy søyle fra vannet. Da skjønte jeg at det var ekte skudd. Jeg vet ikke hvor mange skudd, jeg anslår rundt fem.

Borte er den nøyaktige og fargerike forklaringen som beskriver forskjellen mellom treff og bom som rød sprut eller hvit sprut, og tilbake er kun en vag beskrivelse om men av og til midt i klyngen. Verdt å merke seg er også beskrivelsen av at gjerningsmannen skjøt vilt ut i vannet, noe som straks etter modereres med et jeg anslår rundt fem (skudd).

Jeg vet ikke hva som skjedde på Utøya den dagen bortsett fra grusomme handlinger som drepte og fysisk og psykisk satte sine evige spor i en mengde unge sinn. Det var forferdelig, og det er lett å se for seg årsaken til at de overlevende og sterkt traumatiserte unge menneskene ikke husker det de var vitne til. Det som er vanskeligere å forstå er hvordan Adrian Pracon under vitneavhøret i Oslo tingrett helt tydelig er instruert til å fortelle om hva etterforskningen dokumenterer, ikke hva han selv opplevde og oppfattet. Dette gjør Adrian Pracons vitnemål verdiløst i forhold til det som er selve hovedhensikten med vitnebeskrivelser av kriminelle handlinger, hva de selv så og husker fra hendelsen. Rettssaken minner ikke så rent lite om et hvilket som helst idiotisk realityprogram, der deltakerne er forventet å følge et visst manus. Dette er på samme måte som når Anders Behring Breivik forteller at han ikke husker hendelser fra den dagen, men er fortalt av politiet, eller har lest i avisene, hva som skjedde den 22. juli 2011. Dette gjelder blant annet påstanden om at han advarte en mor med barnevogn mot å oppholde seg på Einar Gerhardsens plass mens ABB selv, etter påtalemyndighetens påstand, var på vei vekk fra bombebilen til bilen som sto parkert på Hammersborg torg, og som han brukte for å komme seg videre til Utøya. Det samme gjelder hendelsen med at han sparte livet til Adrian Pracon. Anders Behring Breivik har selv uttalt at han ikke husker noe fra denne hendelsen, men at han ble det fortalt og/eller leste om det i avisene. Utfra disse påminnelsene og Pracons påstand om hendelsen er det at Anders Behring Breivik trekker slutningen om at han må ha gjort det fordi Adrian Pracon hadde et høyrevridd utseende. Alle er fortalt/instruert og manipulert, og Pracons vitnemål, som burde vært en gave for enhver ekte advokat ute etter å gjøre en god jobb for sin klient, slapp rett igjennom uten protester fra noen. Jeg vet ikke hva 22. juli-rettssaken var ment å skulle føre til, men sannheten hadde de i hvertfall ikke som mål.

Hva skjedde egentlig da Adrian Pracon ble skutt?

Han lå i hvertfall ikke på venstre side på bakken. Han ble ikke truffet i nakken fra høyre side og ut gjennom toppen av venstre skulder. Ei heller ble han truffet inn i venstre skulder samtidig som dette var den skulderen han lå på, noe som ble påstått under vitneavhøret. Alt dette er påstander Pracon selv har kommet med, og alle må være usanne. Hvis vi grundig studerer arret, ser det ut som om han har stått med venstre side mot skytteren og løftet venstre arm avvergende i været mot gjerningsmannen idet skuddet ble avfyrt. Dette forklarer formen på arret, og ikke minst, det forklarer hvordan det kan ha seg at arret går så langt nedover venstre overarm. Det er ikke mulig at dette kan ha skjedd hvis han lå på venstre side/skulder, for armen må ha vært utstrakt og i høyde med skulderen da skuddet ble avfyrt. Montro om ikke skytteren også sto høyere enn Pracon, enten ved at Pracon sto i vannet, eller satt/huket seg ned?

Det finnes flere selvmotsigelser i Adrian Pracons forskjellige påstander, men jeg lar disse være. Det viktige var å få fram de jeg har presentert. En ting er at det er fullt forståelig at forvirringen er stor både under hendelsene og i etterkant av dem, når man har vært vitne til og opplevd hendelser som ingen burde oppleve. Vi har sett flere eksempler på denne fullstendige forvirringen der det florerer med selvmotsigelser, blant annet fra vitnene som befant seg i eller ved regjeringsbygningene. Noe ganske annet er at slike vitnemål i ettertid blir tilpasset etterforskningen før vitnene uttaler seg under ed i rettssalen. Slikt hører ikke hjemme i en påstått rettsstat. Det passer derfor godt å avslutte med forsvarets krysseksaminasjon av Adrian Pracon. Nå hadde nettopp Adrian Pracon servert forsvaret sine selvmotsigelser og direkte gale uttalelser på et sølvfat, så hva gjorde advokat Geir Lippestad? Hvordan utnyttet han muligheten til å gjøre den jobben han som Anders Behring Breiviks advokat er forpliktet til å gjøre, den jobben som gjorde at han senere og aldeles uforståelig ble kåret til årets nordmann?

– [Forsvarer Lippestad: – Jeg skjønner du har det vanskelig med å ta innover deg forklaringen tiltalte ga. Jeg prøver å si hva han har tenkt så du skjønner spørsmålene mine. Da han siktet på deg var du bare med hodet over vann..] Nei, da han siktet på meg hadde jeg vannet opp til kneet eller hoftehøyde. [Forsvarer Lippestad: – Du stod med vann til kneet. Kan ikke du beskrive litt detaljert hva du hadde på deg av klær?]

– [Pracon er interessert i å vite hva forsvaret vil med spørsmålet.] [Lippestad: Han har bebudet et kommentar etterpå, så kanskje du får svar da.] Det jeg hadde på, en turkis/blå, stram bambus t-skjorte, stormberg t-skjorte. En mørkegrønn turbukse. [Lippestad: Si mer om det.] Det var nesten som en jaktbukse, bare at den er mørkegrønn.

– [Lippestad: – En mørkegrønn jaktbukse vi kan se for oss på tur og jakt?] Ja, og støvlene var under vann, men det var store grønne fjellstøvler. [Lippestad: – Ser det ut som sånne boots?] Nesten, men boots er som regel svarte. Men disse her er grønne. [Lippestad: – Litt kraftigere fjellstøvler, altså]

– [Lippestad: – Litt pussig spørsmål. Jeg vet ikke hvordan du så ut der ute, jeg ser jo hvordan du ser ut nå, men vet altså ikke hvordan du så ut der ute. Hårsveis var det omtrent den samme?] Nå skal det tas i betraktning at jeg var i vannet. Det var kortere enn det er nå, men mer fyldig på siden. Men hvilken retning håret sto, bakover eller fremover, det vet jeg ikke, for jeg var i vannet, så… [Lippestad: – Ja, ja, takk, da har jeg ikke flere spørsmål.]