Bilder fra Svalbard

Faren min ba meg med på en tur til Svalbard, og dette er bilder fra turen med mer eller mindre omfattende tekst.

Vi dro oppover mandag og landet på Gardermoen i går ettermiddag. Takket være min snille kusine og hennes familie fikk vi gratis husly og særdeles trivelig selskap. For meg var det ti år siden forrige flytur, og la det være sagt med en gang, jeg er ikke glad i å fly. Har opplevd gråtende flyvertinne tidligere, og etter en tur fra Evenes til Fornebu på 80-tallet ble landingen nevnt på Dagsrevyen. En tredje gang sto kapteinen og tok oss i hendene etter en helvetes innflygning til Vernes og ba oss regelrett om unnskyldning. Hadde noen fortalt meg om innflygningen til Longyearbyen lufthavn er det mulig jeg aldri hadde dratt nordover, så det var bra alle holdt kjeft, for denne turen er jeg svært glad over å ha fått oppleve! Det var et tjukt og heldekkende skydekke hele fluturen nordover etter at vi hadde passert Røros. Da vi nærmet oss Longyearbyen slapp flyet seg ranske raskt nedover, og før jeg ante ordet av det så jeg rett mot Operafjellet. Flyet vrengte babord mot flyplassen, og da vi kom over rullebanen virket det som om vi ble sluppet rett ned flere titalls meter, hvorpå flyet spratt, landet en gang til, hvorpå alt de i cockpiten hadde av mekaniske bremser og reversert jetstrøm ble satt inn. Jeg ble kastet framover og måtte støtte meg mot seteryggen foran. Kusina mi bare gliste da jeg fortalte om denne landingen. De som bor der oppe er vant til den, og den noget brutale oppbremsingen skyldes at rullebanen er kort.

Fly fra konkurrerende selskap landet på Longyerbyen lufthavn i motsatt (østlig) retning av det flyet jeg var passasjer på. Legg merke til snøscooterne. Jeg mistenker at det er ti ganger så mange av dem i Longyearbyen som det er mennesker, og det virker som om de kjører dem helt til det en dag er slutt på snøen, hvorpå de bare lar dem stå der til høsten når snøen atter begynner å lave ned. Jeg var faktisk ikke ikke klar over at det fantes så mange snøscootere i hele verden som det som finnes i og rundt bosettingen.

Ankomstdagen tok vertskapet oss med på en kjøretur mot kullhavna og opp til det store kornlageret. Var så heldig at jeg fikk muligheten til å ta et bilde som viser to sider av Svalbard. Den ene er kullindustrien, her representert ved en slagghaug. Det andre er den fantastiske og ubesudlede naturen. Lyset spilte på lag:

Det globale korn- og frølageret på Svalbard. Var inne på tanken å høre om de var interessert i å ta imot min lille skjerv, men slo det fra meg da jeg antok at ingen var hjemme for å åpne døra hvis jeg banket på.

Tirsdag lånte vi bil av vertskapet og fikk kjørt det som var av veier. Denne dagen var den med best vær. Nesten vindstille, sol på formiddagen og opphold hele dagen. Da sola ble borte i Adventdalen fortsatte den å skinne på fjellene på vestsiden av Isfjorden, og dette lyset ga et vakkert skue. Kjøreturen innover Adventdalen var spesiell. En så bred og flat dal har jeg aldri sett før. Den forrige flyplassen lå der, men jeg tror de slet med flomvann og telehiv. Et par hundre meter tjukk permafrost kan nok lage litt krøll fra tid til annen, og er også årsaken til at Longyearbyens bygninger er bygget på påler. Det er rett og slett en stylteby. Kanskje like greit når alt som finnes av smeltevann fra de omkransende fjellsidene renner fritt og ukontrollert. Jeg har fått flott ørret på tørrflue i mindre bekker enn de som rant under husene der oppe.

Om ikke det eneste, er jeg sikker på at dette er det mest fotograferte veiskiltet på Svalbard. En smule eksotisk for en fra fastlandet. Vi så ingen isbjørner på turen, men det er ikke mange ukene siden det kom en hannbjørn vandrende ned Adventdalen og inn mot boligområdet. Den lot seg ikke skremme, og sysselmannen beordret daktaripil og helikopterfrakt helt nord på Spitsbergen.

Veien går innover og oppover til den gruve 7, som er den siste som er i drift etter at Sveagruva nylig ble stengt. Veien går helt opp til Eiscat-/H.A.A.R.P-anlegget på fjellet Breinosa. Før vi kom så langt dukket denne karen opp:

Nesten alle dyr jeg tar bilde av gjør enten fra seg eller holder på med en eller annen form for bestandsøkningsakt. Svalbardreinen er en skikkelig snåling og viser på suveren måte hvordan livet tilpasser seg forholdene. Den virker nesten å være trykket sammen i alle retninger. Den minner mer om en bison enn et reinsdyr i fasong. Skulle gjerne kunne skrevet at jeg brukte timer på å på mesterlig vis snike meg på foto-hold av bukken, men ikke noe kunne vært lengre fra sannheten. Reinsdyra på Svalbard har aldri helt forstått seg på faren mennesker kan innebære, og det er nesten så man kan gå helt bort til dem. Svalbardreinen blir ikke så gammel, og årsaken er nedslitte tenner på grunn av all sanden som blåses rundt på deler av øya.

Neste fotoobjekt på turen innover og oppover var dette antenneområdet tilhørende Eiscat-anlegget:

Halvveis opp fjellet fikk vi øye på noen ryper. De har heller ikke helt forstått at mennesker er noe en fra tid til annen bør holde seg på avstand fra. Svalbardrypa er den eneste overvintrende fuglen på Svalbard, og som vanlig er i de arktiske strøk der våren og sommeren er kort, har fuglene det rimelig travelt med å få gjennomført paring, ruging, og oppfostring av de små. Rødfargen over øynene på steggen peker i retning av hormoner i kok.

Denne rypehøna satt på brøytekanten på veien opp Breinosa.

Steggen befant seg på andre siden av veien, og et par ganger gjorde den seg skikkelig til, før den plutselig fant noen snøbare flekker og begynte å beite.

Til slutt stoppet veien på toppen, og i alle retninger unntatt én var det spektakulært vakker utsikt:

Eiscat-parabolene i Adventdalen på Svalbard.

Synet som møtte oss nordover var det samme som var det første jeg så av Svalbard da vi kom gjennom skydekket under innflygingen. Operafjellet er vakkert, men forbindes i dag først og fremst med den tragiske flyulykken den 29. august 1996 som drepte 141 mennesker som skulle hjem til Barentsburg. Jeg vet ikke hvor mange mennesker som bodde i Barentsburg den gangen, men i dag er det vel rundt 250 mennesker der. En slik hendelse setter sine spor på mange måter.

Operafjellet ligger nord i Adventdalen. Flyet som styrtet der var så nær å gå klar av toppen under innflygningen til flyplassen i Longyearbyen at mesteparten av vrakrestene havnet utover toppen av fjellet.

Jeg har sakser følgende fra havarikommisjonens publisering fra taleregistratoren på flyet:

Utsikten vestover mot Longyearbyen og Isfjorden var både trivelig og vakker. Der fotolyset ellers var flatt og trist, gjorde sola fjellene bak Isfjorden ekstra vakre denne dagen.

Vi kjørte mot Longyearbyen igjen og videre utover mot hytteområdet på veien inn til Bjørndalen. Skuet utover Isfjorden hadde ikke blitt styggere i løpet av kjøreturen:

Isfjorden og fjellene mot vest. Jeg kan ikke navnene på disse vakre fjellene, ei heller isbreen vi kan ane gå helt ut til fjordkanten.

Her var det også reinsdyr, denne gang to simler, og jeg sverger, jeg gjør det ikke med vilje …

Reinsimlene på Svalbard har et like stort behov for å spise og tisse som det bukkene har.

På denne avstikkeren så vi store mengder med alker som fløy i flokker inn fra havet og opp i steinura i fjellsidene. På veien tilbake fikk jeg knipset denne vakre fuglen, og jeg har aldri sett snøspurv før de plutselig viste seg overalt på Svalbard:

Snøspurven hekker på Svalbard, og selv om den ofte er å se i Norge, var snøspurvene rundt Longyearbyen de første jeg har sett.

Onsdag ble det tur med MS Langøysund. Vestover tvers over Isfjorden, med en pause midtfjords fordi sysselmannen hadde funnet ut at en redningsøvelse var på sin plass. Superpuma-helikopteret ga meg bange anelser, men alt gikk bra. Esmarkbreen går helt ned til fjorden, og selv om håpet om en real kalving brast, var breen et flott skue. Vi ble servert wisky med isbiter fra breen, og så spiste vi et solid måltid der hvalbiff sto på menyen. Guiden fortalte på engelsk at dette var den siste hvalen av sitt slag, og at rasen nå var utryddet. Senere spurte jeg ham om han hadde fått kjeft for den meldingen på tidligere turer, hvilket han hadde.

Deretter gikk turen sørover til Barentsburg. Byen har i dag etter sigende ca. 250 innbyggere, men det var så stille der at det virket som om det var 10 – 15. Byen er pusset opp de siste årene, og de gamle bygningene forsvant enten i en brann for noen år siden, eller de forfaller der de står. Byen er på mange måter et paradoks, for selv i de gamle bygningene var fordums prakt fortsatt synlig. Russerne bygget vakkert, og dette vises også delvis i den nye bebyggelsen. De har et flunkende nytt hotell som de jeg snakket med i Longyearbyen sier langt overgår det som finnes der. Dessuten har de en idrettshall som har alt en slik skal ha, inklusiv fotballbane. Skolen var foruten å være diger, så diger at jeg antar at hver elev nesten kan ha hvert sitt klasserom, den mest spesielle og vakre skolebygningen jeg har sett. En spesiell ting med Barentsburg er at den er bygget på toppen av en bratt skrent ned mot kaianlegget og havet. Husker ikke i farta om det var tre- eller firehundre trinn i trappa opp, men stiv i lårene og varm, det ble jeg.

Barentsburg er en nesten folketom by. Den er en blanding av fargesprakende nytt, og falleferdige gamle hus. De sistnevnte var også flotte hus, selv i sin værskakke og mennesketomme tilværelse.

Det gamle havnekontoret på kaia i Barentsburg.

Det nye hotellet i Barentsburg skal etter sigende holde høy standard. Så høy at det langt overgår tilsvarende etablissement i Longyearbyen. På venstre side kan en skimte et aldeles forfallent skredvern. Med det nevnt, så er det mer enn det som fantes i Longyearbyen i vinter da snøskredet rammet en del av bosetningen der med tragisk utfall.

De tre neste bildene viser skolen i Barentsburg. Noe slikt har jeg ikke sett før. Det første viser dessuten en hyllest til alle kullegruvearbeidere i verden i en takk for at de har gitt menneskeheten lys. Det var det eneste frimurersymbolet jeg så i Barentsburg.

Turen tilbake til Longyearbyen gikk forbi en tidligere russisk kullgruveby som jeg ikke hadde hørt om tidligere. Har dere noen gang hørt om Grumant, eller Grumantbyen? De begynte etablere et samfunn der rundt 1910, og da kullaget som dannet grunnlaget for gruvedriften brått svingte nedover og under havets overflate, ble gruva stengt, og byen fraflyttet i 1961 – 1962. Hele dalen innover var bebygd, men norske myndigheter fikk det for seg at russerne skulle “rydde opp etter seg”, og påla dem å fjerne ethvert spor etter byen. Russerne vendte det døve øret til, men da norske myndigheter etter hvert gjentok kravet, begynte russerne å fjerne det som var. Noen tilknyttet sysselmannen i Longyearbyen må ha sett hva som skjedde, for plutselig gikk det opp for norske myndigheter at en gammel kulturskatt var i ferd med å forsvinne. De henvendte seg nok en gang til russiske myndigheter, denne gang med krav om at de øyeblikkelig stanset vandaliseringen av Grumant. Begrunnelsen fra nordmennene var nå at bygningene var fredet gjennom kulturminneloven på Svalbard!

Grumant, en tidligere russisk gruveby som ble nedlagt i 1961 – 62. Kun disse bygningene står igjen.

Midt mellom Grumant og Bjørndalen ligger det to fuglefjell, og vi kan bare spekulere i hvor mange tusen tonn fisk som danner grunnlaget for de tjukke lagene med frodig jord som ligger som tepper nedover fjellsidene. Det er naturens resirkulering i praksis, og fuglemøkk er ikke bare den elendige driten som treffer frontruter, panser og tak på bilene våre.

De få dagene på Svalbard kom og forsvant så altfor raskt. Dere som ikke har vært der og ikke er redde for raske oppbremsinger etter landing, bør få med dere dette arktiske øyriket. Det er enda vakrere enn dere ser på fjernsynsprogrammene, og tusen ganger flottere enn det mine fotografier viser. Løp og kjøp! (billetter). Longyearbyen var livlig, butikkene mange, og vannhullene virket å ligge tett som haggel. Innbyggerne jeg traff var blide og imøtekommende, og nå som det virkelig skorter på gruvedriften, vil de bosatte bli mer og mer avhengige av turistene.

Takk til Svalbard og de som ga meg tur og herlig losji!