Da svanejakta ikke gikk som jeg hadde tenkt

Da gikk det som det bruker gjøre. Jeg satt meg ned med hjemmefuglene, og de begynner å bli rimelig trygge på meg nå. Det eneste de ikke liker er lyden tsjitt! når jeg tenner lighteren. Det er tydeligvis en varsellyd i småfuglverdenen. Ellers er alle lyder akseptert. Promp, rap, falsk sang, plystring, og slurping av varm kaffe er ikke noe problem. Dompapen blir til og med nysgjerrig når jeg forsøker imitere den ensformige fløytetonen dens. Den tammeste fuglen nå for tiden, er ei aldeles søt bokfinkjente. Hun liker dessverre ikke å bli pekt på med kameraet.

Fra barnsben av ble jeg fortalt at marihøna, den skulle vi være snill med. Den var for det første vakker (Disney-syndromet), og dessuten spiste den blomsterlus. Pilfinken har gått en annen skole, og første klassetrinn dreide seg om mat. Marihøna går muligens under pilfinkbetegnelsen småknask.

Bjørkefinken liker meg ikke i det hele tatt, og forsøker gjemme seg bort hver gang jeg dukker opp. Tette kratt i skygge er favoritten. Vakker fugl.

Dompapen og bokfinken satt seg med kort mellomrom på den samme greina på det nyplanta epletreet. Dompapen tok seg tid til litt fjærpuss, og finnes ikke redd for å få dun i nebbet.

Er jeg ikke heldig, som kan sitte i ro og fred mens jeg tenker litt, drikke en kopp kaffe eller to, ta meg en rullings, og ha slike vakre skapninger rundt meg hele tiden?