Da var fødselen over

Ei slunken rågeit brukte kvelden på å hive i seg så mye snadder den bare kunne. Fødselen, eller høyst sannsynlig fødslene, er forhåpentligvis vel overstått. Det blir nok ikke bare-bare å legge på seg for geita, for nå går mye av næringen med til å produsere melk, hvilket juret tilsier at hun gjør til fulle.

Kalvene, eller killingene, lå rett inne i krattet og den tette undervegetasjonen. Jeg så dem ikke, men hun tittet i samme retning flere ganger, og to ganger jumpet hun inn buskaset på det stedet og ble borte en 10-15 minutter begge ganger. Det var sikkert ivrig patting i det skjulte, og det jeg lurer på nå er når jeg får se dem, og om det er to eller tre av småttingene. Geita virker godt voksen, og har så vidt jeg klarer se ørlite antydning til gevirdannelse. Ikke mer enn to små hevelser under skinnet, men dog. Det er ikke uvanlig, og den første geita jeg så med tre killinger for drøye 30 år siden da vintrene begynte å bli mildere på midten av 80-tallet hadde såpass gevir at jeg var nære ved å skyte henne. Jeg så ikke killingene, og kunne ikke se dusken bak eller juret på grunn av vegetasjon. Det som reddet henne (og meg) var at “bukken” hadde mistenkelig langt hode, samt at jeg gjennom kikkerten kunne skimte bast på store deler av geviret, hvilket ikke forekommer hos bukkene i begynnelsen av september.

Det er mange år siden jeg sluttet å jakte rådyr med rifle, og det er interessant å betrakte seg selv og hvordan en forandrer seg ettersom årene går. Nå er gleden dessto større over å kunne være så heldig at jeg fra tid til annen får se disse flotte dyrene, slik at jeg kan jakte på dem med kameraet istedet. Her er noen bilder av det hun viste meg, og på det ene bildet kan det sees noe som har blitt en stor plage for dyr og folk de siste tiårene. En flått har sugd seg fast oppe på høyre side av juret sett bakfra.

Skulle dere ha sett maken til vakkert dyr? Håper jeg snart klarer å få et glimt av avkommene. Er livredd for å gå inn i det området hun valgte å føde slik at jeg skal stresse dem unødig, så det blir passiv venting framover mens jeg sliter ut buksebaken. Etter hvert kommer jeg til å ta sjansen på å være litt mer frampå. Har jo lyst til å få foreviget dem mens de har de hvite prikkene. De er omtrent så store i kroppen som ei stor brusflaske nå, med en halvmeter lange bein. Har sett slike mange ganger tidligere den gangen jeg omtrent bodde i skogen, og det er en herlig opplevelse. Skjer nok igjen hvis jeg har flaks.