Den skjulte slekt og de hviskede navn – Gro Brynolf Brundtland Harlem Sandberg

Det som alltid har forundret meg med en så til de grader offentlig person som Gro Harlem Brundtland, er at deler av hennes slekt har “forsvunnet”. De fleste vil nok ha forståelse for at enkelte ønsker å leve et liv utenfor rampelyset. I en verden der stadig flere ser ut til å ønske å synes, om det er som bortkastede kjendiser eller annet rart, har jeg respekt for de som ønsker å leve sitt som seg selv, ikke som et slags felleseie. Privatlivets fred skal og må respekteres. Det er imidlertid få om noen nordmenn som har fremstått mer offentlig enn Gro, og således må både hun og hennes familie regne med offentlighetens interesse. Vi har fått en mengde elektroniske oppslagsverk der vi kan lese om kjente mennesker og kjente hendelser. Wikipedia er den mest brukte av disse, og selv om det er solide politiske agendaer bak mange av nettstedets artikler, er det ofte noe nyttig å finne for de fleste.

Søker en på Jens Stoltenberg finner en opplysninger om faren Thorvald, og morens slekt, familiedynastiet Heiberg, er nevnt. Det samme er hans søstre og kone, som har fått sin rettmessige plass i en artikkel om en av de norske samfunnstoppene. Når man leser Wikipediaartikkelen om Gro, derimot, står ikke hennes mor eller hennes slekt nevnt, og Gros bror, den styrtrike sukkerimportøren Erik Harlem, er heller ikke nevnt. Bedre blir det ikke av at hennes like styrtrike sønn Knut heller ikke er tatt med. Den foreløpige konklusjonen vi kan trekke av dette er at noen ønsker å holde ting skjult. Vi vet ikke hvorfor, men vi vet at det er slik det er. Dette gir oss annen viktig informasjon. Wikipedia-artikler skrives ofte av mennesker som har en agenda. Mennesker som har som jobb å sørge for at bare ønsket informasjon når ut til allmuen. Derfor vet vi også at Wikipedia-artikler ikke er til å stole på, eller at de i beste fall kan kalles svært mangelfulle.

Hva ønsker Gro og hennes støttespillere å skjule?

Rent umiddelbart vil det falle de fleste inn at et folkets menneske, arbeidersamfunnets gudmor, selveste Landsmoderen, nok skulle ønske at Kari og Ola Nordmann ikke fikk vite om hennes rike bror og ditto sønn. Da hun fortsatt var hyperaktiv innen norsk politikk ville dette tvilsomt vært et positivt element for en politiker som ønsket framstå som middelklassens og de mer uheldigstiltes frontkjemper. Når mektige mennesker ønsker skjule egne og familiens spor, har de dyktige mennesker til å ta seg av saken. Få om noen mennesker jeg har vært borte i av de som har hatt en posisjon lignende Gro har fått slettet så mange spor etter seg på elektroniske oppslagsverk. Derfor er det også fordømt vanskelig å grave i dette stoffet. Det blir mange spekulasjoner, og man må forsøke begrunne for seg selv og andre om det er riktig å gjøre det. Jeg har valgt å forsøke, og begrunnelsen er at få om noen mennesker i vårt land de siste tiårene har gjort seg fortjent til å stå i fokus for allmennhetens interesse som Gro. Ønsket hun og hennes familie å unngå slike spekulasjoner, kunne de forlengst ha gått ut med korrekte opplysninger om de forskjellige temaer folk i dette landet burde ha en rett til å få vite om. Selv er jeg ikke interessert i hva slags pålegg de liker på brødskiva, og det burde ikke andre være heller, selv om medias fokus på såkalte kjendiser de siste årene, nettopp har dreid seg om slik søppeljournalistikk. De presstituerte har nærmest overgått seg selv i uviktig svada, og har således sviktet sin oppgave som folkeopplyser også her. Det vi alle burde interessere oss for når det gjelder Gro, er hvem hun egentlig er. Hvem var hennes foreldre? Har hun slekt som “ingen” har hørt om, men som allikevel har sittet i mektige posisjoner? Hvorfor ble Gro Gro? Det synes meg merkelig at et helt folk vet så lite om hun som har fått tilnavnet Landsmoderen. Det er enda merkeligere at folk ikke vet hvorfor de ikke vet, eller hva de ikke vet. Ingen ser ut til å ha fattet interesse for denne politiske bautaen.

Den kommunistisk-bolsjevikske forhistorien til Gro

Det de historisk og politisk interesserte vet, er at Gros far Gudmund Harlem, var en av kommunistene som var medlem av Mot Dag. Ungdommens revolusjonære visjoner satt hardt i mannen som kun et år gammel mistet sin far. Dette tragiske utfallet i Harlemfamiliens liv ble muligens bøtet på ved at faren var rik, og etterlot seg “en anselig sum” som sønnen arvet på sin myndighetsdag. Jeg skulle gjerne vist fram resultatet av folketellinga i 1920, men Digitalarkivet har fjernet denne muligheten. Det jeg husker var at Gudmund var oppkalt etter sin far, som også het Gudmund, og at begge sto som bebeoere i det jeg mener var Schweigaardsgate. Under folketellinga i 1920 var Gudmund i sitt tredje år, og da faren påståes død da jr. var kun et år gammel, burde han ikke stått oppført som samtidig beboer med sin sønn to år etter sin død. Jeg skulle også gjerne vist dere at når man gikk videre på søk av Gudmund jr., dukket det opp en beskjed om at Disse opplysningene er unntatt offentligheten, og kan tidligst offentliggjøres om 70 år. Vi får klare oss med det vi har.

Gudmund Harlem er beskrevet som like streng som målbevisst, og i boka Statskvinnen: Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen, 1998, Håvard Nilsen, har forfatteren forsøkt forklare dette gjennom et sitat av Gabriel Garcia Marquez og hans sitat om en annen statsmann. – Som alle diktatorer hadde han tidlig mistet sin far. Tidligere har jeg skrevet litt om noen av de kommende politiske stjernene Gudmund Harlem holdt sammen med i sine ungdomspolitiske år, og ut av gruppa som fikk navnet Mot Dag, vokste det fram mektige politikere, med statsministre som Einar Gerhardsen, John Lyng, og Willy Brandt som de mest kjente. Når man ser både Gerhardsen (statsminister AP) og Lyng (statsminister H) på denne lista, gjentar jeg et sitat jeg ofte har benyttet meg av når jeg har forsøkt lufte muligheten for at Norge også ble offer for bolsjevikenes kupp og særdeles blodige revolusjon i Russland i 1917:

The best way to control the opposition is to lead it ourselves.
V. Lenin

Hvem var Gros mor?

Spørsmålet er enklere å stille enn å gi et godt svar på. Hun er nærmest ikke-eksisterende. Et søk i avisarkivet til Nasjonalbiblioteket gir null treff. Som jeg har nevnt tidligere når det gjelder dette arkivet, trenger ikke det bety at hun ikke er skrevet om av rikspressen, men det gir en indikasjon på at noen har snakka sammen. Margareta Brynolf Sandberg Harlem har gått under radaren, og det er mildt sagt oppsiktsvekkende, for det er snakk om moren til selveste Landsmoderen. Hvordan kan det ha seg? Like interessant er hvordan Margareta traff Gudmund, og la meg innrømme allerede nå, det vet jeg ikke. Det jeg kan gjøre er å forsøke se historisk og logisk på det. De som har studert den jødiske, bolsjevikske, og kommunistiske historien i Skandinavia, vet at det var et tett samarbeid over landegrensene, og da Gudmund Harlem tilhørte et ideologisk ungdomspolitisk miljø som uttrykte en solid dose sympati for kommunistisk tankegods, ville det kanskje være naturlig at også hans kommende kone tilhørte et tilsvarende miljø i Sverige? Fra boka Statskvinnen: Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen, sitert fra og linket til over, siteres fra side 15:

Gro Harlem Brundtlands mor, Inga Brynolf, var fra en bemidlet, men sosialistisk familie i Sverige. Hennes mor het Margareta Sandberg og hadde forlatt sin mann, advokaten Ivar Brynolf, etter fem års ekteskap, tatt med seg sine to små barn og selv utdannet seg til jurist. Hun ble advokat og del av kretsen omkring sovjet-ambassadøren Madame Kollontaj.

Vi ser her at Gros slekt var bemidlet på begge sider. Det er et annet ord for at de var rike. Intet gunstig ved dette for en som i sitt politiske virke skulle representere grasrota. At både hennes far og mor tilhørte et blodrødt kommunistisk miljø er tvilsomt noe Gro selv ville nevnt under de utallige valgkampene hun tapte. Den nevnte Madame Kollontaj er vel verdt en nærmere titt. Det var jo i kretsen under denne kommunistiske maktpersonen Gros mor vokste opp og ble oppdratt.

Den røde Madame Kollontai – en vaskeekte bolsjevik og suffragett

Hele revolusjonen i Russland, og absolutt alt som fantes av fundament for bolsjevikene, var en jødisk oppfinnelse. Egentlig en “jødisk” oppfinnelse, for ideologien ble tenkt ut og satt ut i praktisk funksjon av askenasikhazarer av asiatisk-mongolsk herkomst. Her er tre av de absolutte forgrunnsfigurene å finne på bildet sakset fra Wikipedia om bolsjevikene. Og bolsjevik, det var Alexandra Kollontai. Hun var også en suffragett, disse tidlige jødiske kvinnesaksforkjemperne som tilhørte det bolsjevikske miljøet. Om hun var askenasikhazar selv vet jeg ikke, men den politiske fanatismen og ideologien støttet hun i hvert fall opp om, og dette ga henne en høy posisjon i Sovjet. Hun ble blant annet utnevnt som ambassadør, eller representant for Sovjet i Oslo (Christiania) i 1923, og ble i 1942 Sovjets ambassadør i Stockholm. Hun ble tildelt både Leninordenen og St. Olavs Orden. At hun overlevde Stalins blodige utrenskning av bolsjeviker på 30-tallet og i ettertid, stadig under Stalins regime, ble utnevnt til ambassadør i Sverige, er vanskelig å forstå. Wikipedia skriver at hun måtte flykte fra Stalin-regimet, men hvis det var sant, må hun i ettertid raskt ha blitt tilgitt. I miljøet under denne kommunistiske agitatøren som ble sendt til flere land iløpet av sin karriere, var det at Gros mor vokste opp. Mon tro om det ikke var nøyaktig samme gruppering som kontrollerte de gryende kommunistene i Mot Dag i Norge? Slik må det ha vært at Gros foreldre møttes, og de var ikke de eneste som traff hverandre.

Willy Herbert Ernst Karl Frahm Brandt

Willy var nok en av bolsjevikene som ble produsert av dette blodrøde politiske miljøet. Foruten å bli forbundskansler i Vesttyskland, hvilket må sies å ha vært godt gjort av en østtysk kommunist, fikk han også Nobels Fredspris for å ha hjulpet tysk industri med å få solgt nervegass og mer konvensjonelle typer våpen som ble brukt under Vietnamkrigen. Hvordan en slik hardbarket kommunist og bojskevik som Willy Brandt kunne ende opp som en varm støttespiller for det kapitalistiske USA er noe alle bør bruke litt tid på å tenke gjennom. Det minner mest av alt om en politisk parodi, og tar en med at høyres ungdomspolitikere møtte opp for å hylle Brandt under tildelingen i Oslo, mens AUF boikottet tilstelningen, forstår alle at noe er riv ruskende galt angående høyre- og venstrefløyenes virkelighet innen Europas og Vestens politikk. Jeg må sitere litt fra Wikipedia om dette, for jeg mener det er viktig at alle leser litt om paradoksenes paradoks. Denne sosialdemokratiske politikeren (SPD) var ikke så rent lite av magiker.

Utenrikspolitisk gikk Brandt inn for en ny Ostpolitik, som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske land. Denne politikken, som i 1971 var en medvirkende årsak til at Brandt fikk Nobels fredspris, var svært kontroversiell. En ting var at han, i strid med Hallstein-doktrinen, anerkjente DDR diplomatisk, men det vakte enda sterkere reaksjoner at han anerkjente de polske og sovjetiske anneksjonene av de tyske territoriene øst for Oder-Neisse-linjen som «faktiske», riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer. Store deler av høyresiden anså ham derfor som landsforræder, og det ble også hevdet at Brandts politikk var istrid med den tyske grunnloven, som forutsatte gjenforening av Tyskland i grensene fra 1937. Han ble beskyldt for å svikte ofrene for fordrivelsen, som SPD i tidligere år hadde vist stor omsorg for. Flere SPD-parlamentarikere forlot partiet i protest og gikk over til opposisjonen. Så sent som i 1963 hadde Willy Brandt (sammen med partifellene Erich Ollenhauer og Herbert Wehner) skrevet i en hilsen til den årlige schlesierdagen: «Breslau – Oppeln – Gleiwitz – Glogau – Grünberg, det er ikke bare navn, det er levende minner, med røtter i sjelene til generasjoner og som uopphørlig kaller på vår samvittighet. Å gi avkall er forræderi, hvem vil bestride det? Retten til hjemlandet man kan ikke selge – aldri skal man få skjende landsmenn som ble fordrevet fra sine hjem eller måtte flykte, bak ryggen deres. Fordrivelsens kors må hele folket bære.»

I mai 1972 håpet opposisjonen å ha flertall i parlamentet for å vedta et mistillitsforslag og kaste Brandt på grunn av hans østpolitikk. Til alles overraskelse endte avstemningen med et flertall imot forslaget, med svært liten margin; langt senere ble det oppdaget at et eller muligens to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av Stasi for å stemme for Brandt.

For å tilbakevise enhver antydning om at han skulle være sympatisk innstilt til kommunisme, fikk han gjennom en rekke tøffe antikommunistiske lover som bl.a. utestengte «radikalere» (i praksis venstreradikalere) fra alle offentlige stillinger (Radikalenerlass).

Brandt førte på den annen side en aktiv handelspolitikk og samarbeidet med høyreorienterte regimer i den vestlige verden. Han leverte våpen, fly, raketter og ubåter, samt lånte ut militære rådgivere, til militærjuntaen i Hellas og regimet i Portugal, og godkjente at tyske firmaer lette etter olje og uran på Mosambik sammen med Sør-Afrika. Han bistod USA i Vietnam, og tyske firmaer leverte nervegass, kjemiske stridsmidler og moderne våpen. Også Israel fikk kjøpe avanserte våpen. Brandt ble kritisert for dette av norske sosialdemokrater da han fikk Nobelprisen, og mens Unge Høyre deltok i hyllesten av fredsprisvinneren, holdt AUF seg borte.

Jeg har tidligere skrevet og sitert om Willy Brandt og Mot Dags vitenskapelige seksuelle eksperimenter i Winston Churchill før han bøyde av for overmakten. Det er interessant lesing å se det beskrevet hvordan Brandt ble seksuelt stimulert av sine kommunistiske ungdomsvenner under kyndig veiledning av den askenasikhazarske psykologen Wilhelm Reich. Dette var en ren ABC i hvordan man gjennomfører systematiske seksuelle utskeielser, eller det som til enhver tid vil bli sett på som seksuell avvikende oppførsel, for å sveise ei gruppe medlemmer sammen til en ideologisk entitet. Jo mer man har på hverandre, jo sikrere kan man være på at alle vil holde munnen lukket i framtiden hvis det skulle oppstå politiske og ideologiske stridigheter. Dette kan ses på som svært lignende det som står skrevet om diverse britiske kostskoler og rikmanns-skoler og universiteter. Intet er som homoseksuelle voldtekter av de yngste elevene for å skape politiske og maktøkonomiske zombier i framtiden, og lite er mer virksomt for å føre en slik tradisjon videre, der de voldtatte selv blir overgriperne i de senere skoleår. De som tilhørte de grupper som man anså som nasjonens fremtidige politiske og økonomiske elite, ble tvunget inn i taushet og samhold gjennom perversiteter og lovbrudd. Hvorvidt det var dette som skjedde med Norges og Sveriges ungkommunister og bolsjeviker kan jeg vanskelig vite. Om Gros bolsjevik-opphav på fars- og morssiden var med på dette vet jeg heller ikke, og jeg tror ikke vi noen gang vil få vite det med sikkerhet. Det må allikevel være lov å spekulere ørlite over hva et slikt organisert seksuelt “frisinn” kan ha ført til. Ungdomstiden kan være vanskelig nok som den er, der ting skal utforskes både på egenhånd og med hverandre, og kanskje de som vokste opp i suffragett-miljøer ikke var særlig nøye med hvem de hadde seksuelt samkvem med? Et like viktig spørsmål er kanskje hvilke seksuelle sperrer angående løssluppenhet en mann som Willy Brandt hadde etter å ha deltatt i disse vitenskapelige eksperimentene? Begrepet den europeiske sosialdemokratiske storfamilie får brått en ny betydning.

Det mangler mer på de elektroniske oppslagsverkene om Gros familie

Hvor mange av dere har hørt om Erik Harlem? Han er hennes lillebror. Wikipedia nevner ham ikke, men Store Norske Leksikon tar ham med én gang i denne forbindelsen:

Våren 1940 ble Gro en tid plassert hos sin mormor, advokaten Margareta Sandberg i Stockholm, mens foreldrene fulgte Nygaardsvold-regjeringen til Tromsø. De vendte tilbake til Oslo, og Gro bodde deretter sammen med foreldrene til juni 1943. Da ble hun og broren Erik hentet av mormoren og brakt til Sverige, og senhøstes samme år kom foreldrene etter som flyktninger.

Både Gro og broren Erik fikk dra nytte av bolsjevik-mormorens oppdragelse, og når det gjelder Erik Harlem, viser det seg at en ikke skal kimse av fordelen av å ha en rik bolsjevikkommunistisk familie hvis en ønsker å bli en styrtrik kapitalist. Historien viser at disse to, tilsynelatende paradokser, går hånd i hånd. Hvem kan vel glemme den styrtrike “jødiske” bankoligarken Aschberg, som via sine posisjoner i Sverige var med på å finansiere det blodige kuppet i forbindelse med revolusjonen i Russland i 1917? Han fikk senere etablere egen bankfilial i Sovjetunionen som takk for strevet. Ingen bolsjeviker hadde blitt mektige uten en styrtrik kapitalist i ryggen. Mon tro om det var dette som fikk Gro til å uttale at – Morfar spikret fast et begrep i meg som jeg først ikke forstod, og senere la mindre vekt på enn i dag, “Ni måste begripa:  Man måste bilde kapital!”

Kapital er noe vi trygt kan forbinde med Gros bror Erik. Først en presentasjon ved hjelp av slektsforsknings-nettsiden Geni.com.Han er altså lillebroren til Gro. Det ser ut til at det finnes en bror til også, men denne Lars Harlem vet jeg ikke noe om bortsett fra at han er født i 1946, samt et tillegg som jeg legger inn lenger ned. Det er også en <private> i søskenflokken, og hvis det ikke er tidligere justisminister Hanne Harlem, (f. 1964) vet jeg rett og slett ikke hvem det kan være snakk om.Det rare er at det så vidt jeg har klart å finne ut, ikke finnes ikke mer enn et bilde på Google som er tagget “Erik Harlem”. Greit nok, mannen er mediesky. Ingen kan laste ham for det. Det er allikevel slik at når en mann har en såpass solid posisjon i norsk næringsliv, kan han ikke unngå å bli tatt bilder av fra tid til annen. At disse bildene deretter i de aller fleste tilfeller ikke dukker opp i mediene tyder på en ting. Noen har snakka sammen. Noen med makt. Nå er han imidlertid tagget en gang til, så får en eller annen heller grine ut Å, nå tagga han deg også!

Det ørlille jeg fant ut om Lars Harlem var dette:

– Absolutt alt ved den damen er falskt, til og med hennes eget navn!

Dette var advokat Herman Berges påstand i en video han produserte i forbindelse med hvordan ekteparet Harlem Brundtland skaffet seg pengene til leiligheten i Frankrike. Det er lett å forstå advokatens frustrasjon, for som vi har sett fram til nå, virker hele bolsjevikkapitalistslekta å ha bygget seg opp på gigantiske selvmotsigelser. For å virkelig understreke dette nevner jeg at foruten bror Eriks rikdom bygget på sukkerimport, hadde Gro en rådgiverstilling i Pepsi Cola. Søsknene Sukker må være et rimelig greit navn på de to i den perioden. Før hun tjente sine sukkerpenger, satt hun som leder av Verdens helseorganisasjon (WHO), der hun rimelig krakilsk og av helsemessige årsaker, gikk til angrep på sukkerindustrien! Hun er altså en bolsjevik som elsker kapitalismen, og hun er en helsedirektør som hater sukker, men gjerne tjente penger på den samme industrien, samtidig som hun har en bror som er vårt lands sukkerkonge. Er det flere, i likhet med meg, som i mange år aldri forsto noe som helst av hva Gro sa da hun ble intervjuet, men bare hørte en endeløs rekke med usammenhengende ord, håper jeg nå at årsaken til fenomenet er enklere å forstå. Hun forsøkte nok å sikre seg en smule i forbindelse med uttalelsen hun kom med til NRK, der hun viser fram Max-utgaven. Men det hjelper ikke særlig, gjør det vel?

Nok en slektning som Wikipedia er taus om på siden om hans mor

Sønnen Knut er også en beskjeden type som helst ikke vil nevnes i media. Å få gjennomført dette ønsket har ikke vært helt vellykket, for når man har ridd så mange finansielle og maktmessige hester samtidig som han har, klarte selv ikke NRK å ligge unna å produsere et meget kritisk TV-program om noen av hans mange sprell. Den gang dreide det seg om Vosse-vann, og kanskje aller mest om prosjektet som skulle gi vann til stakkarene i Afrika, men som egentlig dreide seg om en luksuseiendom der han, hans mor, og andre FN- og finanskjendiser kunne treffes og slappe av blant likesinnede. Å grave i det nettverket som omgir denne mannen er en så omfattende oppgave at det kunne sysselsatt en dyktig person i flere år før en hadde noenlunde oversikt. Selv om han ikke nevnes en eneste gang på Wikipediasiden om Gro, har han blitt beæret med ei egen side. Jeg siterer det hele derfra, mens bildet er sakset fra DN.no.

Knut Brundtland
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Knut Brundtland (født 17. juli 1961) er en norsk advokat, forretningsmann og kunstsamler.

Han arbeidet mange år i advokatfirmaet BA-HR før han i 2005 sa fra seg advokatbevillingen for å bli investor og «styregrossist». I sin tid for BA-HR bisto han både Fokus Bank og Tiger om Storebrand-aksjene. Han har hatt styreverv i Norwegian Property, BW Gas, Norgani hotell asa, Revus Energy asa, Bluwater Insurance asa, Voss of Norway asa og Creditsafe Business Information N.V., Youngstorget Eiendom (som forvalter Arbeiderpartiets eiendom), i det svenske hedgefondet Futuris, og i reklamebyrået Try. Brundtland var tidligere styreleder og administrerende direktør i Voss Water som produserer og selger flaskevann med navnet Voss. Han kom høsten 2010 i medienes søkelys i forbindelse med kritikken som ble reist mot dette selskapet.

Han etterfulgte i 2010 Jan Petter Collier (født 1950) som daglig leder i ABG Sundal Collier, og sa i fra seg sine verv i A-pressen og Aschehoug, samt vervet som leder av Orklas bedriftsforsamling.

Kunstsamler
Brundtland har en av Norges største private kunstsamlinger. Samlingen inneholder blant annet verker av Knut Rose, Mari Slaattelid, Gardar Eide Einarsson, Bjørn Ransve, Johs. Rian, Tone Vigeland og Ørnulf Opdahl. Brundtland sitter også i styret til OCA, Office for Contemporary Art Norway.

Familie
Brundtland er sønn av tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland og Arne Olav Brundtland. Han giftet seg i 1985 med Harriet Cecilie Malm (født 1961), datterdatter av skipsmegleren Ragnar Stoud Platou (se Platou) som utga en biografi om nettopp Knut Rose (1936–2002) som Knut Brundtland har samlet meget av.

Denne mannen må ha enda mer makt i Norge enn hans morfar og mor noen gang har hatt, men deres posisjoner i vårt land har tvilsomt vært til hemsko for finans- og styremagnaten. Nok et eksempel på at man kan bli så rik man bare vil, hvis man har en familie med den rette bolsjevik-fortiden. Legg merke til dette med den rette fortiden, for det har aldri hjulpet en eneste kommunist økonomisk hvis han eller hun ikke tilhørte De utvalgte. Jeg kunne skrevet mye mer. Nevner bare at familien Harlem har nytt godt av penger fra Rockefeller-Foundation, at Gros lillesøster Hanne ser ut til å forsøke komme i Guinnes Rekordbok når det gjelder antall posisjoner i viktige styrer, og at pappa Gudmund foruten å være Bolsjevik, syslet seriøst med rasehygiene/eugenikk, sponset av allerede nevnte Rockefeller-Foundation.

De bevisstløse snubler inn i valglokalene

De siste ukene og månedene har mediene forsøkt trekke opp folk slik at det skal se ut som om interessen for høstens kommunevalg er stor blant befolkningen. Særlig stor er den tvilsomt, men flertallet skal sikkert som amen i kirka snuble seg inn dørene til valglokalene for å utøve det de tror er sin borgerplikt for å sikre demokratiet i Norge. Brorparten av dem har ikke den minste kunnskap om hvem de stemmer på, eller hvorfor de gjør det. De er bare programmert stemmekveg. Og hvordan skal et demokrati kunne fungere i en nasjon der velgerne ikke vet noe som helst av betydning om de kreftene/personene de skal stemme på? Det hele er en illusjon. Egentlig verre. Det er en parodi på en illusjon, der ikke noe av det velgerne velger har betydning for hvem som trekker i trådene i vårt land. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare de som stemmer AP. Jeg nevnte John Lyng tidligere, han som var med i Mot Dag, før erkebolsjeviken fant ut at han skulle bli konservativ og statsminister for Høyre. De som begynner å grave i dette historiske stoffet på egenhånd, vil raskt finne ut at ingen ting henger på greip.

Hvor fattig må ikke en nasjon være, når en kvinne som Gro på mest ærefulle vis blir gitt tilnavnet Landsmoderen?

Jeg håper dette var like godt for dere som det var for meg.