Den ulydige temperaturhistorien vår

Temperaturen skjøt i været etter 1. verdenskrig, og denne varmeperioden er kanskje det mest forhatte klimatiske fenomenet dagens klimaforskere kan bli minnet om. Rikspressen i Norge ser heller ikke ut til å ønske å minne sine lesere om denne politisk ukorrekte varmeperioden. Med denne oppvarmingen fulgte mindre havis og isbreer som trakk seg tilbake i ekspressfart, et fenomen media og de alarmistiske (politiske) elementene innen klimaindustrien ikke ønsker det skal spres kunnskap om blant befolkningen nå i dag. Tvert imot, så ønsker de gi et inntrykk av at klimatiske variasjoner er noe nytt, og derfor spres påstander om at “det har aldri vært så varmt”, og “isbjørnene smelter vekk sammen med isen”, og “fisk, fugl og dyr rømmer nordover”.

Vi skal ta en nærmere titt på oppvarmingen, og diverse tjutriks begått av mainstream forskere og klimabyråkrater for å skjule hendelsen for folket. Verdt å huske på i forbindelse med det som blir presentert under, er at den kraftige oppvarmingen etter 1. verdenskrig ikke kan ha skyldtes vårt CO2-utslipp, og altså skyldtes naturlige variasjoner i temperatur og nedbørsmønstre.

Engabreen, en sidearm av Svartisen i Nordland

Engabreen er bare en av svært mange brearmer på den nordlige halvkulen som reagerte spontant på oppvarmingen etter 1. verdenskrig, og passer derfor som innledning på det klimahistoriske tilbakeblikket dette innlegget er ment å være.

Litt fra NVE:

http://www.nve.no/no/Vann-og-vassdrag/Hydrologi/Bre/Bremalinger/Massebalansemalinger/Engabreen/

Engabreen (lokalt Engenbreen) er ein nordvestleg utløpar frå Vestisen (Vestre Svartisen). Mesteparten av brearealet til Engabreen ligg mellom 1000 og 1450 moh. Bretunga når nesten ned til Engabrevatnet som ligg 7 moh.

Engabreen 3. oktober 2008. Foto Hallgeir Elvehøy

Frontposisjonendring
Mellom Engabrevatnet og Holandsfjorden ligg fleire endemorener som markerer tidligere posisjoner av brefronten. I eit breframstøyt tidleg på 1700-talet vart garden Storstenøren øydelagt i 1723. Truleg hadde Engabreen si maksimale utbreiing ein gong på 1700-tallet. Utover på 1800-talet trakk brefronten seg tilbake men hadde fleire mindre framstøyt som danna moreneryggar, og på slutten av 1800-talet byrja Engabrevatnet å komme fram.

Frå 1903 er frontposisjonen av Engabreen blitt målt nesten kvart år. Breen hadde eit framstøyt som kuliminerte rundt 1910, og trakk seg så langsomt tilbake fram til 1931. Då byrja ein svært rask tilbakegang som førte til at Engabrevatnet var isfritt i løpet av ca 10 år. I 1965 var brefronten lengst tilbake, og har sidan då hatt tre markerte framstøyt som kuliminerte i 1971, 1984 og 1999. Brefronten har trekt seg tilbake etter 1999. Les meir om frontposisjonendringar her.

Dette er interessant stoff, og jeg sender en takk til NVE for denne redelige historien om Engabreen. En gradvis tilbaketrekking fra 1910 til 1931, og så en svært rask tilbakegang de neste 10 år. Dette blir bekreftet i boka Glacier Variations and Climatic Fluctuations BY H. W:SON AHLMANN SERIES THREE, THE AMERICAN GEOGRAPHICAL SOCIETY

Engabre Glacier, an outlet glacier from the Svartisen glacier cap, Norway in 1949; in 1930 the glacier still covered most of the lake.

I 1949 lå brefronten på omtrent samme sted som den gjorde i 2008. Dette er interessant, og føyer seg inn i rekken av dokumentasjon på klimatiske effekter av oppvarmingen etter 1. verdenskrig. Det var virkelig noe spesielt med denne oppvarmingen. Den skjedde raskt, og iløpet av et drøyt tiår var temperaturen på de nordligere breddegradene nådd like høyt som i den varmeperioden vi er inne i nå.

Den store oppvarmingen i Arktis etter 1. verdenskrig

Som tittelen forteller blir det mye stoff om Arktis, men oppvarmingen den gang gjaldt også for hele Skandinavia, Norden, Russland, det nordamerikanske kontinentet og Grønland, altså hele nordkalotten.

Dagens oppvarming i Arktis påstås å være både dramatisk og uventet

Uttalelser som «aldri tidligere har det vært så varmt», eller «hastigheten på oppvarmingen i Arktisk er skremmende» er noe media og talsmenn for klimasaken kommer med til stadighet. Vi tar en titt på det som så vidt jeg vet er den mest grundige forskningen på oppvarmingen i Arktis fra 1918.

http://ia801408.us.archive.org/34/items/arcticice00zubo/arcticice00zubo.pdf

Arctic Ice, 1943 – N N. Zubov, Naval Captain, Professor, Doctor of Geographical Sciences

The 125th anniversary of birth of N.N. Zubov

Nikolay Zubov (1885-1960) is a naval officer, hydrographer, oceanologist, Arctic explorer. In 1935 he led the scientific part of the first Soviet high-altitude expedition on the icebreaker «Sadko».Nikolay Zubov made the great contribution to the development of the native oceanography. He was among the first to put forward and develop the problem of ice forecasting in the Arctic seas, he also founded the Department of Oceanology in Moscow Hydrometeorological Institute and Moscow State University.

Nå kommer første sitat fra Zubovs bok. Halvfete uthevinger er gjort av undertegnede. Side 471:

During voyages on the Perseus in 1934 and the Sadko in 1935, I carefully compared the descriptions of glaciers on Jan Mayen and Spitzbergen in some English sailing directions of 1911 with what I observed and everywhere I noted a great decrease in size of glaciers. Ahlman explored the glaciers of Spitzbergen in 1934 and found that these glaciers are now melting faster than they grow on account of fall of snow. Ahlman terms the rapid receding of the Spitzbergen glaciers «catastrophic».

Nå tar vi en liten pust i bakken og oppsummerer litt. Zubov henviser til en viss forsker Ahlman og dennes beskrivelser av at isbreene på Spitzbergen på 30-tallet trakk seg tilbake i katastrofal hastighet. Dette er samme Ahlmann som skrev boka jeg la ut link til tidligere over hvorfra jeg hentet det historiske bildet av Engebreen, utgitt av The American Geographical Society, der det er skrevet om forskeren i forordet. Jeg siterer:

Det er snakk om to svært så skarpskodde fagmenn i Zubov og Ahlmann, og Ahlmann ble sitert i New York Times i 1937:

En mystisk oppvarming av klimaet kommer langsomt for dagen i Arktis, og skaper et alvorlig, internasjonalt problem,» sier Dr. Hans Ahlmann, en anerkjent svensk geofysiker.
New York Times, May 30, 1937

Den neste dokumentasjonen kommer fra Dr. Hoel, og den henter jeg fra arkivet til National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA). Vintertemperaturen på Svalbard har skutt i været ifølge rapporten fra 1922, og havet frøs ikke på nordsiden av Spitzbergen den vinteren:

http://docs.lib.noaa.gov/rescue/mwr/050/mwr-050-11-0589a.pdf

Sel og “hvitfisk” forsvant, og der det tidligere lå store isbreer langs kysten av Svalbard, var det nå bare jord, steiner og morener tilbake. Dette var 10-15 år før oppvarmingen av Arktis etter 1. verdenskrig nådde sitt maksimum. Det skjedde naturlig den gang, og i større utstrekning og styrke enn oppvarmingen fra slutten av 80-tallet og fram til i dag. Dagens klimaforskere kan ikke forklare oppvarmingen den gang, på samme måte som de ikke kan forklare temperaturutflatingen/-nedgangen nå i dag. Så kan en jo bare spekulere over hvor mye av dagens oppvarming i Arktis (ca. 1988-2000) som også skyldtes naturlige klimasykluser der solvariasjoner, skyvariasjoner, og hav- og atmosfæresirkulasjoner gjør akkurat det de vil uten at vi vanlige mennesker kan gjøre noe fra eller til.

Da direktøren for Meteorologisk Institutt Theodor Hesselberg i 1936 sa at Norge hadde blitt 3 °C varmere siste 50 år

Det var ikke bare Hesselberg som kunne fortelle dette. Han hadde en medarbeider, og dette var ikke en hvilken som helst innen atmosfære- og astrofysikk, for det var Kristian Birkeland. Først til dokumentasjonen av deres uttalelser. Denne kopien er fra Nordlands Avis.

Nordlands Avis den 17. november 1936

Mer solid dokumentasjon på at oppvarmingen av de nordlige breddegradene var like kraftig som den var reell er vanskelig å finne. Isbreene i Norge trekker seg rekordraskt tilbake, og middeltemperaturen i Norge har steget med hele 3 °C de siste 50 år, altså fra midten av 1880-tallet og fram til artikkelen ble skrevet i 1936.

Nylig la jeg ut tilsvarende dokumentasjon av nyere dato i innlegget Hvordan FNs klimapanel forvrenger ærlig forskning, der jeg siterer fra de to forskerne fra Meteorlogisk Institutt på Blindern, Hanssen-Bauer og Førland:

http://forskning.no/klima/2008/04/norsk-klima-mot-normalt

Norsk klima mot normalt

Forskere ved Meteorologisk institutt i Oslo har studert langtidsvariasjoner i temperaturen de siste 100 årene. Forskningen viser at temperaturen har økt både i Norge og globalt i denne perioden. Men jo lenger nord vi kommer i Norge, ikke minst i Svalbard-området, jo mer utpreget er det at middeltemperaturen på 30- og 50-tallet var høyere, eller om lag like høy som nå.

Mer dokumentasjon

Mer forskning som peker på den store oppvarmingen på den nordlige halvkule etter første verdenskrig. Det står mye interessant i boka som kan lastes ned i PDF-format på US Archive – CLIMATE THROUGH THE AGES – C. E. P. BROOKS.

Since 1850 winter temperatures have tended to rise over all the north temperate and Arctic regions and probably in corresponding latitudes of the Southern Hemisphere. The change was slow and irregular at first, but became very rapid after 1900. The rise in the mean temperature of the three winter months, from 1851-1900 to 1901-1930, amounted to 5 F. or more in Western and Central Europe. This change was associated with a marked strengthening of the atmospheric circulation and steady west-south-west winds in Western Europe. There was little change of summer temperature. Glaciers and ice-sheets receded very rapidly, and
after 1918 little or no drift ice reached the shores of Iceland.

The rise of winter temperature progressed from south to north, and Central Europe may have passed the crest as early as 1920 when the rise in the Arctic was in full swing. The magnitude of the change in the Arctic is shown by the mean winter temperatures of Spitsbergen, which rose by 16 F. between 1911-1920 and 1931-1935. The edge of the main area of Arctic ice also receded towards the pole by some hundreds of miles. Since January 1940 the winter climate of Europe has reverted abruptly to greater severity, but it is too soon to say whether this is the beginning of another long period of continental climate or only a temporary fluctuation.

Tilbake til N. N. Zubov

Fortsatt side 471:

Starting with 1930, in the whole arctic sector from Greenland to Cape Chelyuskin there has not been a single anomaly of average annual and monthly winter temperatures, while the positive anomalies have been very high. Thus, for example, in the winter of 1934-35 the positive anomalies of average monthly temperature in the region from Dickson Island to Cape Chelyuskin were from 4° to 10°. In November 1935 the positive anomaly on Spitzbergen amounted to 10°.*

Vize points out that if one compares the average air temperatures on the Fram and Sedov when the position of these vessels more or less coincided in respect to coordinates (average latitude of the Fram was 81°59′ north longitude, 113°26′ east; Sedov, 82° 48′ north, 121°30′ east) and in respect to season (November 1893 to August 1895 for the Fram ; November 1937 to August 1939 for the Sedov), it turns out that the average annual air temperature on the Sedov was 4. 1° higher than on the Fram . In the six months from September through February this difference even amounted to 7. 5°.

*The deviation of average air temperatures from the 50 year averages exceeded +4° in January to March, 1921 to 1931.

Fra side 472:

3. Rise in temperature of Atlantic water which enters the Arctic Basin. This rise is most clearly seen in existent systematic observations along the meridian of Kola (33°30′ east). Taking the average temperatures of this section at depths of to 200 m from 69°30′ north to 72°20′ north, and dividing existing observations into two periods, cold (1900 to 1906) and warm (starting with 1921), I have obtained a rise of average temperatures for May and August of about 0.7°. From this it follows that on the average a column of water of the Norwegian current 1 square cm in section and 200 m high has 14,000 g-cal more heat supply at the present time than at the start of the present century.

The warming of Atlantic water in the arctic is likewise seen in the following condition: in the regions adjacent to Spitzbergen and Franz Joseph Land there has recently been observed a rise of the lower boundary of the cold Intermediate water layer from a depth of 150 to 200 m, as observed at the start of the present century, to a depth of 75 to 100 m in the present period.
The warming of Atlantic water is still more sharply seen by comparing temperature observations at the deep water observation stations which the Fram and Sedov made at almost the same geographical points. Figure 195 shows the vertical distribution of temperatures at two of such points from which may be seen the extent of the warming of Atlantic water during the past 40 years.

At none of the observation stations of the Fram in the Arctic basin did the temperatures of deep Atlantic water exceed 1.13°. On the Sadko in 1935 we observed a temperature of Atlantic water of 2.68°, while according to observations of the Sedou in 1938, temperatures of Atlantic water even in regions North and east of the Fram drift (i.e. , where it should have colder) were up to 1.8°.

Litt om havis og navigering i Arktis den gang

Side 472:

4. Decrease in ice abundance. We may judge about the decrease in ice abundance in the Greenland and Barents Seas from the ice maps of the Danish Meteorological Institute. According to Karelin’s reckoning, the ice area in the Greenland Sea in April to August for the period 1921 to 1938 is 15 to 20 per cent less than for the period 1898 to 1920. From my calculations, the ice abundance in the Barents Sea for the same months from 1920 to 1933 was 12 per cent less than for the period 1900 to 1919.

Side 476:

We could cite numerous such examples , but the foregoing are sufficient to show that the navigational conditions, at least in seas such as the Greenland, Barents and Kara which have been more completely studied as to ice conditions, have become incomparably easier during the past 10 to 20 years than in previous years.

Due to insufficiency of observations, the question of warming of the arctic in its whole broad connotation has been propounded only very recently, namely in connection with preparation for carrying out the Second International Polar Year, when I had to plan the sea expedition routes in advance. Certain phenomena connected with warming of the arctic had been noted earlier. For example, Knipovich was the first to turn his attention to the high temperatures of the Barents Sea in 1921. This warming was then confirmed in 1923 by our voyage on the Perseus to Franz Joseph Land without meeting ice.

Still more remarkable is the fact that the warming of the arctic is not confined to any particular region. In actuality, the same signs of warming of the atmosphere and hydrosphere are found in the Bering Strait in the Pacific Ocean as in the western sector of the Soviet Arctic.

Oppvarmingen var voldsom, og den gjorde seg gjeldende like sterkt over hele Arktis, altså rundt kalotten. Både havtemperaturen og atmosfæretemperaturen skjøt i været. Før vi tar en titt på de målte og estimerte temperaturene blir det nok en rapport om “den sjokkerende oppvarmingen av Arktis”.

Denne saken har jeg funnet hos Popular Science som er et flott og søkbart arkiv. Den setter et grelt søkelys på de skremslene mediene kjører i kampanjetempo nå fram mot neste klimatoppmøte, der de blant annet skremmer med at fisken rømmer nordover.

Målt og estimert temperatur

Med målt temperatur mener jeg innlysende nok temperaturserier fra to meters høyde målt med termometre på meteorologiske stasjoner. Disse fantes flere steder, blant annet på Grønland, Jan Mayn, Island, Svalbard, Bjørnøya og Troms og Finnmark. Med estimert temperatur, betyr dette som oftest at de drar radiusen rundt målepunktene og beregner sannsynlig temperatur for de områdene som ikke dekkes av direkte målinger. Dette er jo noe som gjelder for hele den delen av Arktis som består av hav og der dette er dekket av is.

Først to serier fra Phil Jones, hovedforfatter i FNs klimapanel og ansvarlig for deres globale og regionale/lokale temperaturserier. Den første er slik professor Ole Humlum viste den i 2011 ved hjelp av dataene til Jones for Arktis, og den andre er fra publisert forskning fra Jones selv, og viser temperaturen på Sørøst-Grønland i perioden 1840-2005, Winter et al, 2006. Det er en eldre graf jeg benyttet ved en annen anledning, og jeg beklager at temperaturen må deles på 10.

Mer dokumentasjon fra Phil Jones om at det var varmere i Arktis på 30- og 40-tallet enn det var i 2004

Minner om at dette er 100 % forenling med Hanssen-Bauer og Førlands forskning for Meteorlogisk Institutt på Blindern og deres uttalelser under intervjuet med Forskningsrådet i 1999.

Nok en gang siterer jeg fra en av de famøse e-postene i det såkalte Climategate. Det er nettopp Phil Jones, og han kommuniserer elektronisk med en annen klimaforsker, Tom Wigley. Den nevnte arbeidsgruppen Jones nevner, dreier seg om arbeidet fram mot det som skulle bli FN klimapanels (IPCC) fjerde hovedrapport i 2007.

http://www.ecowho.com/foia.php?file=0538.txt&search=It+seems+to+have+cooled+by+roughly+what+they+say

date: Fri Sep 24 09:12:10 2004
from: Phil Jones <fjernet@uea.ac.uk>
subject: Re:
to: Tom Wigley fjernet@cgd.ucar.edu

Tom,

In today, but off tomorrow to IPCC WGI. Here’s the 3 figures I put together. The first is Nuuk (Godthaab), the 2cnd is a mix of stations near Jakobshavn/Upernavik and the 3rd is further south near Ivigtut. I can’t cope with the Inuit names. None of these are written up yet. You can have a look for yourself.

It seems to have cooled by roughly what they say, but this is only one location. Most places in Greenland do show some cooling. Most places in the Arctic show little warming in summer as temperatures are constrained to be near zero, when there is snow and ice around,

Cheers
Phil

At 13:16 22/09/2004, you wrote:
Phil,
Wotcha think of the item below? I thought you were writing up something about Greenland temps?
=====
MORE EVIDENCE THAT GREENLAND HAS BEEN COOLING SIGNIFICANTLY
CO2 Science Magazine, 22 September 2004
[1]http://www.co2science.org/journal/v7/v7n38c1.htm
Reference
Taurisano, A., Boggild, C.E. and Karlsen, H.G. 2004. A century of climate variability and climate gradients from coast to ice sheet in West Greenland. Geografiska Annaler
86A: 217-224.

Kort og godt, Arktis har ikke vært varmere nå i den moderne oppvarmingssyklusen enn det var i forbindelse med den forrige, som startet ca. 1918 (slutten av 1. verdenskrig), og varte til godt ut på 40-tallet, kanskje litt lenger. Den gang steg temperaturen raskere enn den gjorde fra 80-tallet etter ca. 30 år med arktisk nedkjøling. Dette passer dårlig med FNs klimapanels konklusjoner om den arktiske amplifikasjon (ekstra varmeeffekt på de nordligste breddegradene). Temperaturen skal ifølge rådende paradigme stige mer i Arktis i forhold til sydligere breddegrader, med større positivt utslag i forhold til under kuldeperioden på 60-, 70- og 80-tallet. Når dagens temperatur i Arktis ikke har overgått den som var på 30- og 40-tallet, kan der heller ikke ha blitt varmere på resten av den nordlige halvkulen enn det var på 30- og 40-tallet. Ergo er den temperaturstigningen vi ser fra forrige varmeperiode og fram til nå en kunstig, utregnet homogenisert triksing med temperaturhistorien, kun med det for øyet å få det til å se varmere ut nå, altså “svært dramatisk”.

Phil Jones med sin skrekkelige temperaturtriksing

Klimaforskerne har vært like plaget av varmeperioden på 30- og 40-tallet som alle de andre politiske aktivistene. Phil Jones fikk tips av kolleger om hvordan de kunne “løse” problemet, her fra tidligere nevnte Tom Wigley med et forslag om å fjerne/redusere varmeperioden (the blip) på 40-tallet etter eget forgodtbefinnende.

http://www.ecowho.com/foia.php?file=1254147614.txt&search=Here+are+some+speculations+on+correcting+SSTs

At 06:25 28/09/2009, Tom Wigley wrote:

Phil,

Here are some speculations on correcting SSTs to partly explain the 1940s warming blip.

If you look at the attached plot you will see that the land also shows the 1940s blip (as I’m sure you know). So, if we could reduce the ocean blip by, say, 0.15 degC, then this would be significant for the global mean – but we’d still have to explain the land blip.

I’ve chosen 0.15 here deliberately. This still leaves an ocean blip, and i think one needs to have some form of ocean blip to explain the land blip (via either some common forcing, or ocean forcing land, or vice versa, or all of these). When you look at other blips, the land blips are 1.5 to 2 times (roughly) the ocean blips — higher sensitivity plus thermal inertia effects. My 0.15 adjustment leaves things consistent with this, so you can see where I am coming from.

Removing ENSO does not affect this.

It would be good to remove at least part of the 1940s blip, but we are still left with «why the blip».

Dette har lite eller ingenting med vitenskap å gjøre, og i en normal verden der politiske sympatier og økonomiske krefter ikke korrumperte hele forskningsmiljøer slik vi ser i dag, ville dette blitt slått hardt ned på. Det er vanskelig å se annet enn at det ville vært kroken på døra for de to herrene Jones og Wigley. De ga seg imidlertid ikke med dette, for kort tid etter skrev Phil Jones til Tom Wigley:

http://www.ecowho.com/foia.php?file=0924.txt

The odd periods are the 1920s and the period from 1940-60. For the latter if the SSTs were adjusted they would look much better.

Hva skal en kalle dette? Kosmetisk datakirurgi?

Et klassisk eksempel på hvor livredde norske klimabyråkrater er for varmeperioden i begynnelsen av forrige århundre

Norske klimabyråkrater med forsker ved Bjerknessenteret Eystein Jansen i spissen, forsøkte seg med regelrett bokbrenning. De som ikke har hørt om dette tidligere, vil vel knapt tro det de leser.

Dette er fra det såkalte Summary for Policymakers (SPM), altså politikernes og byråkratenes oppsummering av flere års vitenskapelig arbeide fram mot de forskjellige klimarapportene presentert som om de ble uttalt av forskere. FNs klimapanel er et politisk panel, ikke et vitenskapelig et. Oppsummeringen for beslutningstakerne er en rent politisk prosess. Av byråkrater og politikere, for byråkrater og politikere.

Det kan virke som om varmeperioden på 30- og 40-tallet ikke er særlig populær i de kretser. Den rokker ved CO2-hypotsen, og representanter ved norske klimainstitusjoner har forsøkt å undertrykke varmeperioden i flere år, det være seg i kronikker/ordvekslinger på forskning.no, eller i fjernsyns- og radiodebatter.

I 10TH SESSION OF WORKING GROUP I OF THE INTERGOVERNMENTAL PANEL ON CLIMATE CHANGE, 29 JANUARY ? 1 FEBRUARY 2007, kan man lese dette:

On text noting high decadal variability in Arctic temperatures, Canada, supported by Norway, suggested removing a specific reference to a warm period observed from 1925 to 1945. The Coordinating Lead Authors explained that ?climate sceptics? often point to this warm spell to question the IPCC for not acknowledging such warm spells. Participants agreed to keep the reference.

Canadas deltakere, støttet av de norske, foreslo å slette henvisningen til varmeperioden i Arktis 1925-1945 fra Summary for policy makers. De norske representantene var:

Eystein Jansen, Bjerknessenteret
Harold Lefferstra, KLIF
Øyvind Christoffersen, KLIF
Christoffer Grønstad, KLIF
Marit Victoria Pettersen, UD

Det må være meget tvilsom praksis å forsøke å få slettet en slik henvisning. At man argumenterer for at varmeperioden den gang ofte blir misbrukt av «skeptikere» er fullstendig uholdbart. Forsøker klimamyndighetene våre å redigere historiebøkene? Det ser faktisk slik ut, og dette setter dem i et tvilsomt lys. Et meget tvilsomt lys. Heldigvis ble Canada og Norge nedstemt.

Henvendelse til departementet

Et av våre medlemmer på Klimaforskning.com var behjelpelig med å sende departementet en forespørsel om hvem av de norske representantene som sa hva i denne forbindelsen, og forespørselen var gjeldende i forhold til offentlighetsloven, altså en innsynsbegjæring. Her er hvordan departementet med Øyvind Christoffersen, en av delgatene i rapporten sitert over, svarte for å trenere saken, og dermed verne seg selv og sine kolleger. Det er liten tvil om at de forsto hvilket mageplask i blautmyra deres forsøk på sensur (bokbrenning) var.

Tilbake til isbreene som sant og si ikke har vært særlig lydhøre overfor FNs klimapanel

Rettere sagt, de var forholdsvis enige med hverandre, isbreene i for eksempel Norge, og glasiologene som var medforfattere i den første klimarapporten til FN. Dette har forandret seg gradvis ettersom det politiske presset har økt suksessivt med antall milliarder bevilget til klimaforskerne ettersom årene har gått. Litt om dette først, deretter blir det bilder og kommentarer om en mengde ulydige isbreer.

Briksdalsbreen

Denne utstikkeren av Jostedalsbreen er interessant fordi den i over hundre år har vært et turistmål. Mengder av bilder er tatt av den, og media har benyttet de siste års kraftige tilbaketrekking som dokumentasjon på menneskeskapte klimaendringer. Av en eller annen grunn forteller media aldri om den delen av brearmens historie som anses være upassende oppførsel for en isbre.

Kompendium i glasiologi Universitetet i Oslo, Geografisk institutt, 1989:

På diagrammet over ser vi at den raske tilbaketrekkingen av Folkefonna og Briksdalsbreen virkelig tok fart tidlig på 30-tallet, og at denne tilbaketrekkingen bremset brått opp rundt 1950, med en ganske langsomt vekst for Briksdalsbreens vedkommende utover 60-, 70-, og 80-tallet.

Dette mønsteret kan også sees i Breboka, håndbok i brevandring, Bregruppen, Den Norske turistforening, 1989:

Under kommer noen bilder av Briksdalsbreen, og den har vært liten tidligere også, selv om det tvilsomt har sått så ille til med den som det har gjort nå i vårt årtusen. Kanskje vinteren stor snømengder i den norske fjellheimen atter vil få den til å vokse? Det vi vet, er at under perioden kalt det klimatiske optimum for ca. 6000 år siden, var det så varmt på hele den nordlige halvkulen at isbreene forsvant helt både på kontinentet og i Norge. Den gang var for eksempel Hardangervidda skogkledd. Det er også sannsynliggjort ved forskning at isbreene nådde sin maksimale tjukkelse og utstrekning under perioden som er kalt Den lille istiden, og perioden rundt 1750 var muligens da de var som aller størst.

De to første bildene er fra Norsk Bremuseum.

http://www.bre.museum.no/bilder-utvikling-av-breer/

Briksdalsbreen i 1900:

Briksdalsbreen i 1952:

Som man kan se, hadde den nesten forsvunnet helt i 1952. Den lille resten på det siste bildet viser en brearm som har sluttet legge på seg om vinteren, og har smeltet nesten helt bort om somrene. Det påståtte oppvarmende pådrivet fra CO2 som ifølge mainstream klimaforskere skal ta knekken på alt av isbreer i takt med at temperaturen stiger, hadde etter 1952 en helt motsatt effekt framover mot 70- og 80-tallet. Se bare hvordan den igjen hadde lagt på seg og rykket nedover i dalen:

Briksdalsbreen, Til fots i Jotunheimen og tilgrensende fjellområder Gyldendal, 1973:

Det neste bildet er fra 1981, O-fag grunnbok 4A, Fabritius:

I de tretti årene etter varmeperioden fra slutten av 1. verdenskrig som kuliminerte omtrent på 50-tallet, la Briksdalsbreen solid på seg fram mot 80-tallet. Nå er ikke isbreer verken i Norge eller annet steds kun styrt av temperaturen. Massebalansen styres utfra tilvekst om vinteren, altså snøfall, og hvor mye av denne eller tidligere års vekst som smelter om sommeren.

Vi går 15 år fram i tid, Samlaget, 1996:

Mye mer is fantes i den armen av Jostedalsbreen som heter Briksdalsbreen i 1996 enn det gjorde i 1952. Men den globale oppvarmingen, hva med den? For det første hadde det ikke vært noen global oppvarming ennå sett opp mot forrige varmeperiode, for NASA og GISStemp hadde ikke rukket justere bort hele den varmeperioden i 1996, og lokale isbrearmer ser ut til  ha utvuklet en mistillit til både globale variasjoner og menneskers temperaturhomogenisering og radbrekking av originaltemperaturene. Dette til tross, Briksdalsbreen har virkelig fortsatt den nedadgående trenden fra midten av 1700-tallet, og i 2012 var dette den lille resten av avstikkeren fra Jostedalsbreen. Foto Atle Nesje:

Mer fra Ahlmann

Vi går tilbake til Ahlmanns bok.

https://us.archive.org/glaciervariation.pdf

Temperaturseriene Ahlmann viser i boka

Ahlmanns temperaturserie for Island

Denne er viktig dokumentasjon, og at den er autentisk har jeg fått bekreftet i en annen forbindelse fra Meteorologisk Institutt på Island ved personlig korrespondanse med ansvarlige for de historiske temperaturseriene der, Trausti Jonsson.

James Hansen ved NASA/GISS-temp ikke bedre enn Phil Jones

Mellomtittelen over er muligens et understatement. James Hansen var før han pensjonerte seg mer av en politisk aktivist enn vitenskapsmann. Dessverre hindret ikke dette ham fra å få stillingen som ansvarlig for de globale temperaturseriene ved nevnte institusjon. Kanskje det var nettopp derfor han fikk jobben?

Både Jones og Hansen har det til felles at de har viderehomogenisert, altså justert de historiske temperaturseriene. Dette har de gjort til tross for at mange av dem allerede har vært homogenisert fra de enkelte lands meteorologiske institutter. Vi skal ta en titt på noen grelle eksempler, der hensikten bak de justeringene vi ser, tvilsomt er drevet av annet enn et begjær etter å flate ut temperaturstigningen etter 1. verdenskrig, gjøre tiden før den enda kaldere, og gjøre nåtiden varmere, blant annet ved å fjerne temperaturfallet utover 60-, 70- og 80-tallet. Dette har de gjort for å få bort naturlige variasjoner, og for å få temperaturtrenden fra 1800-tallet og fram til i dag til å se ut som om den er styrt av en stabilt stigende CO2-kurve.

Alle temperaturgrafene/-diagrammene jeg benytter er noe jeg laget da jeg holdt på med Klimaforskning.com, og er bare noen få eksempler av svært mange som viser hvordan denne justeringen av vår historiske temperatur gjør seg grelle utslag på både den nordlige og sydlige halvkulen.

Det som opprinnelig var historiske temperaturdata som viste en temperatur uten reell stigning de siste 130 årene, med unntak av den kraftige oppvarmingen etter 1. verdenskrig, er gjort ugjenkjennelig med en kraftig stigning fra A til Å. Her er hvordan temperaturen er justert og redusert med over 2 °C på det verste :

Den neste er også fra Island, og jeg håper dette er et eksempel på at et bilde kan si mer enn tusen ord.

Neste er fra Madagaskar, og klimainkvisisjonen har vært ute med øksa også sydøst for Sør-Afrika:

En begynner å forstå hvor den globale oppvarmingen kommer fra. Inntrykket blir ytterligere forsterket når en tar en titt på hva som har skjedd med temperaturdataene i Chile, Sør-Amerika:

Det vi ser felles ved disse justeringene er at de skaper en oppvarming som overgår den globale oppvarmingen i samme periode. Er den globale oppvarmingen allikevel menneskeskapt? Temperaturdataene de har lagt til grunn er i hvertfall menneskeskapte.  Jeg skulle ønske at denne tallmagien ikke gjorde seg gjeldende for alle kontinenter, men dessverre. Her fra Australia:

Neste er fra ishavet mot Arktis nord i Russland. Legg merke til at her har de justert annerledes. I stedet for å senke temperaturen i begynnelsen og midten av serien, har de hevet den på slutten, og således skapt nok en lineær temperaturstigning i takt med bilkjøringen og CO2-utslippet:

Den neste er fra New Zealand.

Så en tur til USA, og dette blir siste eksempel av hundrevis av potensielle tilsvarende.