Det er ikke med lett hjerte jeg forteller om dette. Det kan være galt, jeg kan ha misoppfattet noe viktig, og hovedkilden jeg legger til grunn kan ta dundrende feil, bevisst eller grunnet dårlig arbeide.
Blodtørsten og menneskeofringen dukket opp i Norden, men hvorfra?
At jeg i det hele tatt snublet over denne saken skyldes at jeg forsøker danne meg et bilde av hvilke kulturer som utviste en ualminnelig blodtørst og mangel på respekt for andre menneskers liv. I flere år har jeg samlet dokumentasjon på dette som har med mesoamerikansk kultur å gjøre, der astekere og mayaer, men også andre kulturer fra den før-columbiske æraen, så ut til å systematisere blodige ritualer med menneskeofringer og kannibalisme som kunne gjort enhver tilhenger av den abrahamittiske gud grønne av misunnelse.
Abraham selv var ikke snauere enn at han adlød sin blodtørstige guds ønske om å strupeskjære sin egen sønn Isak. Til Isaks hell og lykke dukket en engel opp og fikk stoppet menneskeslaktingen.
Tidligere har jeg såvidt vært inne på dette med det omslaget som må ha kommet inn i den nordiske kulturen i forbindelse med at en del av folket gikk beserkgang, dro viking, plyndret, stjal, drepte og startet omfattende handelsvirksomhet. Nærmest over natta gikk vi fra å være et fredsælt folk til å bli det som i våre dager er kjent som rabiate krigere. Jeg dristet meg også til, muligens mest for å forsøke skape debatt om temaet, å skrive at vikingtiden kom til Norge og Norden med khazarene. I motsetning til vårt folks tidlige historie, var khazarene ikke akkurat kjent for å legge noe imellom når de først bestemte seg for noe. De var i århundrer djerve krigere, og i områdene de hersket over finner vi i likhet med i Norden, gravhauger av ymse slag. Snorre skrev at Odin kom fra østenfor den store sjøen, og Thor Heyerdahl fattet sympati for denne hypotesen. Han er ikke den eneste, men for de reellt historieinteresserte, er dette en yndertrykket del av vårt folks historie. Det har vært mest passende for portvokterne blant de akademikerne som har skrevet historien vår, ikke fortalt om den, å henlede all oppmerksomhet mot det norrøne som sagn, myter, og gudetro/overtro. Altså en abstrakt religiøs bevegelse, ikke en beskrivelse av virkeligheten. Det er en vellykket måte å holde nysgjerrige neser borte fra det som var og er reellt. Kanskje. Den for Romerne livsnødvendige jernproduksjonen brakte med seg folk østfra med ekspertise innen faget, og med disse fulgte leiesoldager, eller legionærer. Da Romerriket klappet sammen, kollapset samtidig de ordnede forhold, og både jernarbeidere og leiesoldater ble over natten arbeidsledige. Lite tyder på at de meldte seg hos NAV.
Egil var sønn av Aun, og Aun var en glimrende representant for den abrahamittiske blodtørsten. Aun må ha stammet direkte fra Abraham eller mennesker som spredte satanismen og gjorde jævelskapen til sine egne leveregler, for han ofret ni av sine ti sønner. Årsaken er oppgitt å være at denne etterkommeren av Odin gjorde en avtale med nettopp ham, og den gikk ut på at han skulle leve ti år lenger for hver sønn han blotet til døde. Dette så ikke ut til å hjelpe særlig, og kanskje var Odin like forrædersk som Abrahams gud? Han ville derfor gjerne strupeskjære yngstemann Egil også, men da ble han visstnok stoppet av folket som ikke syntes dette var noen god idé. Egil ble derfor Ynglingeættens konge, og fra dette blodet fikk Norge etter hvert sin egen konge, Harald Hårfagre.
Hvis det er slik jeg så ofte har antydet, enkelte ganger påstått hardnakket, at askenasiene kommer fra khazaria, nærmest ble Tyskland og andre nasjoner, og gjennom sitt samhold og makt ikke bare har formet historien, men også skrevet den, må en kunne anta at de så på Yngligeætten som sine egne, og derfor anså dem å være jøder, eller “jøder” om dere vil. Alt dette er et paradoks, for svært mye tyder på at en stor del av vårt folks opprinnelse er ett og samme som de ti eller tolv såkalt tapte stammer av Israel. Jeg har så mye jeg gjerne skulle ha skrevet om dette, men har dessverre ikke rukket å ymte frampå mer enn jeg har gjort. Da “jødene” dukket opp på scenen, var det som alt annet enn semitter, alt annet enn jøder, disse fantes ikke før khazarene, eller askenasiene, fikk forfalsket vår historie fra A til Å. De dukket opp som blodsfiender av nettopp de tapte stammene, og ingen steder var de tapte stammer sterkere representert enn på de britiske øyer. Dere må virkelig lese om de tolv skotske klanene.
Lite eller ingen ting har gjennom historien vist seg å gjøre askenasiene så stolte som å kunne skryte på seg både historisk opphav og grusomme gjerninger. Det er rart med det. Det hjertet er fullt av, renner munnen gjerne over med. Kanskje er det dette som er årsaken også denne gang? At de har skrytt på seg hele greia? Se selv, tenk selv, konkluder selv. Det kan jo bare være et forsøk på en mer eller mindre god spøk?
De som har kunnskap om dette emnet, og vet at folkene bak JewishGen bare bløffer på seg en viktig del av historien, er mer enn velkomne til å gi klar beskjed. Dette er nemlig ikke en del av vår historie jeg helhjertet ønsker skal være sann. Det er bare det at mer og mer peker i den retningen. Jeg er dog så heldig at jeg har tatt feil tidligere, og tar gjerne imot beskjed om at jeg har gjort det igjen.
