Med “våren” på Østlandet i friskt minne, der småfugler og insekter stort sett gikk på en smell, tenkte jeg det kunne være på sin plass å minne alle på at vi kan gjøre vondt verre ved å mate småfuglene i vinter. Det er viktig at alle de svakeste overlever, slik at enda flere unger kan stryke med neste vår hvis den blir like isnende kald som 2015-våren var. Så ja, jeg har tenkt en del på det egoistiske i å gi fuglene mat, men har endt opp med å konkludere som så at vi alle er egoistiske dyr, og så lenge småfuglene får meg i så godt humør hver gang jeg ser dem, kan vi like godt fortsette å snylte på hverandre, så får vi helder stryke med alle i hop når tiden er moden.
Tok noen bilder av dem i dag, og som vanlig er kom ingen helt i fokus, og ingen satt slik at bildet ble ryddig. Med andre ord var alt som det pleier være, bekreftet av både over- og undereksponering på bilder tatt med få sekunders mellomrom.
De to spettmeisene som holder til her kan muligens ha hamstret nok solsikkefrø for ti år. Kanskje noen av de andre småfuglene har lært seg hvor spettmeisen gjemmer unna godsakene, og at sistnevnte derfor må hamstre tusen ganger mer enn alle spettmeiser i Østfold klarer å spise iløpet av et år? Ingen av småfuglene er dyrere i kosten enn denne snålingen. Det rare er at jeg aldri har sett den svelge noe som helst, men det har den vel ikke tid til slik den strever med å tømme foringsautomaten for frø. Dompapen satt ikke på matstedet, og spiste heller ikke frø jeg har lagt ut. Akkurat hva den puttet i nebbet vet jeg ikke, men det så ut til å falle i smak.
Trivelig innlegg, Jostemikk, med flotte ‘kvitrende’ bilder… til ettertanke, Tja, hvor mye sannhet er det i påstander rundt mating av småfugl på vinteren? Stryker de med dersom du ikke passer på å fore dem hele vinteren?
Fra min barndom og unge år etter krigen kan jeg minnes enorme flokker med spurv (luftens rotter, som min far kalte dem) som plutselig var der hver gang min mor serverte brødmat ute i solveggen om sommeren. (Til tross for at det fortsatt var godt om hestemøkk på veien den gang. 🙂 Likeledes minnes jeg de utrolige mengder med svaler som raste over himmelen og snappet til seg ørten tusen insekter i løpet av sommeren. (De var jo forøvrig med sin operasjonshøyde en del av datidens værvarsling. 🙂 ) Og, trost! Min far hadde en kompis med et stort kirsebærtre utenfor verandaen, som ikke ble høstet, og derfor tiltrakk seg hærskarer av trost på ettersommeren. «Et par skudd med hagla gir meg kramsfugl for en hel vinter!» kan jeg huske at han sa. God mat!
Vi bodde i skogkanten, og alle mer fargerike fuglearter var selvsagt også en del av de som besøkte vårt ‘fuglebrettet’. (Til tross for at vi hadde to, etter sigende, eggrøvende skjærefamilier i umiddelbar nærhet!) Men, når jeg over de siste 25-30 åra har gjort et skjeldent besøk på ‘gamle tomter’ om sommeren, har jeg notert at mine unge års hærskarer er borte, slik de også er, både i Ostfriesland og i mitt vinterkvarter på Costa Blanca.
Imidlertid, kan det ha med ‘ikke konsekvent’ eller manglende mating av småfugl på vinteren å gjøre?
Ute hos en god venn over mange år, som har en større parkmessig eiendom ute på landet i nærheten av Wilhelmshaven, har faktisk både mengde og mangfold av fugl tatt seg merkbart opp etter at han har ‘fjernet’ både skjærer og katter som har dristet seg inn på hans eiendom. (Jeg tror her at katten er et større problem enn skjæra.)
Tja, Jostemikk, men kanskje det heller er kjemikalier av ymse slag, som gjør desimerende inngrep i bestanden av nær sagt alle fuglearter over alt i Europa? Både der hvor det drives intenst jordbruk og hvor det er særs mye industri? ( ‘What goes up must come down’, )
Brandulph skrev:
«De var jo forøvrig med sin operasjonshøyde en del av datidens værvarsling.»
Hehe! Det er helt riktig! Var noe av det første jeg lærte om tegn som var å lese direkte fra naturen. Svalene følger insektene, og insektene har innebygd værvarsler, særlig de akvatiske som jeg kan mest om, men sikkert de fleste andre og landlevende artene også. Har med klekkinger og tidspunktet disse skjer på å gjøre, og bommer de fullstendig på den, går det raskt nedover med arten. Ei døgnflue som lever i ei elv som renner nord/sør gjør dumt i å klekke og sverme når det er nordavind. Da vil de blåse sørover, og eggene vil bli lagt lenger og lenger nedstrøms. I løpet av noen generasjoner har de navnet i havet, og der kan ingen døgnflueegg eller -nymfer overleve. De er dessuten avhengige av å klekke noenlunde samtidig, kort tid som de lever etter å ha krabbet ut av nymfehuden og tatt til vingene. Er jo greit å finne noen å pare seg med.
Spurven har blitt borte fra landet, Brandulph. Den er urbanisert, i likhet med klippeduene vi hadde langs kysten, som fant bedre steder når byene begynte å skyte i være. I dag kaller vi dem tamduer eller byduer. Mange fuglearter har gått mer eller mindre dukken, og moderne landbruk er en av hovedsynderne. Det er ikke allverdens å ruge i enger når ungene ikke rekker klekke før førsteslåtten, bare for å nevne et eksempel. Andre arter svinger i bestanden, og jeg tror mye av dette er å finne igjen i de tidsintervallene som ser ut til å styre havstrømmenes svekkelse og styrking, og klimamessige variasjoner ser ut til å styre både jetstrømmer og hav- og atmosfæresirkulasjoner, og derigjennom trykksystemenes hovedretninger. De siste 150 årene ser det ut til å finnes en syklus på ca. 60 år, og når den er positiv, er det til fordel for noen raser og arter, mens det er motsatt når det svinger negativt. Temperatur og vær er viktig bestandspåvirkere på både godt og vondt. Noen liker som kjent mora, mens andre helst vil ha dattera. Kjemikaliene vi sprøyter naturen med, om de kommer fra landbruket eller generell forurensning, er noe ordentlig svineri. Det er ikke spørsmål om alt levende er forgiftet, det er bare snakk om hvor mye, og av hvor mange gifter.
Og småfuglene ved foringsplassen i sørveggen vil fortsette å få mat, og sånn er det med den saken. 😉
Slik er det også ‘her’, Jostemikk, både småfugler (og litt større) blir alltid foret på ‘verandaen’ (uansett hvor vi oppholder oss). Og, hva motivet angår, så er det nok egoistisk; å oppleve fugl tett innpå finner vi simpelhen som en berikelse. Forøvrig, takk for tilsvar med mye kunnskap, min venn!
Dette er jo en klassisk problemstilling, som kan brukes på mye av det vi mennesker foretar oss av «hjelp og gode gjerninger». Skal vi hjelpe? Er hjelpen hjelp, eller er det å gjøre hjelpeløs? Dette gjelder overdrevet hjelp og foring på alle nivåer, fra småfugler og barn, til hjelpetrengende i innland og utland.
Når det gjelder småfugler, så vil jo mating også trekke småfuglene nærmere kattene som oppholder seg i nærheten av folk. De kommer jo regelmessig med en småfugl i kjeften. For å trekke en parallell, så har vi gjort generasjoner med ungdommer hjelpeløse, de blir lette bytter når de etter hvert møter «kattene».
Vil også for mye lettvint tilgang til mat gjøre småfuglene kresne og glemme hvordan de selv finner mat?
Jeg mater også småfuglene, men det kommer alltid noen skjærer som raskt støvsuger det som er. Skal disse også få, eller må det gjøres tiltak for å hindre at disse får tak i maten? De mindre kyniske i familien hevder at skjærene også må få mat, de er like sultne som småfuglene.
Jeg vil påstå at ting taler for at vi bør slutte med omfattende foring av småfugler av alle slag, det fører bare til elendighet. Moderat, gjennomtenkt hjelp og foring må være det beste, selv om det ikke føles så godt i foringsøyeblikket.
Jeg prøver å se på det som nødhjelp, enten det er rådyr eller småfugler det gjelder. Når gradestokken synker under -30 i lange perioder, så sliter de små, da trenger de mye energi for å komme seg gjennom natta. Men som du sier, om matingen strekker seg ut over vinteren, så vil etterhvert hauk og andre slå seg til i området og da gjør en ikke småfuglene noen tjeneste. Det samme med rådyr, det er nødhjelp når det blir mye snø og de sliter både med å ta seg frem og finne naturlig mat. Men jeg forsøker å unngå å gjøre dem så tamme at de spiser av hånda, det vil ikke tjene dem på sikt.
Når det gjelder småfuglene, så kan enten å snekre sammen ett foringshus, hvor de store fuglene eller for de som bor mer sentralt enn meg, katter, ikke kommer seg inn være tingen, alternativt kan en benytte høykurver opp ned over fuglehus og foringsautomater, da vil f.eks. nøtteskriker og skjærer ikke krype oppunder. Ekorn derimot skal det noe mer til for å stoppe, men personlig lar jeg ekornene holde på, de er artige å se på.