Dette dreier seg om historisk stoff som jeg har planer om å skrive omfattende om. Raknehaugen er beskrevet som alt fra Europas største gravmonument, Nordens nest største gravhaug (altså litt motstridende), og en monumental bærer av norsk historie. Det siste er jeg enig i, og la det være klart, den er nordens største gravhaug! Nummer to på lista er Jellehaugen i Halden, som er datert til omtrent samme tid. Raknehaugen er diger, men først og fremst en stor gåte, og en del av historien som interesserte tyskerne så mye at de allerede de første dagene etter 9. april 1940 utviste stor interesse for den og den nylige arkeologiske utgravingen. Tyskerne var kanskje mer enn middels interesserte i det norrøne, ariske, men hva var så spesielt med Raknehaugen at de fattet denne umiddelbare interessen? Vel, tyskerne er ikke de eneste som var eller er interesserte i denne gravhaugen, og i går var en kamerat av meg og jeg ved og på Raknehaugen for å ta noen bilder, og for å ta den og omgivelsene i nærmere øyesyn. Her er kort om haugen fra Wikipedia:
Raknehaugen er en gravhaug i Ullensaker, Akershus. Haugen ligger ikke langt unna Hovin kirke. Den totale diameteren på gravanlegget med haug og fotgrøfter er nå fastsatt til 95 meter, mens den oppbygde haugen er på rundt 77 meter. Total høyde er 19 meter, hvorav den oppbygde haugen er på 15 meter. Haugen er med dette Norges største, og en av Nord-Europas største. Den tilhører en unik gruppe av store gravmonumenter fra folkevandringstiden, og ved siden av å være Norges største enkeltstående monument fra forhistorien, har også Raknehaugen en dominerende plass innenfor norsk arkeologisk historie.
Det øverste tømmerlaget inneholdt ca. 25 000 stokker, og mer enn 1 000 da skog må ha blitt hugget i forbindelse med anlegget av haugen.
Vestskråningen på Raknehaugen 6. mai 2016. Denne gravhaugen er gigantisk, og kanskje det mest interessante kulturhistoriske monumentet vi har i Norge. Den er også en stor gåte.
Dendrokronologisk datering forteller at Raknehaugen ble bygd flere hundre år før vikingtiden
Jeg er sannsynligvis en av dem som er mest skeptisk til dendrokronologi, men de har benyttet en rimelig enkel metode for å datere Raknehaugen, og denne skal jeg komme tilbake til i senere innlegg. Har de truffet med dateringene, haugla de stormannen(?) iløpet av de første tiårene på 500-tallet.
At vi i det hele tatt vet noe som helst om Raknehaugen skyldes at den er fullstendig voldtatt gjennom forskjellige utgravinger, og så trist det enn er å tenke på, må nevnes at haugen der den ligger i dag er en rekonstruksjon. Det vil bli mye mer om disse utgravingene i senere innlegg, men jeg vil skrive litt om den utrolige mengden tømmerstokker de fant, for dette peker på den egentlige årsaken til min interesse for haugen. Jeg siterer fra Raknehaugen.no:
Raknehaugen er Nord-Europas største gravhaug. Den er helt unik i sin oppbygning i denne del av verden. Inne i haugen ligger tre lag med tilsammen 75000 tømmerstokker i paraplyform. Altså en stokkepyramide. Liknende byggverk er funnet rundt Svartehavet, såkalte kurgan.
Fra Sigurd Griegs utgraving i 1939–40. Grieg avdekket et kullag med
skallefragmenter fra et kremert menneske på bunnen av haugen.
Illustrasjon fra Ullensaker kommune
De som har lest det jeg har skrevet tidligere vet allerede at jeg har fattet interesse for romertiden, asiatisk kunnskap om jernutvinning, og likhetene i byggeskikker og kultur som den senere vikingtiden og andre deler av vår historie har med forskjellige asiatiske opprinnelsesland. Dessuten har jeg advart mot å slå seg for kraftig på sitt nordiske og norske bryst, for deretter å høylydt proklamere beundring for tilhengere av rasisme. Det er en stor mulighet for at mange ville fått seg en stor overraskelse hvis de ble klar over sin egen etniske opprinnelse. Takket være Sveinung Ghile Raddums omfattende arbeid med å kartlegge jernutvinningen og grovforedlingen i Norge under romertiden, har vi nå kunnskap om asiatisk influens over denne produksjonen. Vi har stavkirkene som ser ut som kopier av asiatiske templer, og vi har den asiatiske gravhaugen vest for Jessheim i Ullensaker, Raknehaugen. Det finnes mer, og jeg nevner kort forskernes store overraskelse over hvor mange asiatiske kvinner islendingene slekter etter, og forskernes påstander etter DNA-undersøkelser av de to gravlagte i Oseberghaugen, der de slo fast at dronningen eller den høyættede kvinnen var norsk, mens trellkvinnen som ble begravd sammen med henne, overraskende var av asiatisk herkomst. Javel? Kan de være sikre på at det ikke var motsatt? På samme måte har kineserne vært litt småleie å snakke for mye om funnet av den flere tusen år gamle nordiske/ariske kulturen midt inne i Kina, og egypterne nærmest krakilske forsøk på å skjule de blonde faraoene er å regne som et skrekkeksempel på ekstrem rase- og kulturideologi. Når stoltheten over egen kultur går så langt at vi blir vitne til historieforfalskning/-fornekting, har det endt så ille at vi har blitt frarøvet viktige deler av vårt felles opphav. La meg si det så klart som mulig at jeg ikke har intensjoner eller håp om å klare finne sannheten om vår historie. Arbeidet er for vanskelig, og altfor omfattende. Jeg har imidlertid et håp om å klare å klore så mye i de mer betente delene av vår historie jeg bare klarer, om ikke annet så for å kunne gi andre en mulighet til å studere den videre på egenhånd. Selv vet jeg ikke sikkert hvem vi er eller hvor vi kommer fra, men jeg føler meg sikrere på hvor vi vi havne hvis vi ikke klarer ta tilbake historien som er stjålet fra oss. De historieløse har ingen framtid.
Raknehaugen er den største gravhaugen i Norden, og vi må til området rundt Svartehavet for å finne lignende byggeskikk.
Haugen er ca. 90 meter på det bredeste, og etter befaring anslår jeg haugens høyde til ca. 20 meter.
Det kan sikkert være av interesse at han som foretok den første utgravingen av Raknehaugen, Anders Lorange, i Fortidsminneforeningens årbok, muligens på 1870-tallet, kunne fortelle at
Hvis dette stemmer, er det vanskelig å knytte en slik skikk til gravhauger. Var disse bautasteinene satt i ring på toppen av haugen av de som opprinnelig bygget den, eller var de plassert der i løpet av det neste årtusen av en bonde (grunneieren) som ønsket sette sitt eget preg på det gedigne monumentet? Ringer av bautasteiner er først og fremst forbundet med steinalderen, og det skulle tatt seg ut om arkeologer og paleontologer har bommet med flere tusen år. Tenk hvis årringene i tømmeret forteller om et vulkanutbrudd for 3-4 tusen år siden, ikke et som skjedde i det femte århundre. Dette vil bli gransket grundig i kommende innlegg.
Ellers verdt å nevne som en kuriositet er at Anders Hagen i sin bok Gåten om Kong Raknes grav (Cappelen, 1997), skrev at da Raknehaugen lå åpen under de kalde krigsårene, og da den voldsomme mengden tømmer fra haugen lå stablet i tylfter, så folk sitt snitt til å “låne” litt av det minst råtne tømmeret for å bruke det til fyring. Selv skulle jeg gjerne hatt en meter av en av stokkene. Den skulle sannelig fått en hedersplass her jeg bor! Folk så nok litt annerledes på det i kulda og under trange kår i forbindelse med krigen, og det var jo så sabla mye tømmer i haugen, at det er lite å kritisere. Hadde jeg bodd i området den gangen, kan det godt hende jeg hadde “lånt” litt ved jeg også.
Det er muligens verdt å gjøre seg noen tanker om hvem som bygget, gravde ut, og deretter restaurerte Raknehaugen. Det var slaver, slaver, og slaver igjen. Trellene må ha vært mange den gang de dro ut i vinterkulde og muligens dyp snø for å felle og frakte tømmeret til Raknehaugen. Færre var det tvilsomt da de spadde jord, sand og leire og fraktet det til og opp på haugen. Plasseringen av de mange tusen tømmerstokkene var nok heller ikke gjort i en fei.
Da Lorange i 1870 skrev sin flaskepost* som han la igjen dypt i haugen til neste utgraver som han var sikker på ville komme, husker jeg ikke sikkert hva slags arbeidskraft han hadde benyttet seg av, men da Brøgger ga Grieg klarsignal til utgravingene som startet like før krigen, benyttet de arbeidsledig ungdom som for ei krone eller to om dagen, samt legetilsyn, atter trellet med haugen. Da Raknehaugen atter en gang skulle restaureres, skammelig forsinket på grunn av krigen og etterkrigstidens pengemangel, ble treller atter en gang satt i arbeide. Denne gang var det straffedømte etter krigsoppgjøret, kanskje først og fremst østfrontkjempere som slavet haugen mot gamle høyder.
* Blir utfyllende om denne flaskeposten og annet i forbindelse med Anders Lorange i senere innlegg.
Når det gjelder Anders Loranges kommentarer om bautasteinene som Raknehaugen var blitt frarøvet til fordel for en fjøsmur på nabogården, var dette høyst sannsynlig et lysthus som ble bygget til minne om en sønn i familien til gårdeieren. Det blir mer om dette senere og litt om Eidsvollsmannslekten Koren.
Megt spennende lesing, Jostemikk! Hvorfor jeg har gått glipp av denne tidligere får jeg tillegge min alder. Uansett, jeg takker!… og klikker meg tilbake til ‘Øvre og nedre Vimum og Valdisholm og Mjøskastellet’.
Flott at du likte det, Brandulph! Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har skrevet mye mer om Raknehaugen. Skal jeg finne en unnskyldning for meg selv, så er det at stoffet vokste og vokste i mitt eget hode da jeg begynte å fabulere over hvem som faktisk ble begravd der, og ikke minst, hvor den døde egentlig ligger. Det ble jo aldri funnet noe lik …