Jeg har hele tiden ønsket å unngå å bruke tid og krefter på å rette fokus mot hendelser som virker å være en avsporing for å finne ut av hvem som sto bak terroren i Norge den 22. juli 2011. Litt har det dog blitt, og nå blir det enda mer. Enkelt og greit fordi Eskil Pedersens vitnemål er så fulle av feilinformasjon og selvmotsigelser at det bør bli skrevet litt om, og dette blir første artikkel.
Når man studerer det Eskil Pedersen fortalte etter at noen blant riksmedia begynte å kritisere ham for å ha etterlatt ungdommen nærmest hjelpeløse på Utøya da han stakk med den pansrede militærbåten MS Thorbjørn, blir det stadig enklere å forstå hvorfor han forholdsvis raskt begynte å henvise til en «offentlig uttalelse fra AUF»om hendelsen. Det er også interessant å se hvordan den nå politisk uspiselige kronprinsen til Arbeiderpartiet ble tatt hånd om og gitt vern av politikere og deler av rikspressen. Jeg mener å huske at det var Aftenposten som var først ute med en svært kritisk artikkel om flukten med ferga, men fortell meg for all del annet om jeg husker galt. Nå er han ikke politiker lenger, men lider nok ingen nød av den grunn, etter at han i 2014 ble assisterende kommunikasjonsdirektør i Nortura SA. Det er ikke så rent lite lattervekkende at en som vi skal se ikke hadde kontroll over egen kommunikasjon den 22. juli 2011 og dagene og ukene etterpå, senere skulle få en direktørstilling innen nettopp kommunikasjon.
Da Eskil Pedersen kunne se inn i framtiden
Eskil Pedersen gjorde et unntak for BBC og lot seg intervjue i forbindelse med et program de lagde om 22. juli-terroren og flukten fra Utøya. Det er noe han sier under dette intervjuet som får meg til å undres over om mannen på dette tidspunktet hadde mistet kontakten med virkeligheten. Dette er ikke noe jeg sier fordi jeg ønsker å bruke store ord om Pedersen i negativ betydning for å rakke ned på ham. Se og hør selv hva han forteller våren 2012.
https://www.nrk.no/227/artikler/eskil-pedersen-i-bbc-intervju-1.8073490
Eskil Pedersen sier at han var nødt til å komme seg vekk fra Utøya fordi gjerningsmannen hadde studert ham og hadde ham som hovedmål. Hvordan kunne Eskil Pedersen vite dette på det tidspunktet han stakk halen mellom beina og flyktet med MS Thorbjørn? Det kunne han ikke. Så enkelt er det med den saken. At han allikevel ønsket å benytte denne påstanden som en unnskyldning for hvorfor det var viktig for nettopp ham å rømme Utøya så raskt som mulig, er noe alle bør tenke grundig igjennom. Valgene er ikke så mange. Enten mente Eskil Pedersen at folk flest er så dumme at en slik løgn ville gå rett hjem uten at noen la merke til den, eller så er det snakk om en mann som ikke lenger har tilhold i virkelighetens verden, enten på grunn av presset han opplevde i tiden etter terror-døgnet, eller fordi han rett og slett er en lystløgner. Hvordan dette kan være forenlig for ledelsen i Nortura SA med ønsket om å ansette ham som assisterende kommunikasjonsdirektør er vanskelig å forstå. Den eneste forklaringen som kan fortelle oss noe annet enn at dette er en lattervekkende bløff, og selvfølgelig under forutsetning av at Eskil Pedersen ikke var en såkalt klar- og framsynt trollmann på tidspunktet for terroren, må være at han hadde lest manuset om 22. juli-fakta før terroren begynte. Dette er de eneste valgene, og jeg føler meg helt sikker på at Pedersen selv ville valgt det minste ondet og erkjent at han har en velutviklet fantasi.
Det er en enkel måte å konkludere alt dette på. Det er ikke det minste rart at ledelsen i Arbeiderpartiet anså Eskil Pedersen å være partiets kronprins.
«Medan dei låg i skjul på ferja blei AUF-leiaren også opplyst om at politimannen som skaut hadde massevis av våpen og ammunisjon, og at det var to andre skyttarar på veg til øya.»
Javel? Hvem sa det, og hvor hadde man det fra?
Skipper Jon Olsen og matros Johannes Dalen Giske. De var med og hentet politimannen på landsiden, og da ble de klar over utstyret og at det skulle komme flere. Tviler kanskje på at de visste at det var ammunisjon i kassene, men det kan jo være noe man antar.
Leser mer på BBC. Har Lippestad sagt at Utøya ble angrepet fordi at bomba i Oslo feilet? Jeg trodde begge deler var planlagt på forhånd? Eller var Utøya bare en plan B?
«Breivik’s defence lawyer, Geir Lippestad, told VG his client had launched his attack on the island as a result of the failure of his bomb to demolish the prime minister’s offices in Oslo.»
Det var to planlagte og nesten samtidige operasjoner. Så er det påstanden, eller påstanden om påstanden, at ABB ønsket å ta journalistene på SKUP-treffet, noe han gikk bort fra fordi det var utrygt og vanskelig gjennomførbart.
Jeg er ikke lenger i tvil om at så er tilfelle og bekreftelsen fikk vil vel egentlig på talkshowet «Lindemo» da agent Steklov forsnakket seg. På reaksjonen til programlederen syntes det for meg ihvertfall, ganske tydelig som at også hun nok visste noe mer om dette.
Personlig tror jeg at patsyen Fjottolf nok ikke løsnet et eneste skudd den dagen og satt trygt inne i den hvite kassevogna inntil han grandiost overgav seg. Det som jeg sliter med er å få tankene rundt at såpass mange (i nøkkelposisjoner) som det tross alt må være i disse to aksjonene, har så slett samvittighet at de holder kjeft og later som om de svelger den offisielle bløffhistorien. Svaret må rett og slett være frykt. Jeg tror ikke lenger det er mulig å komme seg inn i nøkkelposisjoner innen rettsapparatet, presse, bank, politikk og offentlig forvaltning, uten at «noen» har noe på en. Jeg er sikkert konspiratorisk i tankegangen, men det er eneste forklaring jeg kan komme på og til en viss grad skjønne ettersom jeg også har en yrkesbakgrunn innenfor ett av disse feltene. Om dette stemmer ville i såfall mange brikker falle på plass omkring endel ansettelser som jeg i sin tid aldri skjønte noe særlig av… Og når det gjelder ansettelse av kommunikasjonsdirektører, så kan jeg nok tenke meg en god del andre kandidater som basert på kvalifikasjoner ville stått sterkere enn en forhenværende ungdomsfører.
Uansett, når det er noe som vi i samtiden aldri skal få vite, så er det sikreste tegnet om at «noen» har «svin på skogen», at det blir hemmeligholdt i 60-70 år. Slik skjedde med bøkene til f.eks Langeland og slikt skjedde med både Palmes teatermord og 22/7 aksjonene på norsk jord. Bøkene til Langeland da de omsider ble tilgjengelig, burde vakt harme over det ganske land i Norge, men de skapte knapt krusninger på vannet desverre.
Det er trivelig å sette seg ned og lese en reflektert kommentar på egen blogg. Takk, Vapaus!
Det kan være en god beskrivelse av det som skjedde. Når man går gjennom vitnebeskrivelser av det som skjedde på Utvikkaia og på Utøya, styrkes i hvert fall muligheten for at du har rett.
Det er fornuftig å gjøre seg disse tankene, for det er nesten umulig å fatte. Så vanskelig er det å ta en slik mulighet innover seg, at det er enklest å svelge den offisielle konklusjonen om én gal gjerningsmann. Forklaringen om den ensomme ulven med trøblet oppvekst og spinnvilt tanke- og følelsesliv er på mange måter det enkleste narrativet. Hypotesen om at den enkleste forklaringen som regel er den beste (Occam’s Razor), styrker dette. Det er bare et problem med denne konklusjonen. Den stemmer rett og slett ikke.
Frykt er et kraftig og effektivt våpen, og er kanskje den mest effektive formen for terrorisme. La oss dele de to 22. juli-hendelsene fra hverandre. Den første aksjonen, den i Regjeringskvartalet, ville være enklere å få aksept for. Man forventet nok utilsiktet skade, collateral damage, men la opp til at dette ikke var hensikten med bomba. Sperring av den nordre enden av Grubbegata, fredag ettermiddag i fellesferien, alt virket ment å være et solid signal til norske styresmakter der hensikten virket å være hva som kunne ha skjedd, ikke hva som faktisk skjedde.
De som var med å planlegge denne delen av 22. juli-hendelsene kan ha akseptert de relativt få dødsfallene og skadene som oppsto i Regjeringskvartalet. Få timer senere står de plutselig med begge beina solid plantet i noe vesentlig verre, noe helt jævlig, drapene på Utøya. Det kan godt være at de færreste av de som var med på bombe-delen av terroren var klar over hva som skulle skje på Utøya. Disse ble da en ufrivillig del av noe mer alvorlig, noe de umulig ville kunne prate seg bort fra. En hensynsløs aksjon som den på Utøya ville nok virke som det sterkeste superlim på leppene til de som var del av Oslo-aksjonen. Det sier seg selv at mennesker som får seg til å planlegge og skyte ned barn og ungdommer og voksne er en utrivelig fiende å ha hvis du åpner kjeften. Så frykt? Absolutt. Noe annet vil være utenkelig.
Det er en god og logisk betraktning. En blanding av trusler og belønning vil ha en solid virkning. Kanskje spesielt overfor mennesker som ikke innehar særlig mye av de menneskelige egenskaper vi skulle ønske at våre ledere var i besittelse av? Det ville virket på nesten alle mennesker, og det gjør det umulig å tro at det ikke vil være svært effektivt på den mest sjelelig markspiste delen av vårt lands befolkning.