Etter den franske revolusjonen skjedde det noe rart i Norge og Sverige

Dette er et ørlite kilent innlegg å skrive. Det er en direkte fortsettelse av saken om Pontifex Maximus og innleggene om katolisismen og Vatikanet. Det er dessuten en fortesettelse av en annen sak, Hore og madonna og en okkult kongelig blodsprut med mer, en av de første jeg publiserte her på bloggen. Jeg burde ha fulgt opp den saken for lenge siden, men fikk ikke ut fingeren før jeg fikk et spark i baken. Det sparket kom fra Kjell Erik Midtgård, som ga meg mer kunnskap om et tema jeg var så usikker på fram til det at jeg ikke fikk meg til å skrive mer om saken. Håper og tror at dette innlegget vil føre til større forståelse av hvordan verden er skrudd sammen.

Frimurerjødene og satanistene gjennomførte ikke bare en revolusjon i Frankrike

Vi ser litt nærmere på deler av det jeg skrev i innlegget jeg linket til over. Den for de kongelige særdeles lite trivelige revolusjonen i Frankrike fikk alvorlige ringvirkninger. Spiren for jødenes endeløse rekke av såkalte revolusjoner var sådd. I Frankrike feiret de ved å utgi denne mynten som viser Isis som egentlig ammer Horus på tilsvarende bilder, men som i dette tilfellet spruter melken fra pattene direkte til sultne parisere. Hvem som står med akasiekvisten i høyre hånd og tar krøplingen imot vet jeg ikke, men nært tilknyttet Rothschildfamilien må han ha vært. Mynten ble preget i 1793, midt under revolusjonen som varte fra 1789-1799.

De kappet hodet av Ludvig 16. i 1793. Bedre gikk det ikke for hans kone Marie-Antoinette, som ble et hode kortere samme år. Førti år senere, i 1833, reiste de Luxor-obelisken, eller Kleopatras tannpirker som den også ble kalt, midt i fotavtrykket til guillotinen som kappet hodet av kong Ludvig og hans kone på stedet som i dag heter Place de la Concorde i Paris. Dette er å regne som et bumerke. Det forteller hvem som drepte kongeparet, og hvem som sto bak revolusjonen. Jeg skal gjøre dette så kort som mulig, og vi skal snart ta turen til Sverige og Norge, men først litt fra Wikipedia om hvem som sto bak forbrytelsene.

French Revolution
The Lodge Les Neuf Sœurs was a prominent lodge attached to the Grand Orient de France that was particularly influential in organising French support for the American Revolution and later in the intellectual ferment that preceded the French Revolution. Benjamin Franklin was a member of this Lodge when he was serving as liaison in Paris.

Some notable French revolutionaries were Freemasons, including Voltaire,[10] Marquis de Lafayette, Marquis de Condorcet, Mirabeau, Georges Danton, the Duke of Orléans, and Hébert.

Louis Philippe II, Duke of Orléans, a leader of the Liberal Aristocracy, was the Grand Master of the Grand Orient at the time of the French Revolution. In some parts of France, the Jacobin Clubs were continuances of Masonic lodges from the Ancien Régime, and according to historian Alan Forrest «some early clubs, indeed, took over both the premises and much of the membership of masonic lodges, before rebadging themselves in the new idiom of the revolution.»

The Catholic Encyclopedia alleges that the Masonic book La Franc-Maçonnerie, écrasée in 1746 predicted the program of the French Revolution, and claims to quote documents of the Grand Orient of France where Freemasonry claims credit for the French Revolution.

Det alle må huske på videre er at revolusjonen i Frankrike ble gjennomført i omtrent samme periode som Adam Weishaupt hadde skapt Illuminati i Tyskland, hvorpå Rothschild raskt spredde sitt bankdynasti ved å sende sine sønner til Paris, London, Wien og Napoli. Roma var opptatt, der holdt andre deltakere i jævelskapen sin jernhånd festet rundt folks penger fra sine dragevagler i Vatikanet. Cherep-Spiridovich skriver mye om Rothschilds som de store pådriverne for revolusjonen i Frankrike, og andre har gjort tilsvarende. Vel, kongepartet i Frankrike ble et hode kortere i 1793.Det færre er klar over er at de året før drepte kong Gustav III av Sverige. De så ut til å ha kommet inn i en stim når de først var igang med myrderiene av upassende kongelige i forbindelse med Den nye verdensorden-revolusjonen. Joda, NWO. Absolutt. Noen ønsket skaffe seg dominerende makt over både den nye og den gamle verden, altså USA og Europa, selv om ekspansjonsplanene nok ikke stoppet der. Den stakkars guttungen til Gustav III, Gustav IV Adolf var blitt faderløs i altfor ung alder til å kunne ta jobben som regent i broderlandet, og derfor gikk jobben som formynder til den døde kongens bror, Karl XIII, som overlot hele kongeansvaret til sin nevø da han var blitt gammel nok. Nevøen, Gustav IV Adolf, var nok ikke særlig mer ønsket som kongen enn sin myrdede far, for i 1809 ble han avsatt, og Karl XIII ble da konge av Sverige samme år, og kongen av Norge den 14. november 1814.

Kong Karl XIII var sint på Bernadottene

Om det skyldtes at kong Karl XIII hadde vært medskyldig i drapet på sin bror i 1792, og således hele tiden utgjorde en fare for makten bak makten og følte seg truet vites ikke, men den aldrende kongen hadde muligens fått dårlig samvittighet ettersom årene hadde gått etter drapet. Muligens var han uskyldig, og hadde hele tiden et sterkt nag til bakmennene. Nå har vi kommet til den eneste kilden jeg hadde fram til for et par-tre dager siden, et påstått brev fra Karl XIII til overstattholder Skjöldebrann i Stockholm i 1810. Jeg har lett med lys og lykte etter dokumentasjon på dette brevet, som muligens kalles Örebro-brevet. Her er sitatet:

– On veut mettre à ma coté le nommé Bernadotte, juif de naissance et jacobin à bonnet rouge. Au diable tous les jacobins!

Elendig  som jeg er i fransk, her er fra Google Translate:

– De ønsker å undergrave den siden som heter Bernadotte, jødisk ved fødsel og Jacobinere i røde hetter. Til helvete med alle Jacobinere!

Om det var jødeslekten Bernadotte, bare Bernadottefamilien, den jødisk-jacobinske Bernadottefamilien eller jabobinforbindelsen til slekten Bernadotte Karl XIII ønsket til helvete er jo ikke så godt å si ut fra disse få ordene. Han må tross alt dette ha elsket et av Bernadottefamiliens medlemmer, for han voksen-adopterte ham som sin etterfølger til tronen. Dette familiemedlemmet i Bernadotteslekten hadde slått seg stort opp under den frimurerjødiske franske revolusjonen og steget i militære grader til general. Han ble som takk for utvist blodig tjeneste utnevnt til Marskalk av Frankrike. Mannens navn var Jean-Baptiste Bernadotte. Det er samme mann som har fått Norges hovedgate oppkalt etter seg, her til lands kjent under navnet kong Karl Johan. Vi fikk altså en frimurerjøde som konge i et land fritt for både frimurere og jøder, sistnevnte påstått på grunn av den merkelige jødeparagrafen i Grunnloven. Da jeg leste sitatet fra brevet første gang for mange år siden, tenkte jeg at hvis dette er sant, er det da aldeles merkelig at vi ikke lærte om dette i historietimene på skolen, for ingen kunne vel tenkes å holde en så viktig del av vårt lands historie vekk fra historiebøkene? Slikt kalles i såfall for bokbrenning.

Bjørnstjerne Bjørnson om Bernadottene

Dette dreier seg om et sitat fra boka til Tor Bomann-Larsen, Kongstanken (Cappelen 2002), og det var denne jeg ble gjort oppmerksom på som nevnt innledningsvis. Jeg hadde aldri lest boka, og jeg har ikke lest den nå heller, kun et lite utdrag gjengitt på Nasjonalbiblioteket.no.

http://www.nb.no/bjornson/Bjornson/Samfunnet/Bjoernson-mot-Bernadottene

Bjørnstjerne Bjørnson var ingen parlamentariker, i sin kjerne var han knapt nok demokrat. Når han lovpriste folket, var det slekten han mente.

Den 4. juli 1882 talte Bjørnstjerne Bjørnson på Stiklestad. Dikteren sto utendørs på selve åstedet for kong Olavs død.
Utgangspunktet for talen var den såkalte statsrådsaken, som hadde versert mellom regjering og Storting i en årrekke. Nasjonalforsamlingen forlangte at kongens statsråd skulle møte i Stortinget og stå til ansvar for de folkevalgte. Mot dette hadde kongen, som godt forsto at saken bar i seg vippepunktet for parlamentarismens gjennombrudd, gang på gang nedlagt veto.

Foto: Karl Anderson/Nasjonalbiblioteket

På Stiklestad gjorde Bjørnson den hellige slagmark til arena for en ny offensiv, et angrep direkte mot kongemakten. Fra «vor gamle Selvstændigheds største Sted», erklærte han at kongen måtte oppgi sitt veto, eller folket måtte oppgi sin konge.

Angrepet på Oscar II var ikke bare av politisk art: «Han tilhører et andet Folk.» Det dreide seg om selve slekten. Mot bernadottene sto den gamle, mytiske kongestamme, Hårfagreslekten, som Bjørnson selv mente han var direkte etterkommer etter.

Venstres valgseier i 1882 hadde gitt Stortinget den nødvendige styrke til å sette inn et avgjørende støt mot kongens veto, Høyre-regjeringen skulle stilles for riksrett. I trygg forvissning om at konflikten var på skinner, forlot Bjørnstjerne Bjørnson Norge, kone og barn. Han byttet ut Gausdal mot det republikanske Paris. I utlendigheten ville han sitte og dikte. Inntil bøndenes hær kalte ham hjem til kongsgården.

Den 27. februar 1884 ble kongens veto nedstemt, og med det fradømt retten til å regjere i Norge.

Bjørnson, på sin side, ønsket ett nytt kongeslag, et dynastisk slag mellom den jødisk-marokkansk-svenske familien Bernadotte og den norrøne kongeætten Bjørnson via Bratt til Hårfagre.

Hvis dette stemmer setter det Grunnlovens paragraf i et merkelig lys. En jødisk monark i et kongedømme der jøder ikke har rett til å oppholde seg. Ikke så merkelig at mange har klødd seg i hodet over den paragrafen.

Hva betyr dette for Sverige og Norge?

https://no.wikipedia.org/wiki/Huset_Bernadotte

Huset Bernadotte er det herskende fyrstehuset i Sverige. Det har regjert Sverige siden 1818, og frem til 1905 også i Norge. Juridisk er det en linje av huset Holstein-Gottorp, da Jean-Baptiste Bernadotte ble adoptert av Karl XIII av Sverige.

Den er jo forsåvidt grei. Sverige har hatt et frimurerjødisk kongehus i snart 200 år, Norge i snaue 100 år. Men så er det dette med å følge slektslinjene i Bernadottefamilien, og da kommer en jo før eller siden til Märtha Sofia Lovisa Dagmar Thyra, av Huset Bernadotte og Huset Glücksburg. Her i landet het hun takk og lov bare kronprinsesse Märtha. Hun var gift med kong Olav V, og da er hun moren til dagens konge, Harald V. Verden er et merkelig sted, det er sikkert og visst. Enda bra at han og hans sønn ikke trikser med finansene og deltar i politisk-økonomiske møter arrangert av utenlandske tenketanker, for da hadde det jo vært noe å kritisere.

Märtha av Norge.