I desember 2011 hadde Daily Mail denne artikkelen:
Bracelet reveals amazing craftsman’s skill from 7500BC (so good it couldn’t be bettered today)
A 9,500-year-old bracelet has been analysed using the very latest computers – and the results show that it is so intricate even today’s craftsmen would struggle to improve it.
Researchers from the Institut Français d’Etudes Anatoliennes in Istanbul and Laboratoire de Tribologie et de Dynamiques des Systèmes studied the bracelet’s surface and its micro-topographic features revealing the astounding technical expertise of the maker.
The bracelet is obsidian – which means it’s made from volcanic glass – and the researchers analysis of it sheds new light on Neolithic societies, which remain highly mysterious.
…
This process revealed that the bracelet – 10cm in diameter – was made and polished using highly specialised manufacturing techniques.
In fact, the surface was polished to a degree equal to that of today’s telescope lenses.
Høyt utviklet samfunn som er utdødd?
Dette er et spørsmål en kan stille både seg selv og andre når det gjelder mange ting som er tatt opp her på bloggen. Jeg har åpnet for to muligheter, at enten er dette “oss”, eller så er det gjort av “dem”. De som lurer på hva jeg mener med “dem”, kan lese om Atacama-skjelettet og langskallene i Sør-Amerika.
Kanskje er de to alternativene å tenke ørlite snevert? Finnes flere muligheter? Jo mer jeg tenker på størrelse, avstand og tid, jo sikrere blir jeg på at vi ikke er i nærheten av å skjønne noe av dette. Ta det siste, tid. Vi ser på det som et lineært fenomen. Noe som kommer fra fortiden, eksisterer (for oss) akkurat nå, før det forsvinner inn i en uendelig eller begrenset framtid.
Hva hvis tiden er sirkulær? Er det oss selv vi går i fotsporene til? Er det vår egen fortid vi hele tiden gjenoppdager?
De som er så heldige å ha tilgang til forskningsmagasinene uten å betale for det, kan lese mer om dette obsidian-armbåndet her:
http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0305440311002718
Da jeg ikke gidder betale 35 dollar for å lese denne publikasjonen, siterer jeg i stedet noe av det jeg leste annet steds:
http://phys.org/news/2011-12-oldest-obsidian-bracelet-reveals-amazing.html
Researchers from the Institut Français d’Etudes Anatoliennes in Istanbul and the Laboratoire de Tribologie et de Dynamiques des Systèmes have analyzed the oldest obsidian bracelet ever identified, discovered in the 1990s at the site of Aşıklı Höyük, Turkey. Using high-tech methods developed by LTDS to study the bracelet’s surface and its micro-topographic features, the researchers have revealed the astounding technical expertise of craftsmen in the eighth millennium BC. Their skills were highly sophisticated for this period in late prehistory, and on a par with today’s polishing techniques. This work is published in the December 2011 issue of Journal of Archaeological Science, and sheds new light on Neolithic societies, which remain highly mysterious.
Dated to 7500 BC, the obsidian bracelet studied by the researchers is unique. It is the earliest evidence of obsidian working, which only reached its peak in the seventh and sixth millennia BC with the production of all kinds of ornamental objects, including mirrors and vessels. It has a complex shape and a remarkable central annular ridge, and is 10 cm in diameter and 3.3 cm wide. Discovered in 1995 at the exceptional site of Asıklı Höyük in Turkey and displayed ever since at the Aksaray Archeological Museum, the ring was studied in 2009, after Mihriban Özbasaran, Professor at the University of Istanbul’s Department of Prehistory, resumed excavations.
Laurence Astruc, a CNRS researcher and her colleagues analyzed the bracelet using extremely powerful computer technologies developed by LTDS researchers Hassan Zahouani (ENISE) and Roberto Vargiolu (ECL). Developed for industry in order to characterize the ‘orange peel effect’ on painted car bodywork, these methods, known as multi-scale tribological analysis, have been adapted for the study of micro-topographic features on archeological artefacts. They seek to identify every single operation performed on the surface of these objects.
This process has revealed that the bracelet was made using highly specialized manufacturing techniques. The analyses carried out showed that the bracelet was almost perfectly regular. The symmetry of the central annular ridge is extremely precise, to the nearest degree and nearest hundred micrometers.
Dette er jo helt sykt. Mikrometerpresisjon og steinalderen henger liksom ikke helt på greip. Dette knallharde vulkanske glasset er heller ikke noe som hvem som helst kan kaste seg over og tro at man klarer få noe ut av.
Ja, Jostemikk, for ethvert oppvakt menneske kan det ikke herske tvil om at vi ‘trår i våre egne fotspor’. Dette ‘armbånd’ er jo kun ett av en mengde bevis på at det har eksistert sivilisasjoner før oss, som har behersket teknologier som ofte overgår dagens. Og, ser vi bort fra alle store og små fysiske gjenstander som stirrer på oss fra prehistorisk tid, så er det vel også absurd å tilegnes steinalderens mennesker de matematiske og astronomiske kunnskaper som historikere tilegner dem… til tross for at de knapt hadde hverken ‘skrivesaker eller papir’.
Jeg har i unge år besøkt historisk museum i Kairo og pyramidene, den gang vi for en liten slant kunne entre pyramiden som historien tilegner Cheops (Khufu). Jeg har lagt mine hender på disse enorme granittblokkene oppover i galleriet, De kan ikke tilvirkes med det verktøy som var får hånden den gang pyramiden skal være bygget. Jeg har både utdannelse og praktisk erfaring som ingeniør, hvor også presisjon sliping og tilpassing ingår. Jobben med granittblokkene oppover i galleriet er hinsides alt! Hver og en av de ulik store blokkene er tilvirket med minst 24 perfekte 90 graders vinkler! Alle blokkene passer perfekt til hverandre! Som perfekte gravsteiner, bare mange, mange ganger større. Jeg husker som det var idag at jeg sa til min kollega, Einar, som også strøk nsine hender over de polerte granitt flaten, «Åssen i helvete har’em fått til det her, Einar? Perfekte tilpassinger!» (Vi hadde til eksempel begge erfaringer med å slipe til fundamenter for hovedmotor på skip.)
Alt som er skrevet om tilvirking av disse, rundt 50 tonn tunge granittblokkene, er tydelig skrevet av personer som ikke har noen som helst kunnskap og erfaring med slikt arbeide. Det er, slik jeg ser det, hysteriske forsøk på å bortforklare at der faktisk har vært noen her før oss, som har behersket teknologier som ofte overgår dagens. Endeløse, absurde tirader om enorme steinblokker hugget og slipt til for hand, før de over ørten kilometer rulles over trestokker fram til byggeplassen, hvor de av ymse men perfekte dimensjoner legges på plass, slik til eks. Franz Löhner forklarerer det hele.
Hadde imidlertid Löhner, som etter sigende har jobbet med granitt, henvendt seg til en produsent av gravstøtter, med oppdrag om å produsere slike granittblokker med samme utrolige presisjon, så ville svaret garantert bli, ‘sorry mac’!… uansett hva han besitter av moderne utstyr… men jobben skal jo utføres for hand og uten laser/datastyrt slipeutsyr. 😉
Imidlertid, når historikere og arkeologer, stort sett, ikke villige til å akseptere at vi ‘trår i våre egne fotspor’, så er vel det egentlig forståelig? Alt hva de har lest, lært og skrevet vil vel da, med en slik innrømelse, bli underkjent? Tja, hvor mange ‘eksperter’ kjemper ikke derfor med nebb og klør for sin doktorgrader og/eller sitt professorat? 😉
Verdifullt innlegg av en som besitter reell kunnskap og faktisk har vært avgårde og sett byggverket. Supert!
For å holde presset oppe overfor meg selv så lover jeg hele tiden for mye av kommende innlegg om både ditt og datt, Brandulph. Lurer ofte på om jeg har lovt for mye. Akkurat dette her er et emne jeg garantert kommer til å skrive en del om, og har du da tid og ork til å kommentere fra tid til annen vil jeg sette stor pris på det.
Er det her inne dere var?
Ja, Jostemikk, det er ‘trappa’ oppg jennom det såkalte galleriet, selv om belysningen ikke den gang var så ‘gloriøs’. Påstanden om at en ikke kan stikke et barberblad mellom blokkene er imidlertid noe overdrevet, men svært, svært nær sannheten, Vi hadde faktisk med med et par ‘gillette’ barber blader for å sjekke det første gang tidlig på sytti tallet, og bladet ‘bunnet’ praktisk talt alltid halvveis inn! 🙂 På flere steder var det kun forskjell i farge, som umiddelbart røpet at det var to forskjellige blokker! En fenomenal opplevelse, som aldri har sluppet taket.