Ganske ofte savner jeg en kamerat jeg i tidligere, og muligens bedre år, hadde mye å gjøre med. Noen ganger faller det seg slik at to forskjellige menneskers livsforløp skrever like mye frahverandre som beina på en yrkesaktiv i Red Light District, og derfor har jeg ikke mer med han å gjøre nå for tiden enn en telefonsamtale eller to iløpet av året. Jeg tror egentlig det var meningen at vi to skulle krepere sammen eller hver for oss langs bredden av Renaelva, men slik var det altså ikke ment å ende for noen av oss to. Tror jeg.
Tusenkunstneren
For det er det han er, kompisen min. Han var god å ha da jeg startet opp som ikke så veldig glad amatørfotograf, og fotografering var noe han hadde holdt på med allerede lenge før noen hadde hørt ordet digital. Som fluebinder er han et unikum, og jeg antar at det er den samme grunnleggende kunstneriske sjela som har gjort ham så god til det jeg har nevnt, pluss den artige streken han har vist fram så altfor sjelden, da som en illustrasjon eller to til det som er hans virkelige talent, som historieforteller. Dessuten har jeg aldri kjent noen som han, og da mener jeg det godt på alle måter.
Det fantes en gang en liten avisredaksjon langs elva Sildrepissa
Alle medarbeiderne i denne redaksjonen ble til gjennom hans enestående fantasi og fortellerevne, og vil ble ganske mange etter hvert som gledet oss stort over de mange historiene om Sildrepissa-karakterene og persongalleriet de skrev om og presenterte for leserne av Sildrepissa Tidene. Nettsiden som huset redaksjonslokalene forsvant på bedrøvelig vis ut i cyberspace og det evige mørke, men tekstene til kompisen min har jeg klart å ta vare på, og takk for det. Dessverre har jeg ikke klart å ta vare på alle illustrasjonene, det være seg tegninger eller fotografier, og det plager meg ikke så rent lite. Så mye ræl og elendighet som jeg har lagret på diverse harddisker opp gjennom årene, og så klarte jeg ikke å ta vare på noe av det viktigste som fantes. Snakk om idiot.
De tre figurene på bildet under er alle sammen fra fortellingene fra og rundt Sildrepissa Tidene, og dere skal legge merke til en ting. Hvor utrolig det enn høres, så er dette knøttsmå karikaturer bundet på små fluekroker! Meget fortjent ble han ikke så rent lite av en verdenskjendis på grunn av dette.
Husker jeg ikke helt feil, er hun i midten redaksjonssekretær Bergliot Tasterud, mens han til høyre er parykkdyrker og fritidsfilosof Fridtjåff von Derbaksmell. Her er en av dem på et annet bilde, sammen med andre skapninger kreert av flubinderen, fortalt om av forfatteren og historiefortelleren.
Historien om den svaksynte naturfotografen
I historien om årets første hestehov, har jeg laget et illustrasjonsbilde etter hukommelsen.
Sildrepissa Tidene
NR28. 4/4-07.
Red. Tørre Jamnfelt.En leser av Sildrepissa Tidene som jeg av forstålige grunner ønsker og holde anonym, sendte dette bildet pr. mail hit til redaksjonen i dag med tekst – sannsynligvis skrevet på tastatur levert av hjelpemiddelsentralen.
Sitat;
Årets første Hestehov (lat: Tussilago farfara) ble funnet i parken bak aldershjemmet vårt av undertegnede i dag!
Jeg har en smule dårlig syn og satset på at moderne autofokusteknikk skulle fokusere fotograferingsapparatlinsen skarpt nok…….hvilket det ser ut til og ha gjort!
Neste historie handler om Gullbrand Skakkskalle, og mon tro om han er en av de mange i persongalleriet som forfatteren har funnet ørlite inspirasjon til i seg selv?
Gullbrand Skakkskalle var en type ingen stilte seg likegyldige til hvis de var så forbasket uheldige at deres stier krysset hans, eller motsatt. Han var ei landeplage for både vanlig folk og de fra de litt mer begunstigede samfunnsklasser, noe denne utgaven av Sildrepissa Tidene forteller alt om.
Sildrepissa Tidene
NR11. 27/11-06.
Gullbrand Skakkskalle.
Artikkel av
Ottvar Svingar Stang.
Bygdehistoriker med spesialkompetanse i forvrengning
av faktiske forhold innen fiskehistorikk m/m.Matriale som omhandler Gullbrand Skakkskalles liv og mye leven er særs flyktig og vanskelig å få tak på. Det meste er innprenta i den eldre gardes hjerner som delevis fortrengte traumer etter personlige og ofte skrekkblanda møter med tjuvfiskerkongen og hans eksepsjonelle temperament. Statens en gang omfangrike dokumentasjon om banditten er for det meste brent på bål med djæverutrydderundertoner, og avisenes skriverier om samme person ble av ham selv jevnlig nedbrent med lokaler og alt på grunnlag av at han var litt mediesky. Noen gamle aviser, brev/dokumenter og personlige opplevelser har dog overlevd, bla. på gamle fraflytta utedasser. Deriblant er brevvekslinga mellom statsadvokaten i Kristiania Leopold von Bakdersmell (forøvrig en fjærn slektning av Frittjåff von Derbaksmell) og statspolitisjefen i Hedemark fylke, Heine Vidkund Kvislingdal.
Brev til statsadvokaten i Kristiania- Leopold von Bakdersmell.
Fra Statspoltisjefen i Hedmark fylke- Heine Vidkund Kvislingdal.
Hamar 12 mars-1897.Kjære Leopold.
Takk for sist, rensdyrsteken deres smukke kone Gydhild serverte smakte fortreffelig og de må hilse henne så meget og si dette nok en gang! Siden den gang har min hverdag blitt snudd fullstendig på hodet, og det er vel unødvendig og fortelle dem att det er denne hersens landeveisrøveren Gullbrand Skakkskalle som er skyld i elendigheten.
Det siste halvåret har slyngelen tært kraftig på de mannskapene jeg har til rådighet. Faktisk er det så ille at nesten alle ekstramannskapene de sendte opp fra Kristiania enten ligger på sykehus, sinnsykeasyl eller kirkegården.
Jeg fikk selv en skur med haggel sendt etter meg sist torsdag, og hadde jeg ikke gjemt meg bak to av mine betjenter kunne det endt riktig ille.Erkeskurken gjør det helt umulig for meg å nyte det gode liv som det seg hør og bør for en mann i min posisjon, og jeg drives langsomt men sikkert mot noe som stygt minner om helvetets avgrunn! Det er simpelthen umulig og få has på slabbedasken enda jeg har fulgt alle dine velmenende råd om å importere revolvermenn og ville indianere fra Amerika, menneskeetere og hodejegere fra det svarteste Afrika, og sist, men ikke minst et sovjetisk kossakkregiment!
Alle er i dette øyeblikk på vei hjem til sine respektive hjemland iført trefrakk, noe jeg egentlig er glad for da de gjorde mer skade på lokalsamfunnets koloritt enn det domprosten i Hamar Hillmar Rassmussmussen kunne stå inne for med hensyn til det skrevne ord og egen samvittighet.
Kjære, kjære von Bakdersmell, kan De ikke gjøre det jeg tryglet dem om efter middagen i deres nydelige hjem, og gi den forbaskede landeplagen Gullbrand Skakkskalle løpende amnesti slik at han teknisk sett ikke lenger er fredløs og at vi dermed kan nyte vår hverdag i lugn og ro slik som før!
Simpelthen late som ingenting rett og slett!!Jeg har samtalet med domprosten under kirkekaffen sist helg, og han var mer enn villig til og oppløse bannlysninga av banditten så lenge staten er villig til å erstatte kirkesølvet han stjal fra Hamar domkirke samt kirkene på Elverum, Våler, Rena, Nybergsund, Løten, Lillehammer, Klevfoss, Tangen, Røros og Dombås samt Nidaros og alle de andre kirkene det måtte gjelde.
Domprosten sa seg også villig til å overse det at Skakkskalle ved gjentatte anledninger har valgt å blotte sin ekstremt uappetittelige og hårete bakende til hans ærbødighet i tide og utide. Siste gang var foresten onsdag aften utenfor prostens stuevindu mens hans hustru var til stede. Det er unødvendig og si at dette var en stor belastning for domprostinnen som har levd et skjermet liv fritt for denslags uhumsketer!Jeg vet at deres argument sannsynligvis, hvis de nå godtar mitt ønske, vil være å forlange at slabbedasken opphører sine usæle og kriminelle virksomheter, men jeg vet av bitter erfaring at det er nyttesløst å stille ultimatumer av noe slag til den villmannen!
Alle jeg har snakket med her på Hedmarken er mer enn villig til å simpelthen late som ingenting har skjedd, og har sågar startet en pengeinnsamling for å blidgjøre Herr Skakkskalle med ny bolig.
Løten brenderi har sagt seg villige til å forsyne Herr Skakkskalle med brennevin livet ut, men dette har jeg på det sterkeste frarådt da alkohol ser ut til å ha en høyst uheldig virkning på hvordan mannen oppfører seg i damers nærvær og i nærvær av alle andre også, når jeg tenker meg om!
De har sikkert merket Dem at jeg nå tittulerer banditten som Herr Skakkskalle, dette er også noe vi har blitt enige om her på Hedmarken for om mulig og blidgjøre vår tempramangsfulle venn.På hender og knær ber hele Hedmarks befolkning dem om å etterfølge vår bønn!
Vennlig og erbødig hilsen H.V. Kvislingdal.
—————————————————————————————————————
Kristiania 20 mars-1897.Har aldri hørt maken til vrøvel fra en høytstående embedsmann, og de må ta dem sammen eller se dem om etter ny jobb!
Statsadvokaten i Kristiania Leopold von Bakdersmell.
—————————————————————————————————————
Kristiania 28 april-1897.Kjære Heine Vidkund.
Siden siste brev til dem har situasjonen blitt en smule forandret. Gullbrand Skakkskalle har avlagt hovedstaden et nesten månedslangt besøk, og jeg ser nå hvordan dere har hatt det der nordpå.
Det er simpelthen ufattelig at en eneste mann kan snu en hel hovedstad på hodet så til de grader som denne villmannen fra de dype skogene har gjort.
Kristiania står i brann, kirkegårdene er fulle, og biskopen har forlatt landet!
Jeg var selv vitne til at det udyret trengte seg inn på et av byens mest fasjonable serveringssteder og tok nitten napoleonskaker og tre flasker årgangscognac på styrten før han banket opp alle som var der, og da mener jeg alle! Gamle og unge, kvinner og barn!!Den mannen har ikke godt av for mye sukker!
Jeg har gått i dekning i kjelleren i påvente av at det uforbeholdne og løpende amnestiet de så varmt anbefalte og som jeg nå har iverksatt forhåpentligvis snarlig har sin høyst ønskede virkning og at beistet roer seg!
Statsadvokaten i Kristiania Leopold von Bakdersmell.
————————————————————————————————————-
HAMAR BUDSTIKKE 7 juni.Budstikkas utskremte medarbeider Godtvar Skjælvestad kan i dag medele at han på det han trodde var trygg avstand interjuet Gullbrand Skakkskalle via en ropert utlånt fra ro-klubben der han nøt sin nyvunnede frihet på Hamars folketomme gater.
Skjælvestad; «Og hvordan har så de det i dag Herr Skakkskalle?»
Skakkskalle; «Det skar du faanimeg ta lang fart og drite i din skæive lille blasmører», svarte Herr Skakkskalle hvorpå han etter en rask spurt innhentet Skjælvestad og stappet roperten ned i halsen på ham.
——————-Red. Tørre Jamnfelt.
Litt mer om Gullbrand Skakkskalle mens vi først er igang.
Utvaska fra det innerste av flere øyenvitners delevis fortrengte minner.
Det er ikke alle historier om Gullbrand Skakkskalle som er like solfylte som den over.Som den gangen da han fikk på en ørret som føyk rett i båtsia til tjuvfiskerkolega Hillmar Svartebrant et stykke lenger ned i elva.
Øretten slo løs en planke i båtsia og ble liggende bevistløs lenge nok til at Svartebrant fikk hukan med kleppen. «Den er jaggumeg min» sa opptimisten og fikk sine tre sekunder med lykke før han ble blåst utav båten i ei skur av ræv-haggel.Hillmar overlevde på grunn av det lange skuddholdet, men gav seg med fisking etter det.
Gullbrand Skakkskalle kom også i ordkløveri med brennvinsoppglødd og låvedørdiger slåsskjempe fra Løten på tur ut fra Hamar en gang, og etterat Løtensoktningen hadde lira av seg halvlobotomerte skjellsord som «ekornkysser, lortplukker, konglesparker og grasnaut», var så uheldig og komma med trusselen «Fløtt deg ellers ska je grøftekjøre skurvtrynet ditt herifra og til Elverum!»
Detta utfordra – hmm – skal vi si forskertrangen i Skakkskalle og fikk ham til og gjøra nettopp detta med trynet og resten av Løtenskaren. Da han parkerte det som var igjen av slæivkjeften i sykkelstativet uttafor Elgstua noen timer etterpå med kommentaren «jaggu gikk det!», var det liten forståelse for at det tross alt bare var et eksperiment hos de fire konstabla fra Elverum lennsmannskontor som hadde blitt varsla om opptrinnet av en ivrig angiver med ny-instalert telefonapparat på en gård rett uttafor Elverumsgrensa.
Etter ett kort håndgemeng som var prega av att Skakkskalle hadde hastverk for å nå ei aurivilliiklekking i Renaelva, ble samtlige lensmenn sendt til sjukehuset med langkøllene stikkende ut av diverse kroppsåpninger, og her snakker vi øre, nese og hals – ikkeno ufint!
Et øyenvitne til hendelsen påsto i ettertid att løstenna til den ene lensmannen lå igjen på åstedet og klapra av redsel flere timer etter att støvet hadde lagt seg, men detta må tas med ei klype salt – vi holder oss tross alt til sannheta her!
Gullbrand Skakkskalle hadde så stor frihetstrang at smijernsporter som minte litt om gitter hvis han myste litt eller var full, provoserte så mye att det gikk på helsa løs for alle som ville pynte inngangspartiet til sin lille eller store eiendom med smedarbeid av sober klasse. Vanligvis ræiv’en bare ner provokasjonen og trampa filler av den.
Hadde’n tid, og det hadde’n ofte, så banka’n opp gårdeier’n uten at øvriheta, som mer enn en gang var øyenvitner, så det verdt å risikere liv og lemmer for å stoppe hærverket på privat eiendom og eiere.
Men da Skakkskalle etter en fuktig aften gikk seg bort i Hamar sentrum og plutselig befant seg uttafor filialen til Norges bank for så å setta fast begge beina og en arm i det ekstremt solide gitteret foran inngangsdøra der, så purken sitt snitt til å fengsle skurken med jerndør og det hele på Kavringbakken.
Lykkerusen til statspoltisjefen i Hamar Heine Vidkund Kvislingdal over og ha banditten i arrest, varte akkurat så lenge som det tok Skakkskalle å bli edru og ta snarveien rett gjennom veggen og ut på gata hvor han fillerista en tilfeldig forbipasserende til han fortalte hvor Kvislingdal bodde. Kvislingdal var ikke hjemme akkurat da, men Skakkskalle la igjen vissittkortet sitt på stuegulvet og tørka seg bak med Schäferbikkja til statspoltiskjefen i dyp frustrasjon over ikke å få kaldkvælt sjefen sjøl! Den kjøter’n ble foresten aldri den samma etter det, og naboens dvergpuddel som hadde blitt tærrorisert hele livet av gata’s skrekk, så senere sitt snitt til å voldta Schäferhælveten helt til’n ble et skjeløyd nærvevrak med ekornskrekk rett foran øya på alle de andre bikkjene i gata.
Skakkskalle var sur på Kvislingdal og hele Hamar by leeenge etter den arrestasjonen, og sinnet la seg ikke helt før utpå formiddagen den 17’de mai da han stappa en bunt dynamittgubber ned i en breddfull septiktank som sto på lasteplanet til en av kommunens biler. Lastebilen sto parkert i ei siegate til torget, og ladningen gikk til værs under tala til borgermester’n og torget var stappfullt av festpynta Hamarfolk. En villtotning som dorga midtfjords på Mjøsa ble vitne til att «ei brun sky hang over sentrum av Hamar ei kort stønn før den dalte ned og ble borte som om ingenting hadde skjedd».
Hele grønnsåpeproduksjonen på Lilleborg fabrikker som egentlig var bygsla på eksport til det store utland ble kjøpt opp av Hamarsinger, og Heine Vidkund Kvislingdal ble degradert til traffikkonstabel på Svalbard der han etter et litt nærsynt møte med en isbjørn fikk bitt av seg snurrebass og rognpåsa.Etter endt sykeleie dro han til Berlin der han opptrådte som drag-artist i de dunkle gater under artistnavnet «Heidi Vivolita aus Hammar der Norwegen».
Hvis noen tviler på Gullbrand Skakkskalles eksistens og ikke klarer verifisere dette gjennom egen dokumentasjon, er det tydelige bitemerker i rekkverket på gamlebrua i Elverum der en tilreisende sirkusartist i fluekasting beit seg fast i avslutningsfasen i en tvist om en storharr.
Fysakken kom fra hovedstaden med ekstemt høy portvin- og sigarføring, og en lovende tannlegepraksis i øvre sosiale lag ble fronta av et selvsikkert digert glis i utstillingsklassen. Deler av det gliset sitter fortsatt igjen i det søndre gelenderet cirka midt mellom land og første brukar på østsia. Kloremerker fra den endelige dødskrampa i brudekket synes også, men ikke så godt, da mange Elverumføtter med beksømsko har tassa over der siden.Mye av kulehøla til Gullbrand Skakkskalle i diverse offentlige bygninger i Elverum gikk med under Tyskeras bombing under krigen, men hvis man titter nøye etter i vegga på gamle ærverdige Elvarheim som var et populært vannhøl på den tia, er det ikke bare kvisthøl i de vegga.
Mye av det han reiv ned er bygd oppatt, men fakta er der for den som leter, deriblandt blodslinja i helt mætt av folk med andre etternavn, men det er ei anna historie jeg helst ikke vil rote for mye i!
