Denne herlige ordvekslingen var jeg så heldig å få overvære i går. Den er mellom Thor Magnus (2 år og to måneder gammel) og mammaen. Den dreier seg om at mamma forsøker å få guttungen til å forstå at det han kaller seg selv ikke ligner på det andre kaller ham og som han heter, og at det første navnet han klarte gi på seg selv for ganske lenge siden, Masus, kanskje har gjort nytten nå som han har blitt så flink til å prate.
- Thor Magnus, hva heter du?
- Masus.
- Kan du si Thor?
- Thodj.
- Kan du si Magnus?
- Magnus.
- Kan du si Thor Magnus?
- Thodj Magnus.
- Hva heter du?
- Masus.
Har en lignende opplevelse, en gutt som ikke greite å si «Monica»:
– Kan du si Monica?
– Boninas
– Kan du si «Moni»?
– Moni
– Kan du si «ka»?
– Nei
– Kan du si «kakao»?
– Ja! Kakao.
– Kan du si «Moni kakao»?
– Boninaskakakao
Herlig! Barn i den alderen er en opplevelse i seg selv!
Herlig, Pål! Boninaskakakao var jo så innlysende, at jeg antar at Monica syntes de voksne var ganske tette i pappen. 🙂 Tror det ligger en lignende oppfatning til grunn hos både Monica og Thor Magnus. Boninas og Masus hørtes/høres sikkert helt identisk ut med de virkelige navnene for de to når de uttaler det. Kan henge sammen med begeistrede voksne fra første gang småttingene forsøkte si sine egne navn, og dermed ble det en virkelighet hos dem. I så fall, hvis det er slik det henger sammen, kan jo vi voksne tenke litt på hvordan en slik virkelighetsoppfatning blir med oss videre i livet. Er ikke helt sikker på om jeg har lyst til å vite hvor mange vrangforestillinger jeg har i mitt eget hode!
Jeg jobbet i en barnehage isteden for å utføre førstegangstjeneste.
En dag var den ene ungen veldig trøtt så jeg spurte om han hadde sovet dårlig.
Svaret var ja. og så sier han mamma og pappa bråket ekstra i natt. Jeg tenkte her er det bedre å holde kjeft enn og spørre mer, men han pratet videre. Normalt sett lager mamma og pappa en søster eller bror til meg, men i natt tror jeg de lagde trillinger. Hahaha vi kom oss fort over på et annet tema.
Exactly. 🙂