Hissige fugler og ravnene som forsvinner hvert år

Da jeg vokste opp i indre Enfold så vi aldri ravn. Våker var et skjeldent syn, og var en heldig og oppholdt seg mye i skogkantene, kunne en kanskje se skyggen av en hauk. Bortsett fra fiskeørnen som var å se rett som det var, men som egentlig ikke er en ørn men ei glente, så vi aldri ørn, før det plutselig en dag satt en ung kongeørn på gjerdet til havna. I dag har dette forandret seg, og selv om fuglebøkene og andre oppslagsverk fortsatt påstår at for eksempel ravn er en sjelden fugl på flatlandet her jeg bor, ser jeg nesten daglig over hundre flotte eksemplarer. Det vil si, jeg så disse fuglene, helt til de plutselig gjorde som i fjor vår, forsvant rundt 20. april. Denne forsvinningen står heller ikke beskrevet i den litteraturen jeg som raskest har skummet gjennom. Kanskje ikke så merkelig, så lenge den pr. ornitologisk ekspertise og definisjon ikke finnes her? Okke som, så gir disse ikke-eksisterende ravnene meg stor glede hele vinteren og halve våren igjennom, og nå skal dere få høre litt om de observasjonene jeg har gjort de to siste sesongene.

Hugin og Munin dukket opp med hele den levende delen av stamtavla

Etter mange år der jeg bodde både i og ved Østerdalens dype skoger, er ikke ravneobservasjoner akkurat noen sensasjon, men å få dem såpass innpå meg som jeg har gjort her jeg bor nå, hadde jeg ikke sett for meg. De starter morgentrekket i tidlig grålysning. Da kommer de sørfra, og passerer rett over huset. Det motsatte skjer i skumringstimen, men i motsatt retning. Det betyr at jeg omtrentlig vet hvor de har nattekvisten sin, men jeg har aldri funnet ut hvor de tilbringer dagen under søk etter næring. Første gang jeg ble klar over dette, den første morgenen jeg satt ute tidlig morgen med en kopp kaffe og en rullings, fortet jeg meg inn etter kameraet. Det digre svarte linseøyet ble øyeblikkelig sett på som et truende og digert ondt et, og jeg forsto med en gang at hvis jeg ønsket å fortsette å få dem rett over hodet under trekket, måtte jeg la kameraet forbli inne. Dagene gikk, og i stedet for å gjøre meg selv “usynlig” de gangene jeg satt ute under trekket, begynte jeg å henvende meg til dem gjennom samme hilsen hver gang. – Hei, Ravn! hilste jeg dem, og til å begynne med skar de ut til siden så det suste og svusjet i stive vingefjær for å unngå å fly rett over meg. Ikke noen form for panikk, bare sunn ravne-skepsis.

Plutselig en morgen fløy en ravn ut av flertallets kurs da jeg ropte min vanlige hilsen til dem. Den slapp seg ned noen høydemeter, fløy to korte runder over hodet på meg, og hilste med et par høylydte ravne-kra. Jeg kunne jo ikke vite hva dette dreide seg om, men min umiddelbare reaksjon var gåsehud. Har vært så heldig at jeg har fått oppleve mange gleder i naturen, men var dette begynnelsen på noe spesielt, eller ville den bare mobbe meg? Kanskje angret den på at den akkurat hadde tatt morgentoalettet, og således gikk glipp av en god mulighet for presisjonsbombing? Svaret ble gitt de neste dagene og ukene. De gangene jeg satt ute under morgentrekket og ropte min hilsen, fløy denne ene fuglen, jeg antar det må ha vært den samme hver gang, ut av flokken og tok en runde eller to rett over hustaket og hilset meg tilbake. Noen bomber kom aldri, så jeg antar at denne ravnen rett og slett hadde moro av dette. Utpå vårparten i fjor forsvant de plutselig. Ikke en eneste fugl tilbake. Hvor de dro kan jeg bare gjette, men kanskje dro de for å hekke i skogområdene i Østmarka, Nordmarka, Romerriksåsene eller i skog- og fjellområdene i Østerdalen? De dukket mannsterke opp igjen tidlig denne vinteren, og plutselig en dag dukket ravnen som likte hilse på meg opp igjen. Jeg begynte å tenke på hva jeg kunne gjøre for å utvikle dette “forholdet” videre, men i februar forsvant den, eller den sluttet å komme for å gi meg en hilsen. Ellers har det vært mye ravn, kanskje så mange som 150 – 200 på det meste, men ingen kommer lenger innom for å ta en runde eller to.

Med april kom ufred

De to første ukene i april ble de mer stedbundne i området hele dagen, og morgen- og kveldstrekket forsvant mer eller mindre i et tilsynelatende ravnekaos. Skjærene begynte å flikke på reiret i furua utenfor husveggen, og det revirhevdende kråkeparet begynte å bli aktive der de har reir rett inn i det gamle plantefeltet øst for jordet. En vindfull dag helga for snart to uker siden var det hektisk aktivitet på ravnen hele dagen. De akrobatfløy over hodene på faren min og meg mens vi arbeidet på gårdstunet, og makan til variert språk skal en lete lenge etter i fugleverdenen! Det Sploinger, klonger, klånger, det kraes og klukkes, og svært ofte fløy de i par. Midt utpå ettermiddagen ble det ekstra mye spetakkel, og da vi tittet opp hadde flokken fått øye på en kongeørn som sirklet rundt på oppdriften fra soloppvarmingen av bakken. Stakkars kongeørn! Snakk om å bli angrepet fra alle sider og alle mulige vinkler! Jeg så aldri direkte kontakt, men både ørnen og de ravnene som stupdykket i angrep på den snurret rundt i lufta flere ganger, og jeg kan bare takke for opplevelsen.

Noen dager senere satt jeg ute midt på dagen og snakket i mobiltelefonen med en kompis, og da ble det atter spetakkel. Denne gang var det en musvåk som ble lagt for hat, og nå slo også kråkeparet seg sammen med svartfjærhæren. Denne gang var det kontakt så det klasket, og en av ravnene hang fast i musvåken mens de raste i spiraler mot bakken, før taket ble sluppet og andre overtok som anførere i angrepet. Den ene kråka bomma så vidt med ei skikkelig bæsjklyse, og musvåken var smart nok til å skjønne at eneste redning var å komme seg fortere enn svint inn i krattskogen. Snakk om å stikke av med viftehalen mellom beina! Dagen etter var samarbeidet mellom kråker og ravn avsluttet, og den ene kråka hang i baken på en ravn som lot seg kjeppjage. Denne gangen ble det også benyttet skyts. Kråkenes svar på strålevåpen bommet så vidt, men jeg antar at det i disse dager finnes mengder av ravn med kråkenes etterlatenskaper i fjærdrakta. Denne ravnen hadde nok forsøkt seg i nærheten av reiret til kråkene. Kråkeegg og kråkeunger er skikkelig ravnesnacks, men jeg vet ikke om kråkemor hadde lagt eggene ennå.

Så forsvant ravnene igjen. Sannsynligvis nordover for hekking i mer øde områder. Jeg gleder meg til sommeren nå, som de fleste rettnavla nordmenn gjør i april, men ser nesten like mye fram til at ravnene kommer tilbake neste vinter. Kanskje dukker det opp en som tar et par runder over hodet mitt mens den hilser hallo?

Bildet er et av få ravnebilder jeg har tatt av redsel for å vise dem Det onde øyet, og jeg har gjort det om til en kontrastvariant for å skjule hvor
aldeles ute av fokus det opprinnelig var.