Hundre år

En privat samtale nå i dag minnet meg om en sak, eller et sakskompleks, som jeg har skrevet omfattende om. Det fikk meg til å tenke på at det kanskje kunne være av det gode å forsøke lage en oppsummering. Dette dreier seg om det som virker å være det viktigste historiske stoffet å få Kari og Ola til å lære litt om, nemlig kombinasjonen jødisk lobbyisme og bank- og finansdominansen deres, sett opp mot The Federal Reserve Act, første verdenskrig, den russiske revolusjonen, og Balfour-erklæringen også videre. Jeg skal gjøre et forsøk, og finner noen noe å sette fingeren på, så gi beskjed. Jeg legger ikke ved kilde-lenker, men alle personer nevnt er søkbare her på bloggen for de som ønsker å lese mer omfattende stoff om disse tragiske begivenhetene.

Brødrene Warburg hadde fra sine oppdragsgivere oppgaven med å støtte alle de tre presidentkandidatene i forbindelse med valgkampen i 1912-valget, som var samme år som konspirasjonen med The Federal Reserve Act ble satt i virksomhet under det hemmelige møtet på Jekyll Island. På samme måte som Hillary Clinton (George Soros), og Donald Trump (Sheldon Adelson) (Donald Trump), fikk sine valgkamper finansiert og støttet av styrtrike, jødiske oligarker nå i 2016-valget. Med andre ord, intet nytt under solen de siste hundre år.

I all hovedsak var de samme finansielle kreftene som styrte begivenhetene i forbindelse med det kommende «ideologiske» bolsjevik-kuppet i Russland i 1917. Den antikapitalistiske bevegelsen ble finansiert og etablert av kapitalister. Sannelig noe å tenke på. Antikapitalistene, finansiert av kapitalistene, gjennomførte historiens mest blodige kupp, en industrialisert genetisk masseutryddelse i Russland.

De samme kreftene, egentlig uhyre mektige og rike sionister, startet 1. verdenskrig med to mål for øyet, å utrydde flest mulig hvite, mens de samtidig tjente uhyggelig mye penger på det, samt å få gjennomslag for en lang drøm, å bli tilkjent det palestinske landområdet for senere å kunne opprette staten Israel.

Da Tyskland via australsk presse kom med sitt fredstilbud i 1916, og tilbød at landområdene de pr. da okkuperte ville bli gitt tilbake, slik at alle grenser var som før utbruddet av første verdenskrig, hadde tyskerne i all realitet vunnet krigen. Storbritannias regjering var nok ikke særlig uenige i denne bitre realiteten, og det førte til panikk og full mobilisering i sionistenes leir. President Woodrow Wilson, som hadde holdt sin tale i senatet om at han var fullstendig motstander av amerikansk deltakelse i den store krigen, ble av Bernard Baruch, som selv har kalt seg krigens mektigste person, overtalt til å snu om på flisa og sende militære styrker til Europa.

Dette skjedde imidlertid ikke før sionistene hadde overbevist den britiske regjeringen om at de kunne garantere nettopp dette, at USA gikk inn i krigen for fullt på alliert side, men stilte som en av betingelsene at de da måtte få en garanti fra den britiske regjeringen om overtakelse av Palestina. Dette fikk de gjennom Balfour-erklæringen i 1917. Utenriksminister Balfour forfattet denne erklæringen, stilet til lederen for sionistene ved Rothschild, USA stupte med hodet først ut i krigen i Europa, og prisen for jødenes kommende overtakelse av Palestina kostet titalls millioner unge, hvite menn livet, gjennom en forlengelse av 1. verdenskrig.

Tyskland tapte krigen, vi fikk Versailles-traktaten som ble til gjennom de samme sionistiske kreftene, og var så urimelig at den var en garantist for nok en stor krig. Terningen var kastet, verden ble sendt ut i den 2. verdenskrig, og denne hadde som resultat at sionistene endelig kunne få sitt lovede land. En del av forberedelsene til opprettelsen av Israel besto i å få jødene til å flytte dit. Det var jo ikke mulig å opprette en stat uten innbyggere.

Disse forberedelsene hadde foregått i århundrer, ble intensivert i det attende århundret, og ytterligere akselerert i det nittende. Seks millioner jøder sto på randen av utryddelse både her og der. Det var nærmest ingen måte på hvor utrydningstruede de var, og alltid var magasiner og aviser fulle av seksmillioners-tallet. De siste årene av 1930-tallet inngikk nazistene og sionistene et nært samarbeid med det formål å få jødene til å flytte til landet av melk og honning. Forberedelsene var jo gjort, sionistene hadde i tiår forsøkt skremme dem med en kommende utryddelse av de seks millioner. Problemet var imidlertid at jødene selv, altså hele Europas kontingent av Kari og Ola Jødfinnsen, ikke ønsket å flytte til det lovede land. Nazistene ønsket jødeproblemet løst en gang for alle, å få dem vekk fra Europa, og det samme ønsket sionistlederne. Sionistleder Theodor Herzl var den første som snakket om jødeproblemet, og løsningen på dette, en slags endelig løsning. Det felles ønsket om å få til denne endelige løsningen resulterte i et tett samarbeid der sionistene og nazistene dro til Palestina for å legge til rette for den store folkevandringen.

Da jøder flest ikke ønsket flytte til Palestina, gjorde de to partene nye avtaler, og et stykke ut i krigen begynte nazistene å samle inn jøder fra de okkuperte landområdene. Hensikten var å sette dem i arbeidsleire, som i realiteten var transittleire fram til «den endelige løsningen», å sende ofrene til Palestina etter krigen. Da fortsatte man med å kjøre på med de seks millioner, og de fikk sitt holocaust. At dette aldri skjedde spilte ingen rolle, for hensikten var oppnådd. Titalls millioner hvite unge menn var drept,  og de nærmet seg forløsningen. I 1945 ble FN opprettet, nærmest som en garantist for beskyttelse av de kreftene som hadde stått bak alle de blodige krigene og revolusjonene, og i 1951 erklærte sionistene Israel som selvstendig stat, hvorpå de året etter ble anerkjent av FN. Det hadde da gått førti år siden hovedstøtet ble satt inn under forberedelsene til USAs presidentvalg i 1912, året før selve opprettelsen av sentralbanksystemet, to år før utbruddet av 1. verdenskrig, og kun fem år før revolusjonen i Russland og Balfour-erklæringen. I samme periode vokste fagbevegelsen og Arbeiderpartiet fram mot kommende høyder her i Norge, og dermed ble også vi et offer for bolsjevik-revolusjonen.

I tiårene etter anerkjennelsen av staten Israel, vokste den moderne terrorismen fram. Jødene var svært oppfinnsomme og dyktige, og terroraksjoner ble gjennomført av forskjellige fraksjoner som senere er kjent under flere navn, blant annet Irgun (Izl/Etzl) og Mossad. Motstanderne av sionistbevegelsen skulle stanses med alle midler, særlig de krefter som sto i direkte konflikt med deres ønske om et kommende Stor-Israel, altså de områder og stater som lå nærmest Israel. Veien fram til denne imperialistiske drømmen ble kronglete, men hele tiden drevet fram av en fanatisme verden aldri tidligere hadde sett. Vi fikk Korea-krigen, deretter Vietnam-krigen, der jødiske og sionist-sympatiserende bankoligarker og industriledere støttet både Sovjetunionen og USA. Sistnevnte krig fikk sin begynnelse gjennom Gulf of Tonkin-hendelsen i 1964, en falsk flagg-operasjon der også norske styrker hjalp til gjennom Operation Gladio/Stay Behind-nettverket til Jens Christian Hauge og Vilhelm Evang. Aksjonen var nødvendig for å gi president Lyndon B. Johnson  godkjenning fra kongressen til å starte krigen.

Den såkalt kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, altså øst/vest-konflikten, var allerede godt igang på dette tidspunktet, og var en bærebjelke for det en av hans forgjengere, Harry S. Truman, advarte mot på det krasseste i sin avskjedstale som president, nemlig det industrialiserte militærkomplekset. Våpen er meget stor butikk, og ikke noe, med unntak av reell krig, setter større fart på produksjonen av våpen og krigs-materiell enn trusselen om en storkrig. Mellom 2. verdenskrig og krigene i Asia, var det kreasjonen av EU, samt øst/vest-konflikten for alle pengene, bokstavelig talt. Da den kalde krigen var over og jernteppet falt, hadde de samme finansielle kreftene i tiår finansiert begge sider av konflikten. Det var så lang tid det tok for dem å finne ut at kreasjonen av Sovjetunionen og opprettholdelsen av denne ikke gikk etter hensikten. Man kunne ikke fortsette å true med en konflikt som aldri kom, og det begynte å koste styggelig mye penger å opprettholde supermakten, der økende utgifter til et voksende byråkrati til slutt ble astronomiske. Dermed falt Berlinmuren, og jernteppet ble til et utslitt pledd av bomull. Nye planer for å nå det endelige målet, den endelige løsningen, ble iverksatt. Verden skulle tvinges inn under den nye jernneven, den våte sionist-bolsjevik-drømmen om NWO.

Man befant seg plutselig i beit for en trussel stor nok til at den ville bekymre en hel verdensbefolkning, tilsvarende Armageddon gjennom atomkrig, som under de fæle årene med øst/vest-konflikten. Man trengte kort og godt noe som oppslukte folks oppmerksomhet. En ny trussel verden kunne samle seg om, som menneskeskapt klimakrise og terror, og derfor også tok all oppmerksomhet vekk fra skyggemakten som i det stille manøvrerte sine brikker på spillbrettet. Ingen ga klarere beskjed om hva klimasaken egentlig dreide seg om enn den amerikanske senatoren og FN-funksjonæren Timothy Wirth, som uttalte: – We’ve got to ride the global warming issue. Even if the theory of global warming is wrong, we will be doing the right thing, in terms of economic policy and environmental policy. Når det gjaldt terrorfaren, fikk de ikke skikkelig sving på sakene før en gedigen falsk flagg-operasjon var gjennomført, og dermed ble 11. september 2001-saken et tragisk kapittel i menneskehetens historie. Falske flagg-operasjoner, altså falske terrorhendelser begått av myndighetene, tok virkelig av utover det nåværende årtusenet, og den eneste grunnen til at disse aksjonene har vært vellykket for de yrkeskriminelle, er De presstituertes fullstendige og skammelige deltakelse i forbrytelsene mot menneskeheten.

Det siste kapitlet, eller det siste sjakktrekket, om dere vil, dreide seg om det såkalte presidentvalget i USA nå i 2016, statsledernes krav om sensur av Internett ut fra et ønske om å forby kritikk av rådende paradigmer og tidligere og nåværende politikere, samt den siste tidens eksplosjoner av falske nyheter. Disse falske nyhetene er skapt for å gi myndighetene et alibi for å gjennomføre denne sensuren. Presidentvalgets resultat var bestemt på forhånd, utfra et lenge planlagt ønske om å skape borgerkriglignende tilstander i USA. Alle de falske flagg-operasjonene som har dreid seg om masseskytinger av tilfeldige, så som Sandy Hook-svindelen, har vært et forberedende spill i denne diabolske planen. Samtidig med dette har de siste viktige sjakkbrikkene blitt manøvrert i de beste posisjonene. Det hele har vært som et godt sjakkparti av Magnus Carlsen. Først åpningen, så mellomspillet, og til slutt, når offiserer og bønder (styrker og materiell) står i rett posisjon, settes angrepet inn, og absolutt ingen nåde vises. Sosiopatene bak har investert tiår og enorme pengesummer for å komme dit de står nå, og de har ikke gjort dette for å trekke seg i siste liten. Vi går dramatiske tider i møte.