Hvem kom først til Amerika og Stillehavsøyene?

Dette er en sak jeg lenge har ønsket å skrive om, men hver gang jeg har satt i gang, har jeg raskt mistet motet. Temaet virker å være av svært stor viktighet, og det kan være det som er årsaken til min vegring. Det er mulig at jeg ser på denne delen av vår historie som så viktig at jeg har blitt redd for å gjøre jobben for dårlig, og således ødelegge dens betydning. Derfor skal jeg nå bevisst presentere den på dårlig vis, og så får dere som leser dette på egenhånd ta det videre for en eventuell konklusjon av stoffets betydning. Husk at jeg kan ha misoppfattet denne delen av historien, kanskje satt vogna foran hesten, og på alle måter ha oversett enkle og viktige historiske poenger. Nullius in Verba. Det er allikevel slik at den kulturen jeg mener å være på sporet av, etterlot seg arkeologiske og paleontologiske spor, og det er disse jeg skal forsøke å følge. Deler av stoffet er spekulativt, og jeg finner ingen annen måte å presentere det på, for det er for mange vitenskapelige fagfelt som er altfor kompliserte til at jeg har mulighet til å bli ordentlig god på dem, og selv med slik dybdeforståelse tror jeg det hele er altfor komplisert til å kunne si noe sikkert om. Det ligger i sakens natur, først og fremst av to årsaker. For det første er det lenge siden, og for det andre virker dette å være den mest undertrykte delen av vår historie. Portvokterne og bokbrennerne har arbeidet overtid når det gjelder dette temaet.

Vestlige forskeres forståelse av menneskets befolkning av Amerika og Stillehavsområdet

Hovedstrømsforskerne, av undertegnede ofte kalt Lamestream akademikere, mener at de forlengst har dokumentert at innvandringen til Nord-Amerika skjedde østfra, og at dette folket spredde seg over hele kontinentet, også til Sør-Amerika. De karakteriserer urbefolkningen som å være av asiatisk opprinnelse, og at innvandringen skjedde østover da de som av forskerne kalles paleo-indianere («de gamle») for 13.000 – 16.000 år siden krysset det som i dag er Behringstredet helt på tampen av istiden. Urbefolkningen kom altså fra Asia. Denne kryssingen over Behringstredet har muligens solide vitenskapelige bein å stå på, men var den det tidligste og eneste forsøket på å befolke den «nye» verdenen?

På samme måte som Lamestream forskere i tiår har forsøkt skape et slags politisk konsensus om denne delen av vår historie, har de også funnet en tilsvarende forklaring på spredningen av mennesker til de forskjellige øygruppene i Stillehavet. Alle kom østfra, fra Asia. Dette havseilende/-drivende folket dro i sine simple fartøyer østover. De skal ha hatt stor kunnskap om havstrømmer, og var pr. rådende paradigme i stand til å finne selv de minste og mest isolerte øyer i det gigantiske Stillehavet. Et eksempel på dette er den polynesiske befolkningen på Påskeøya.

Jeg har studert deler av dette som har å gjøre med havstrømmer i forbindelse med å tilegne meg en forståelse av klimaet på jorda, men la det være klart som Zeiss-linser at jeg ikke er noen ekspert. Det jeg vet er at de fleste sirkulasjonene i verdenshavene varierer i styrke og retning, og at variasjoner i havstrømmene ofte er dårlig forklart. Det er derfor mulig at en gammel sivilisasjon kan ha vært klar over når det var gunstig å legge ut på en ferd over planetens største havområde for å få hjelp av havstrømmer og vinder for å finne fram til for eksempel Påskeøya. Men dette forutsetter at de allerede var klar over øyas eksistens og lokasjon.

Det andre alternativet må være at de la ut på måfå, eventuelt drev ut av kurs på en seilas som hadde en annen destinasjon, og at deres funn av Påskeøya var en engangshendelse. Et problem med denne forklaringen kan være at det må ha vært få mennesker som slo seg ned på Påskeøya, hvilket kan ha gitt et snevert avlsmateriale å bygge en større befolkning på. Innavlen må ha vært formidabel.

Var polynesierne og resten av øybefolkningen i Stillehavet slaver for en utdødd høytstående kultur?

En enklere forklaring på hvordan dette folket havnet på så mange småøyer i isolerte områder av Stillehavet er at de ble innført som en underkaste, eventuelt som rene slaver. En slik hypotese virker kanskje søkt, så for å styrke den skal jeg nå arbeide meg på kryss og tvers mellom øyrikene i Stillehavet, østover til det amerikanske kontinentet, eller kontinentene, og videre øst over Atlanteren til den gamle verdenen. Dette blir en vågal historie, og jeg ville vært den første til å avfeie den, hvis det ikke hadde vært for de ugjendrivelige bevisene et gammelt folk etterlot seg. De hadde en særegen, og av Lamestream forskere og andre, uforklart kunnskap om steinforming og -bygging, og de hadde minst like særegne fysiske trekk, skaller med plass til ekstremt store hjerner. Myter og faktiske funn etter dette folket forteller at de var store, hadde rødt hår og skjegg, og var gudene fra Peru og Bolivia. I Peru og Bolivia bygde de fantastiske steinbygninger, og gravfunn har dokumentert et folk med svært store skaller som har vært både høye og lange, eller begge deler. Hos noen av disse skallene er det mest oppsiktsvekkende at pilsømmen (sagittal suture) mangler. Dette er en skalleskjøt som er selve kjennetegnet for mennesket, og som går fra toppen av pannebeinet, og videre over midten av issen til bakhodebeinene.

Jeg har tidligere skrevet om dette i Hvem og hva var langskallene i Sør-Amerika?, Om de som bodde der før “vi” dukket opp og De  absolutt frie murerne og om å tørke seg bak. Heri, sammen med det tvilsomt tilfeldige sammentreff at den eldgamle steinbyggerkulturen har etterlatt seg spor over alle kontinenter, ligger årsaken til min baklengse ferd fra Stillehavsøyene og østover hele veien til Europa og Midtøsten. Middelhavsøya Malta har fantastiske spor etter denne gamle steinbyggerkunsten/-teknologien, og det er vanskelig å se det som en tilfeldighet at langskallene også befant seg der, i Egypt, og andre steder kjent for fantastiske byggverk i stein. Jeg nevner dette allerede nå, for det er dit denne reverserte delen av menneskets historie til slutt vil bringe oss, men mer om det senere.

Det som kommer nå dreier seg om Påskeøya, om de andre øyene i Stillehavet med -nesia som etterbetegnelse, og hva som virker å være den mest sannsynlige opprinnelsen for denne kulturen. De som har lest det jeg har skrevet tidligere om lamestreams hovedhypotese for hvordan de gamle kulturene laget sine fantastiske byggverk, har muligens fått med seg min harselering over den såkalte Protzen-metoden, blant annet beskrevet i Første del – Akhenaten og vår ariske opprinnelse. Denne metoden har lenge vært en alt-forklarende teori, og den er dessverre også en av de mest idiotiske som Lamestream akademikere noen gang har kommet med. Det sier ikke så lite …

I Sør-Amerika, på Påskeøya, Malta, Egypt, Italia, Hellas, Kreta, og en mengde andre steder står fortsatt restene etter fortidens kulturers fantastiske byggverk. Legg Protzen-metoden tilside en gang for alle, for selv ikke dagens kunnskap og teknologi gjør oss istand til å forklare hvordan disse byggverkene ble laget. Et viktig aspekt er at vi ikke bare mangler en forklaring på hvordan de kunne klare å bygge og forme stein og fjell den gang. Vi er ikke istand til å gjenskape deres arbeide nå i dag. Vår teknologi har rett og slett ikke kommet langt nok. Det finnes mange bilder av hva de fikk til for de som klikker på lenkene til tidligere artikler over.

Den enkleste forklaringen synes derfor å være at vi snakker om en utdødd rase mennesker. Egypterne har ikke bygget noe tilsvarende på tusener av år, selv om lamestream akademikere standhaftig påstår at utviklingen går framover. Maltesernes byggmestre har forsvunnet, og det samme har de som etterlot seg disse fantastiske byggverkene alle andre steder, så som i Sør-Amerika, på Påskeøya, og andre øysamfunn i Stillehavet. Jeg kommer tilbake til disse. Det er i så fall nærliggende å tro at de også var avhengige av arbeidskraft. Dette fører tankene i retning av at de var de første på alle disse stedene, og at de deretter innførte nødvendig arbeidskraft som de hentet blant vesentlig mer primitive deler av jordens befolkning.

Hva finnes på Påskeøya bortsett fra de digre steinhodene?

Dette spørsmålet forsøkes unngås som pesten av lamestream forskere og de som fremmer disses syn på historien. Et eksempel er den norske Wikipedia-artikkelen om Påskeøya. De er jo alle fremmere av sosial-darwinistenes klissvåte drøm om at det finnes bare en mennesketype/-art, og at vi har utviklet oss gradvis fra huleboende og gryntende barbarer, fram til den mer foredlede versjonen med vitenskapelig tilnærming og kunnskap som vi har i dag. Dere vet, alle vi som er like, bortsett fra de som trekker i trådene og bestemmer over oss ved blant annet å forfalske hele vår historie, og som ønsker et verdenssamfunn under én makt, der landegrenser oppheves og opprinnelig befolkning og kultur gradvis utryddes. Wikipedia-artikkelen mangler på oppsiktsvekkende vis enhver beskrivelse av steinbyggerkunsten på øya, unntatt de kjente hodene Moai.

Disse steinhodene var mer enn bare hoder, og det er heller ikke så populært å nevne. Noen av dem var svært høye, og hadde tilhørende overkropp. Denne hadde i flere tilfelle blitt begravd av voksende jordsmonn, og slikt tar gjerne mange tusen år.

La oss derfor titte nærmere på den andre steinbyggerkunsten på Påskeøya. Det er ikke så mye igjen av den, men den som fortsatt finnes er nær identisk med forskjellige byggverk i Peru og Bolivia. Alle de kommende illustrasjonsbildene er hentet fra David Pratts bloghttp://davidpratt.info/easter1.htm, som jeg anbefaler på det varmeste.

Han forteller om forskjellige seremonielle plattformer som innbyggerne på Påskeøya bygde mens de holdt til der. Disse plattformene, og ikke minst enkelte av murene i forbindelse med dem, ser ut til å være likt bygget som flere av de fantastiske murene i Peru og Bolivia. Det finnes også en type talisman i form av en steinfigur som illustrerer et menneske med hendene over magen med fingerspissene pekende mot hverandre. Både steinmurene og denne figurtypen finnes ikke på Påskeøya, men er i flere former funnet i Sør-Amerika og på andre av Stillehavsøyene. Det er også interessant å se på de store figurene (Moai) som ligger halvferdige i steinbruddene på Påskeøya. I likhet med ikke-ferdige blokker andre steder, blant annet i Azwan i Egypt, ser vi spor etter en utkarving-/utskjæringsteknologi der det kan se ut som om de har skåret med store skjeer i myk leire. Hva de skar disse steinblokkene ut med vet jeg ikke, for det er aldri funnet redskap etter denne steinbygger-kulturen. Dette kan tyde på at det er svært lenge siden kulturen opplevde sitt høydepunkt, kanskje tusener av år siden. Kanskje titusener.

Bildene som kommer under er fra bloggen til David Pratt, og jeg tar med billedteksten hans der denne finnes. I tillegg legger jeg til egne kommentarer under bildene.

Noen bilder fra andre Stillehavsøyer

Er det andre hoder enn de store steinhodene på Påskeøya vi burde ta en nærmere titt på?

Dette har jeg vært innom og lest litt om på flere nettsider de siste årene. Det jeg presenterer her kan kalles spekulativt, men det kan være viktig. Faktisk så viktig at det vi får se er fotografier av de siste levende etterkommerne, rene eller utblandet genetisk, av den opprinnelige langskalle-kulturen. Jeg har hentet bildene fra en blogg som heter Genetiker, og uten å vite hvem denne personen er, og hvor god han/hun er på genforskning, tar jeg i det minste sjansen på å karakterisere personen som en smule sint på lamestream genforskere. Første gang jeg leste om disse personene, som skal være etterkommerne til den gamle kongelige slekten på Påskeøya, tenkte jeg at de var et resultat av besøkene Påskeøya ble belemret med fra Portugisiske, Spanske og Britiske seilskip. Fra tid til annen har jeg veid for og imot dette med verdien av de innfødtes påståtte påstander om at herskerklassen på Påskeøya var De hvite gudene fra Peru. Denne genetikeren tar kraftig avstand fra at den gamle kongefamilien på øya, som de fotograferte viser de siste etterkommerne av, hadde noe som helst å gjøre med Spanjoler eller Portugisere, men kanskje fra en liten gruppe mennesker i Baskerland, og fra gravfunn i Sør-Frankrike og andre isolerte områder av Europa. De hvite gudene fra Peru. Når en ser alt de etterlot seg av fantastisk steinbyggerkunst der, så kan en enkelt forstå hvorfor et mindre sivilisert folk anså dem å være guder eller gudelignende. Inkaindianerne i Peru og Bolivia, eller deres nåværende etterkommere i området, forteller at alle de gamle restene av steinbygninger og fantastisk utskårne steinblokker i Andesitt (granitt) var der da indianerne kom til området. De hvite gudene får meg til å tenke på andre guder, de royale i Egypt. Faraoene var guder, og faraoene i Egypt nøt for for mange tusen år siden både nikotin og kokain.

I Leiv Eiriksson og Christobal Colon kom sent til festen, tok jeg opp dette med forskerne som fant et høyt nivå av nikotin og kokain i noen egyptiske mumier som de undersøkte. Jeg siterer derfra:

http://www.faculty.ucr.edu/~legneref/ethnic/mummy.htm

In a one-page article appearing in Naturwissenschaften, German scientist Svetla Balabanova (1992) and two of her colleagues reported findings of cocaine, hashish and nicotine in Egyptian mummies. The findings were immediately identified as improbable on the grounds that two of the substances were known to be derived only from American plants – cocaine from Erythroxylon coca, and nicotine from Nicotiana tabacum. The suggestion that such compounds could have found their way to Egypt before Columbus’ discovery of America seemed patently impossible.

The study was done as part of an ongoing program of investigating the use of hallucinogenic substances in ancient societies. The authors themselves were quite surprised by the findings (Discovery, 1997) but stood y their results despite being the major focus of criticism in the following volume of aturwissenschaften. Of the nine mummies evaluated, all showed signs of cocaine and hashish Tetrahydrocannabinol), whereas all but one sampled positive for nicotine.  It is interesting too that the concentrations of the compounds suggest uses other than that of abuse. (For example, modern drug addicts often have concentrations of cocaine and nicotine in their hair 75 and 20 times higher respectively than that found in the mummy hair samples.) It is even possible that the quantities found may be high due to concentration in body tissues through time.

Without question, the study has sparked an interest in various disciplines. As Balabanova et. al. predicted, «…the results open up an entirely new field of research which unravels aspects of past human life-style far beyond [sic] basic biological reconstruction.»

Det finnes mengder av arkeologiske og paleontologiske funn i USA, Mexico, Mellom- og Sør-Amerika, som sterkt indikerer, egentlig dokumenterer, at europeere og folk fra Midtøsten, muligens samme folk, kom til den «nye» verden allerede for tusenvis av år siden. Dette synes å være støttet av genforskning, og her henter jeg fra samme artikkel om Eiriksson og Colon:

Genforskning viser at innvandringen til USA også skjedde østfra

Background

Phylogenetic mitochondrial DNA haplogroups are highly partitioned across global geographic regions. A unique exception is the X haplogroup, which has a widespread global distribution without major regions of distinct localization.

Principal Findings

We have examined mitochondrial DNA sequence variation together with Y-chromosome-based haplogroup structure among the Druze, a religious minority with a unique socio-demographic history residing in the Near East. We observed a striking overall pattern of heterogeneous parental origins, consistent with Druze oral tradition, together with both a high frequency and a high diversity of the mitochondrial DNA (mtDNA) X haplogroup within a confined regional subpopulation. Furthermore demographic modeling indicated low migration rates with nearby populations.

Conclusions

These findings were enabled through the use of a paternal kindred based sampling approach, and suggest that the Galilee Druze represent a population isolate, and that the combination of a high frequency and diversity of the mtDNA X haplogroup signifies a phylogenetic refugium, providing a sample snapshot of the genetic landscape of the Near East prior to the modern age.

Nå kommer altså bildene. Ta det for hva det er, nemlig noe som har høyst usikker verdi. Hjelp meg gjerne de av dere som har tid og interesse for denne delen av vår historie. Jeg mener at den er viktig fordi den sannsynligvis forteller oss hvor vi kommer fra. Kun ved å vite det, kan vi forstå hvem vi er, og hva som har skjedd i tiden etter at dette fascinerende folket forsvant. Eller forsvant, og forsvant, fru Blom. Det kan jo hende de på fotografiene under har etterkommere … Hvem de egentlig var er umulig å svare på. De kan være beskrevet i Bibelen, og mange finner ikke enklere eller mer logiske svar på dette enn at jorda må ha hatt besøk. Dr. Gary Nolan ved Stanford-universitetet sier dette ganske så rett ut i forbindelse med et intervju, da han forteller at han ikke vil si hva han tror, fordi han har lyst til å kunne fortsette som ledende genforsker. Nå gjaldt dette riktignok ikke langskallene, men Atacama-skjelettet, her og her, men det ble jo funnet i samme del av verden.

Avslutningsvis tar jeg med litt til fra wordpress-bloggen Genetiker, lenket til tidligere.

The high forehead common among the White elite can be seen in the ancient skulls from Easter Island shown below. These skulls were engraved with geometric or zoomorphic designs, and such skulls are known to be from individuals belonging to the elite Miru clan. The third skull, having the highest forehead of the three, was collected during the 1914 Routledge expedition. It is interesting to note that when the skulls collected by the Routledge expedition were brought back to London to be examined by Arthur Keith, he found that the Easter Islanders were “the largest-brained people yet discovered in the islands or shores of the Pacific” and that “their cranial capacity exceeds that of the inhabitants of Whitechapel”.

The very high forehead, very long and narrow face, and very long chin of the White elite of Easter Island make up an extreme phenotype that is either very rare or completely absent in White people today. But this exact phenotype is seen in the Combe-Capelle skull, which was found in southwestern France, and which has been dated to 7575 BC. A photograph of the skull is below. The skull is similar to other skulls that have been found in Italy, the Czech Republic, and Russia. These other skulls are dated to between 30,000 and 20,000 years ago, and they are all associated with the Gravettian culture. I have said before that I think that Y hg R people originally had a cranial morphology like that of these skulls, and I have also said that I think that the Gravettians belonged to Y hg R. The reality of these associations is strongly confirmed by the fact that on Easter Island we find someone like Nicolas Pakomio, who had a cranial morphology exactly like that of Combe-Capelle, and who also belonged, like his father Pakomio Maori, to Y hg R1b.