Månene kommer og går

Jeg får med meg omtrent en tredjedel av fullmånene. Dessverre snorket jeg meg gjennom den forrige da det var måneformørkelse. Månen er enkel å ta bilder av, for lys som den er, kan en bruke 100 ISO (null varmestøy) og kjapp lukkertid. Det siste må man nesten, for månen har det travelt over himmelen.

Det var ørlite cirrostratusskyer foran den nå i kveld, men det gjør seg knapt noen synlig virkning på bildene jeg tok. Det er verdt å tenke på at hvis jorda var geologisk død på både innsiden og utsiden, altså null smelta kjerne, og intet vann med tilhørende atmosfære, ville den sett like mørbanka ut som månen, som vel ikke mangler særlig annet enn et par skikkelige blomkålører. Hadde det vært tilfellet, og Jorda hadde tatt seg en tur og blitt fanget inn i banen rundt Venus, ville den sett ut som en hvilken som helst annen steinmåne.

Vet ikke hvor mange timer den manglet på å være full da jeg tok bildet for få minutter siden, men særlig mange kan det ikke være. Jeg lurer fortsatt litt på det hvite krateret oppe til venstre. Var det ikke Aristarchus det het? Noen arr blir jo ganske hvite hos folk også, men så vidt jeg vet plages ikke månen særlig av pigmentforandringer. Vet jeg stort sett gjentok meg selv med ting jeg har skrevet tidligere når jeg har lagt ut bilder av månen, men hva skal jeg gjøre? Den ser jo nøaktig lik ut fra gang til gang. Neida, jeg trenger ikke fortsette å legge ut disse bildene, men hva jeg trenger gjøre, og hva jeg faktisk gjør, det har gjennom hele livet stort sett vært minst to forskjellige ting. En ting kan jeg imidlertid love. Jeg kommer aldri til å ta noe bilde av den andre siden av satellitten vår. Skulle det skje at jeg påstår noe slikt i et innlegg, håper jeg noen som kjenner meg har vett nok til å tilkalle menn i hvite frakker.