Nes kirkeruiner

Innledning

Kort tid tilbake tok en kompis og undertegnede en historisk rundtur, og Raknehaugen har jeg allerede skrevet litt om. Denne gang blir det litt om kirkeruinene i Nes, rett østenfor Vormsund på neset/åmøtet der Vorma og Glomma treffer hverandre og bare Glomma renner videre sørover. Foruten å være overmåte interessert i gammel steinbyggekunst, har jeg i mange år vært lite interessert i gammel historie. Den gang de to elvene var de to største “motorveiene” som fantes i denne delen av vårt land, må neset ha spilt en viktig rolle, og vært befestet for å sikre seg og sines reiser opp- og nedstrøms, slå hardt ned på mulige røvere, og kreve avgifter av handelsreisende. Med unntak av et mulig kort slep ved Svanfoss i Vorma, sto intet i veien for båtreiser opp til og nordover Mjøsa og et stykke opp i Lågen. Også den andre veien, oppover i Glomma, fantes muligheter for å benytte vannveien. Sørover var det fritt leide hele veien nedstrøms til strømmene ved Mørkfoss, Solbergfoss, forbi Fossumstrømmen, strykene ved Kykkelsrud og Vamma, før Glomma atter ble flat og enkelt seilbar hele veien til Sarpsborg og Fredrikstad. Vikingene måtte nok sette trellene i sving for å slepe båtene forbi strykene i Sarpefossen, men Romerne og muligens Pytheas før dem, kunne seile rett inn i norges største og lengste elv. Kanskje seilte de inn ved Hunn noen kilometer øst for Sarpsborg? I forbindelse med strykene i Askim og Spydeberg fantes to måter å løse problemet på. Det ene var et langt slep fra Valdisholm til sørenden av Øyeren, det andre var å slepe båtene man trengte oppstrøms kun en gang, og så transportere varene over land. Til dette trengtes slaver, og mon tro om ikke det ligger i navnet Askim? Jeg går ikke nærmere inn på det her, men les gjerne Sveinung Gihle Raddum, hans bok om vårt lands historie er uvurderlig. Nevner at hovedgården på toppen av slepet heter Rom, og at både kirkeruinene i Nes og Raknehaugen ligger i Romerike, og at et av hovedsetene øst for Mjøsa heter Romedal. Språkekspertene får Raume seg så mye de vil. Her er tre kartutsnitt med tekst under:

Det fantes flere mulige veier inn i Glomma fra Oslofjorden for 2000 år siden eller mer. Mot vikingtiden ble det litt mer begrenset på grunn av landstigningen. Pytheas, hvis det var han som sto for helleristningene i Skjebergområdet, hadde enkel innfart uten slep i Glomma, og kunne også seile fritt inn i Morsa, eller Mossevassdraget lenger nordøst.

Der Glomma gikk i strykpartier mellom Vamma i sør og Mørkfoss rett sør for Øyeren i nord, måtte last og eller skip slepes over land. Muligens var det også et slep gjennom Eidsberg lenger øst. Valdisholm har steinruiner etter en gammel borg. Montro om det ikke var romerne som bygget en befestning der, på samme måte som det gamle “offerstedet” ved åmøtet i Nes på Romerike?

Kirkeruinene i Nes ligger på åmøtet mellom Vorma og Glomma. Plassen må ha vært av uhyre stor stragetisk og økonomisk betydning. Den som kontrollerte dette neset, kontrollerte trafikken på elvene. Kan den opprinnelige steinbygningen ha vært bygget av romerne? Tenker selvfølgelig på den store jernutvinningen og frakten av jernbarrer sørover under de siste 450 årene av romertiden. For meg er dette også direkte relatert til Raknehaugen.

Om kirkeruinene og åmøtet i Nes sakser jeg fra Wikipedia:

Nes kirkeruin i Nes i Akershus ligger på Disen ved det neset der elvene Glomma og Vorma møtes. Kirkeruinen er et populært samlingspunkt for bryllup, gudstjeneste, konserter og andre kulturaktiviteter.

Kirken ble bygget på en offerplass fra førkristen tid og var opprinnelig en langkirke. Denne kirken lå på prestegården Disens grunn. Prestegården ble på grunn av rasfare flyttet. Disen ligger nå omtrent en kilometer fra den gamle ruinen, men nærmere Nes nye kirke.

Da jeg er av den oppfatning at selve stedet, åmøtet, må ha vært av så stor betydning den gang elvene var den store ferdselsåren nordover i landet sammen med hovedferdselsåren over land, veien som gikk rett ved siden av Raknehaugen, har jeg så smått begynt å granske det som har med den gamle, opprinnelige bygningen på odden å gjøre. Det er en nesten umulig oppgave, for tiden har skjult de fleste spor. Man antar at den opprinnelige “kirken” ble begynt en gang rett etter år 1000, men om det er steiner fra tidligere “offersted”, eller denne første kirkebygningen, vil kanskje være umulig å finne ut av.

Kirkeruinene i Nes ved åmøtet mellom Vorma og Glomma.

Selv om vårt lands historie er like vanskelig å finne ut av som den globale menneskelige historie, gir dette meg glede og motivasjon til å holde ut gravingen i det som har med vår nyere del av historien å gjøre, så som 22. juli 2011-saken. Sistnevnte og lignende temaer er 100 % destruktivt, og jeg har fra tid til annen lurt på hvordan jeg skal klare å holde ut dette arbeidet. Nå vet dere svaret. Det opprinnelige. Historien. Alt det gamle. Jeg henter trøst i alt dette, og velger stort sett å la være å irritere meg over det avsindige ranet av vår historie som vi har blitt utsatt for.

Har kirkeruinene noe å fortelle oss?

Ja, de har mye å fortelle, men jeg vet ikke om det er nok. De har bygget, revet, bygget på ny, og området har vært utsatt for enorme leirras. Kanskje er alt det opprinnelige borte, men steinene i ruinene gir håp om at i det minste litt av opprinnelsen kan vise seg for den som ønsker se. Har valgt å la være å markere steiner og annet jeg setter søkelys på, og det skyldes at jeg tror alle vil forstå hva jeg mener uten at jeg gjør dette. Jeg påberoper meg ikke å bevise noe som helst med dette innlegget, men håper noe av det som står her kan føre til et snev av ettertanke.

Frimurer og sokneprest Jacob Christian Finckenhagen er beæret med en av de få gjenværende gravstøttene ved gamle Nes kirke. Foruten å være fra Danmark, rik, og med de rette forbindelser i Christiania, sies det at både han og muligens hans barn går igjen og skremmer livskiten ut av de som tør overnatte ved kirkeruinene. Selv tror jeg det mest interessante med denne mannen er hva som skjuler seg bak åpningen i obelisk-gravstøtten der vi ser pyramiden og slangen som biter sin egen hale.

Det siste først. Da vi var iferd med å dra fra kirkeruinene dukket vaktmesteren for stedet opp. Jeg gjorde noe så motsatt som å dra ham med på en “frivillig” guiding i ruinene for å vise ham det jeg hadde funnet. Jeg påsto ganske så frekt at alt i ruinene tydet på at det opprinnelige bygget, kirke eller ei, var det som var bygget av de steinene som hadde desidert høyest kvalitet i fasong og tilpasning. Han så rimelig overrasket på meg, men innrømmet å forstå hva jeg mente, hvorpå han sa noe rimelig oppsiktsvekkende. Var det ikke ofte slik, at jo eldre steinbygningene på jorda er, jo høyere kvalitet hadde murerarbeidet? Dette er oppsiktsvekkende fordi det er første gang jeg har truffet et menneske som er klar over dette faktum bortsett fra mine nærmeste som jeg har pepret med spørsmål og vågale påstander om gammel byggeskikk. Det skal mye til at vaktmesteren ikke er broder av sokneprest Finckenhagen.

Til høyre ser vi Vorma rett før møtet med Glomma. Dette bildet er tatt like nord for kirkeruinene.

Her ser vi sørveggen i den vestlige delen av kirken, og til høyre er den sørvendte delen av korset i korskirken. Opprinnelig mener forskerne at det dreide seg om en langkirke, og en skulle kanskje kunne tro at den venstre delen på bildet var en del av det opprinnelige bygget. Problemet er at det ble gjennomført flere restaureringer og nybygginger, noe en kan se av den gamle døren som en eller annen gang ble murt igjen. Den synes i dag fordi mye har rast og ramlet fullstendig sammen, hvorpå deler av det er bygget opp gjennom flere ny-restaureringer for å ta vare på ruinene for ettertiden. Murkvaliteten er svært varierende, fra det nærmest geniale, til det som minner mest om sammenraskede
steiner plassert på måfå.

Det gamle steinalteret er restaurert med ei ny steinhelle på toppen, og der har det vært noen morsomme typer som ser ut til å ha vært særdeles interessert i astronomi … Seriøst, er det ikke håpløst hvor kunnskapsløse disse idiotene er?

Det runde vinduet øverst på sørveggen (langveggen) er interessant. Jeg skulle likt å sett hva som befant seg på motsatt side og som ble belyst da sola sto høyest på himmelen ved vintersolverv. Lite var mer viktig både for “hedenske” vikinger og andre, og også for “kristendommen” enn dette med solhjulet og solvervene. God jul er selvsagt en forfalskning. Det skulle hett god hjul. Den såkalte kristendommen har stjålet korset/eikene fra solhjulet og gjort det til sitt kors. Jesus ble hengt i et tre, men etter noen århundrer gjorde de om teksten i testamentet.

Noen av steinene i murene er store, men den våkne leser ser også et sammensurium av store og små steiner, og ikke minst sement. Den skyldes moderne tiders gjenoppbygging og sikring av ruinene. Det ser forbasket dumt ut, men er lite å gjøre med.

Varierende epokers byggeskikk til tross må kirken ha vært et fantastisk skue før den brant på 1800-tallet. Bildet er tatt fra det sydlige korset.

Sørveggen av den østlige delen av kirken der alteret er plassert. Legg merke til den fantastiske tilpasningen av store steiner i de to-tre nederste rekkene av muren. Når en ser på hvor disse perfekt tilpassede/utformede steinene er plassert i kirken, er det vanskelig å tekke annen konklusjon enn at det var det opprinnelige bygget på stedet som var av stor kvalitet. I dag er disse store og perfekt formede steinene plassert hulter til bulter i bygnningen, og bildet over viser unntaket der flere av dem er samlet på et sted og i samme høyde.

Den nordvestre langveggen. Til tross for århundrenes herjing kan vi fortsatt se hvor perfekt utformet noen av steinene var. Jo høyere opp i veggen man kommer, jo mer tilfeldig ser steinsettingen ut til å være gjennomført. Det som tyder på at de store og nøyaktig tilpassede/utformede steinene var de opprinnelige, er at de i forskjellige tilbygg er plassert usystematisk i alle høyder og ved siden av hva som helst av mindre og lite tilpassede steiner.

Bakerst mot øst ser vi alteret. På nordveggen til venstre ser vi et av de senere tilbyggene. Legg merke til den elendige kvaliteten på dette murerarbeidet. På bakken mellom grass og grus ser vi restene etter en eldgammel grunnmur, sannsynligvis etter den opprinnelige langkirken.

Retning vestover i skipet mot hoveddøren. Også på dette bildet ser vi rester etter en tidligere bygning.

Beklager at jeg ikke husker hvor dette bildet ble tatt, men det viktige er at vi også her ser noen av de perfekt utformede store steinblokkene. Oppover mot høyre i bildet ser vi at de har hauget på med alskens rask. Det minner mye om hvordan inkaene i Sør-Amerika forsøkte stable sine primitive steinmurer oppå de utrolige murene og byggverkene der.

Bildet er tatt i nordlig retning, og viser dimensjonene på steinverket. Det må ha vært svært imponerende for besøkende og faste kirkegjengere den gang kirken sto på åmøtet i all sin prakt.

Dett var dett. Nok et forsøk på å radbrekke historiebøkene våre er ved veis ende. Dere får tygge litt på alt dette på egenhånd. Kommer dere på noe verdt å nevne, så legg for all del ut en kommentar!