Om de som bodde der før “vi” dukket opp

J.P. Harrington var ikke så rent lite av en vitenskapelig skrue. Uten at jeg har dokumentasjon på det, sitter jeg med en følelse av at han som ansatt i Smithsonian, ganske tidlig forsto at vitenskapelig, religiøst og politisk ukorrekt stoff forsvant som nåla i høystakken med en gang institusjonen slo kloa i det. En av årsakene til at jeg mistenker dette er å finne i dette sitatet fra Smithsonian, og det er markert med halvfete typer i slutten av sitatet. Dette skal handle om de menneskene som bodde i USA og resten av Nord- og Sør-Amerika lenge før “indianerne” dukket opp. Først fra Smithsonian:

http://anthropology.si.edu/naa/harrington/

The John Peabody Harrington Collection

About the Collection

The J. P. Harrington Collection of linguistic and cultural materials is one of the most remarkable holdings of the National Anthropological Archives (NAA).  The collection includes documentation on over 130 languages, many of which are now highly endangered or no longer actively spoken.  For many of these languages it is the best historic record; for some, it is the only surviving record. Linguists and communities interested in language revitalization consider the collection a treasure.

The J. P. Harrington Collection also includes close to one million pages of notes filling over 1,000 archival boxes, plus over 200 sound recordings, some 3,500 photographs, and thousands of botanical and other natural specimens. The NAA materials are complemented by nearly 600 artifacts that also are part of the National Museum of Natural History’s Department of Anthropology collection.

J. P. Harrington carried out his research in much of North America during the first half of the 20th century. The majority of the collection represents ethnological and linguistic fieldwork in California and with Native people in the Southwest, Great Plains, and Alaska. J. P. Harrington’s research also extended into southern Mexico, across much of Canada, and along the eastern coast of the United States.

The significance of the collection extends beyond its linguistic value.  Recognizing language as key to understanding a culture, J. P. Harrington assembled information on a wide array of cultural practices. For example, his interest in environmental knowledge can be seen throughout the collection. And his collection has been foundational for a range of studies in ethnobotany, environmental management, and environmental history.

About J. P. Harrington

John Peabody Harrington (1884-1961) was an ethnologist and talented linguist employed by the Smithsonian Institution’s Bureau of American Ethnology (BAE) for forty years, from 1915 to 1955. He came to the Smithsonian after training at Stanford University and the University of California, Berkeley.  He became interested in Native American languages upon meeting historically renowned anthropologist A. L. Kroeber. J. P. Harrington was reportedly fluent in nine international languages and eighteen Native American languages.

Recognizing the level of endangerment facing indigenous languages, J. P. Harrington viewed himself as on an urgent mission to document as many as possible before they went silent. His “perfect ear” allowed him to easily pick up and record languages. Obsessed with accuracy, J. P. Harrington not only kept comprehensive notes, but frequently conducted “rehearings” with speakers to ensure the precision of his transcriptions.  His linguistic abilities, combined with his thorough ethnological research and his relentless mission has resulted in some of the most extensive linguistic, anthropological, and ethnobiological data on the Native peoples of North America.

Throughout his Smithsonian career, J. P. Harrington was known for frequently disappearing into the field for extended periods of time. When forced to stay in Washington, D.C., he brought Native speakers to work with him at the museum.  Completely immersed in his research, he often did not keep his employer or his family updated on either his location or his research results.

Devoted to documentation, he was slow to publish. Secretive about his findings, he avoided other linguists and anthropologists in the field, coded much of his work, and did not disclose the names of the speakers with whom he worked. As another level of protection, J. P. Harrington often stored his papers with friends and family rather than depositing them with the Bureau of American Ethnology (BAE).  It was not until after his death that many of his materials reached the Smithsonian, sent by friends and family members.

An eccentric personality, J. P. Harrington amassed an unprecedented record of linguistic and cultural knowledge that is a treasure of the NAAs.

Så kan en jo undres over om hans tidligere venner og familie ville sendt hans funn til Smithsonian hvis de hadde vært klar over hvilken rolle denne institusjonen har spilt de siste hundre årene når det gjelder å skjule sannheten om vår historie. Harrington-arkivet er forbasket omfattende, og med fare for å presentere resultatet av dårlig leting, tar jeg allerede nå sjansen på å uttrykke et snev av misnøye med at det som muligens var Harringtons viktigste antropologiske funn, ikke en gang nevnes av Smithsonian nå i dag. De nevnte det imidlertid for 92 år siden, og en dias-referanse til et eller flere av hans fotografier av det Harrington mener må ha vært neandertal-lignende mennesker, finnes i deres arkiv. Bildet, eller det som må være bildene, viser de imidlertid ikke, og funnet han gjorde langs Santa Barabara-kysten i California ser også ut til å ha “forsvunnet”. Ingen vet bedre enn undertegnede at det ikke er sant selv om det står i avisene. At AP har grepet fatt i saken og den derfor er spredd til mange aviser er heller ikke et vitnesbyrd om fakta. Det som imidlertid er virkelig, er at denne saken ble skrevet om, at J. P. Harrington uttalte seg om sine funn, og at andre talsmenn for Smithsonian gjorde det samme. Så hvordan kan denne saken i likhet med absolutt alle andre om kjemper og menneskeraser som levde i USA før “indianerne” ha forsvunnet? Hvorfor finnes mengder av profesjonelle debunking-sider og tusener av nett-troll i hyperaktiv modus for å trolle og astroturfe vekk de som forsøker bringe denne delen av historien fram i dagslys? Sett bort fra idiotene som opptrer som tankepoliti på eget initiativ, hvem står bak? Vi tar en titt på to av avisartiklene.

https://news.google.com/newspapers?nid=0klj8wIChNAC&dat=19231102&printsec=frontpage&hl=en

https://news.google.com/newspapers?nid=PZE8UkGerEcC&dat=19231030&printsec=frontpage&hl=en

Eneste dokumentasjon jeg har funnet for at bildene Harrington tok av skallene eksisterer, er noe overraskende fra Smithsonian:

http://anthropology.si.edu/naa/harrington/harrington_photos.html

OPPS Neg 91-31857, 91-31858

Harrington, John Peabody, Burton Mound excavation site with worker holding skull Chumash, 1923-1924

OPPS Neg 91-31859

Harrington, John Peabody,Collage of Burton Mound excavation site, Chumash, 1923-1924

OPPS Neg 91-31860, 91-31861

Harrington, John Peabody, Skull #1 or B, found at Burton Mound, Chumash, 1923-1924

OPPS Neg 91-32544

Harrington, John Peabody, Skull #2 or A, found at Burton Mound, Chumash, 1923-1924

Hvis noen klarer å finne originalbildene hos Smithsonian, vær snille å legge ut link i en kommentar. Det eneste jeg har klart å finne er et fotografi fra en av avisene som slo opp funnet i 1922. Mannen på bildet er J. P. Harrington.

Skallene på bildet ser ut til å være fra henrettede mennesker, og det er umulig å se at dette minner om skallene til en neandertaler. Kanskje Harrington tok feil, og at de forsøkte dysse ned flausen fordi alt det andre han arbeidet med var så viktig? Men funnet i grotta var jo viktig i seg selv, samme hva slags folk som lå der døde, og samme hvor gamle de var. Hvorfor finnes ikke noe om dem nå i dag? Dette er ikke det eneste eksemplet på arkeologiske og antropologiske funn som “forsvinner”. Det finnes så mange at å nevne bare en brøkdel av dem vil ta flere dager. De som ikke har lest om USAs utdødde rase av kjemper kan gjøre det i Det var kjemper på jorden i de dager, der jeg nylig la inn en kommentar med dokumentasjon på at Abraham Lincoln var fullstendig klar over denne utdødde menneskerasen da han var president i USA.

På godt og vondt har jeg nesten alltid linket til Wikipedia, og det skjer også denne gang. Ikke for å vise noe om Harringtons funn i Santa Barbara, for det står det selvfølgelig ikke noe om, men for å vise til kilde nummer to om at J. P. Harrington var en virkelig person.

https://en.wikipedia.org/wiki/John_Peabody_Harrington

Jeg har et bilde som viser ei av hulene, eller muligens selve hula, der Harrington fant skallene fra de utdødde California-kjempene, og med det avslutter jeg den delen som har med hans forskning å gjøre. I hvert fall for denne gang.

De slaktede og utryddede kjempene i USA – tusener døde under et slag

Det neste handler om et forhistorisk slag med tusener av døde. Her var det også kjemper, og de hadde lange skaller og var særdeles grovbygde. Disse var av de som bygde gravhauger for sine døde, akkurat som Abraham Lincoln nevnte, men i forbindelse med dette slaget, stupte de hulter til bulter og ble liggende til naturen ga dem et skånsomt dekke. Disse forhistoriske menneskene bygde et kjempelangt forsvarsverk for å forsvare seg og sine mot utryddelse. Hvem som til slutt klarte å utrydde dem? Det var “indianerne”, og jeg har skrevet om disse i andre innlegg. Toltekere, mayaer og annet som historikere fem hundre år før vår tid mente måtte være av hebraisk hærkomst. Dere vet, de som ofre mennesker, drikker deres blod, og spiser deres kjøtt. Av noen kalt presten fra øst. De som kun ønsker utrydde alt menneskelig.

Avisartikkelen fra Fort Wayne Sentinel, 28. november 1897 har jeg hentet fra denne bloggen:

http://thenephilimchronicles.blogspot.no/2011/07/prehistoric-battlefield-yields-100000.html

Fought Ages Ago

Prehistoric Battlefield Found in Indian Territory.

Thousands of Skulls Dug Up With Arrow Points in Them-An Important Archaeological Discovery.

Wichita, Kas. Nov. 29-The greatest prehistoric battle and burying ground yet discovered in the United States has just been found near the little town of Redlands. I. T. It lies on the northern border of the Choctaw Indian reservation and near the Arkansas River.

Prof. Edwin Walters, the archaeologist who discovered it, states that from extensive excavations he has made he believes that nearly 100,000 warriors met death at that point and that the battle occurred 20,000 years ago. He goes a step further and declares the battle was fought between the mound builders and the Maya Toltec race, the latter coming from Yucatan and striving to wrest the Mississippi valley from the mound builders.

The battleground is thirty acres in area and by a series of excavations Professor Walters has satisfied himself that there are nearly 3,000 skeletons to every square acre. His estimate as to the remoteness of the prehistoric conflict is formed by a study of the geological structure of the formation in which the skeletons are found. The bones are buried near the top of deep strata of sand and covered first with a sort of adobe, a formation of the quaternary period, then with alluvial topsoil.

They have been dug out by the carload and almost every skull has from one to five arrow points sticking into it. Sharp arrow points and javelins are also found embedded in other bones of the body and the great number of these instruments of warfare that have been unearthed leave no doubt in the mind of Professor Walters that he has found what was once a field of awful carnage.

The skulls have narrow, retreating foreheads and projecting chins and the skeletons vary greatly in length, some seeming to be those of dwarfs and others of a giant race. The bodies are buried in a circle, feet toward the center and most of them in a sitting posture. At the side of each is found a clay vessel that was evidently filled with food to stay the soul of the departed warrior on his way to the spirit land.

Professor Walters has for many years been studying the mounds and battle grounds of prehistoric races found in the Mississippi valley and declares that the mound builders established a line of defense from Omaha, Neb., south of the gulf of Mexico in their efforts to repel the invasion into their territory of the warlike race of Toltec Maya.

Det sto også om dette gigantiske arkeologiske og antropologiske funnet i Boston Evening i 1896, som siterte Chicago Times-Herald, og de som ønsker titte på hva de skrev, kan gjøre det her:

https://news.google.com/newspapers?nid=2249&dat=18960305&id=ZfozAAAAIBAJ&sjid=MiMIAAAAIBAJ&pg=3244,304347&hl=en

Hvem som fikk lagt et lokk over denne saken vet jeg ikke, og kanskje er Smithsonian uskyldsrene her. Funnet er nevnt i et par bøker jeg har skumlest, men ellers har jeg bare klart å finne nevnt noen av de arkeologiske funnene, så som pilspisser av flint og annet som lå igjen etter det som muligens var det største slaget som noen sinne har stått i Amerika. Et interessant aspekt er at alle de gamle avisartiklene i likhet med Abraham Lincoln nevner gravhaug-skikken denne utdødde menneskerasen etterlot seg i USA. Det var også andre byggverk de etterlot seg, og det hele er av portvokterne forsøkt vridd dit hen at det var “indianerne” som plutselig laget slike hauger. Årsaken til at jeg skriver indianerne i anførselstegn, er at Mayaene og flere av de andre såkalte stammene ikke var mer indianere enn kinesere er hottentotter. Flere av dem levde etter menneskeofrende tradisjoner, og ble beskrevet som et folk som minnet om jøder. De etterlot seg mengder med artefakter, og språket minnet også om gammelhebraisk, med islett av både egyptisk og gresk. Les mer om dette og haplogruppe X i Leiv Eiriksson og Christobal Colon kom sent til festen, der det er lagt ut litt om genforskning som viser at Amerika ble befolket for flere tusen år siden av folk som kom over havet.

En for meg, og faktisk også for Internett, ukjent forfatter, Theophilus L. Dickerson, har skrevet ei bok der dette store slaget og funnene som ble gjort er nevnt. Boka koster 329 kroner, og heter Artisans and Artifacts of Vanished Races og ble utgitt i 1915.

http://cdon.no/b%C3%B8ker/dickerson,theophilus_l-/artisans_and_artifacts_of_vanished_races(1915)-7552526

Dette var først og fremst et forsøk på å vise at funnene ble gjort, og at det var virkelige mennesker, ikke mytologiske vesener, som forsket og sikkert fulgte den vitenskapelige metoden så godt de kunne den gang de gjorde disse funnene. I dag finnes ikke lenger aviser som forteller om slike funn. I dag arbeider avisene på høygir med å drite ut de som skriver om det avisene burde skrevet om. Det er herlige dager, og alle suser rundt i uvitenhet om alt som er viktig, og stadig flere blir 100 % blonde og tror på det der med krig og fred og sånt. Forsøker en stakkar å fortelle dem om gravhauger i USA, eller skrekk og gru, om Slange-haugen, får de plutselig blikket festet på noe et par-tre mil unna, og så er det bomull og vatt for alle pengene. Og hvem kan laste dem? De fant denne haugen og beskrev den i amerikanske aviser for 120 år siden, men ikke pokker om jeg lærte noe om den da jeg gikk på skolen. Gjorde dere?

https://en.wikipedia.org/wiki/Serpent_Mound