Oppsummering om 22. juli-terroren

Dette er en oppsummering om noe av det jeg allerede har skrevet om 22. juli 2011-terroren, og det er noen tanker om hva som ikke skjedde, og hva som kan ha skjedd.

Foran høyblokka på Einar Gerhardsens plass gikk det av nok sprengstoff til å ødelegge bygninger eller skade dem i flere hundre meters omkrets. Det oppholdt seg ganske mange mennesker innenfor dette området, og noen befant seg så altfor nær.

Joda, det var fredag ettermiddag etter kontortid, i fellesferien, og derfor oppholdt få mennesker seg i komplekset av regjeringsbygninger i forhold til hva som ville vært realiteten klokka 10.00 en tirsdag formiddag i oktober. I tillegg finnes klare indikasjoner på at kvartalet ble stengt i forbindelse med detonasjonen, ved at personell ble plassert ut på gatehjørnene Grubbetata/Høyesteretts plass, og Akersgata/Høyesteretts plass. Nord for regjeringskvartalet var Grubbegata sperret fysisk med gjerder, og jeg antar at de drev med en eller annen form for utbygging i området.

Om det fantes noen som sperret Akersgata nord for Johan Nygaardsvolds plass vet jeg ikke. Hva som enn skjedde, var det heldigvis relativt få mennesker som befant seg i dødelig nærhet av bomba da den gikk av. Dette er imidlertid ikke noen trøst for de som omkom, deres etterlatte, eller de som ble hardt såret eller på annen måte har fått kjenne ettervirkningene av denne dramatiske hendelsen.

De mange skadde i Oslo

Jo mer jeg har gransket hendelsene i regjeringskvartalet og de som ble skadd av bomba, jo sikrere har jeg blitt på at vi ikke har blitt presentert for falske ofre. Selv den mest bisarre synlige skaden, Line Nersnæs hode med en pinne, eller rettere, restene av treverket rundt kontorvinduet hennes, stikkende til værs, må ha vært ekte. Det er umulig å forstå hvordan det kunne skje, men kanskje slo den i veggen bak henne, spratt tilbake og traff henne mens hun var på vei bakover som skutt ut av en kanon etter å ha blitt truffet av trykkbølgen i noe lignende en fosterstilling med rumpa først mot veggen. Hennes egen forklaring kan umulig være korrekt, men hvem tør påberope seg å huske og forstå alt helt rett når man har blitt utsatt for det hun ble utsatt for? Det er godt gjort at hun husker noe som helst, og at legen som behandlet henne hadde misforstått har jeg full forståelse for, for jeg forstår det sant og si ikke selv. Med dette sagt, håper jeg Nersnæs har fått med seg saken om den andre bombemannen.

Det får også så være at nesten alt som fantes av kvinner som ble skadd i Oslo den dagen mistet fottøyet. Det må skyldes kvinners sko-mote sommeren 2011. Selv har jeg vært gjennom noen smeller og rundtkast, men bare en gang endte jeg opp barføtt. Det skjedde da jeg landet utenfor unnarennet i en hjemmelaget hoppbakke og begge skiene sto igjen i en halvmeter med kram snø. Beksemstøvlene satt fast i bindingene, og både strømper og ullsokker ble værende i fottøyet. Det er altså mulig.

De få sekunder med overvåkningsvideoer som er lekket av politiet viser mennesker som får eksplosjonen midt i fleisen. Jeg skulle gjerne hatt tilgang til vesentlig mer av overvåkningsvideoene, men når det gjelder de som viser ofrene i bevegelse når det eksploderer, har jeg sett mer enn nok. Til og med nok til å kunne identifisere det ene offeret på Einar Gerhardsens plass etter eksplosjonen der han ble liggende og blø, men heldigvis overlevde etter å ha fått akutt hjelp av forbipasserende.

En annen av de lekkede videoen fra overvåkningskameraene viser Einar Gerhardsens plass mot høyblokka nesten umiddelbart etter eksplosjonen. Et av de skadde bombeofrene som jeg etterlyste i en artikkel var ikke å se på denne videoen, til tross for at hun skulle ha befunnet seg på samme sted som en av de omkomne. Sistnevnte er godt synlig på denne videoen.

Det kom imidlertid en kommentar om denne «forsvunne» kvinnen som hadde oppholdt seg ved fontenen på EGs plass. Jeg antar at det var fra en nær slektning, for etternavnet var identisk med offerets. Der la hun ut ei lenke til et bilde av den skadde kvinnen. Hun hadde svært alvorlige skader, men hadde til tross for disse klart å gå vekk fra området på egne bein. Jeg har ingen grunn til å tvile på dette, men har undret på om jeg selv ville klart å gjøre noe lignende etter en slik smell. Dere vet, mannfolk med flis i fingeren osv.

Når det gjelder diverse ofre som blødde fra hodet og andre kroppsdeler er det å si at det raste uhorvelige mengder glass nedover gater og fortauer i området i og rundt regjeringskvartalet.

Enkelte steder, som for eksempel utenfor Akersgata 45, vasset folk i glass etterpå. Utenfor en forretning var det folk fra Amnesty International som var på opplæring den dagen, og en av dem ble skadet, mens en annen hjalp både kollega og andre som fikk glasskårene rasende nedover seg. Hvis jeg husker rett i farta, er det flere av disse personene som er nektet erstatning for skader de ble påført, det være seg akutte skader der og da, og mulige plager som har kommet snikende i ettertid. Disse personene har kanskje ikke fått den sympatien og oppmerksomheten de burde ha fått. Jeg beklager dette.

Oslo: Drep færrest mulig. Utøya: Drep flest mulig.

Utilsiktede tap, kanskje bedre kjent fra engelsk som collateral damage, så virkelig ut til å bli forsøkt holdt så lavt som mulig i regjeringskvartalet. Jeg antar at det endte opp med «akseptabelt tap av menneskeliv». Dette står i grell kontrast til det som senere skjedde på Utøya. Der var det helt motsatt. Hensikten var å ta så mange liv som overhodet mulig. Selve handlingen, hensynsløs nedskyting av mennesker, de fleste svært unge, tyder på en ond hensikt og en bestialitet som så vidt meg bekjent savner sidestykke. Det er rett og slett ikke til å forstå. En sosiopat/psykopat er et iskaldt menneske, og mangler medfølelse og forståelse for andre menneskers lidelser. Det er vel rimelig akseptert innen psykologien at det er slik, men det er et langt sprang fra å være emosjonelt bankerott til å skulle begå slike handlinger over et tidsrom på 1 – 1,5 timer. Det må være lov å stille spørsmål om dette, og da er tanken om medisinsk påvirkning av gjerningsmannen nærliggende. Jeg kan godt kalle gjerningsmannen for Anders Behring Breivik, eller ABB, for jeg har ingen indikasjoner på at han ikke var skyldig i, alene eller sammen med andre, den forferdelige forbrytelsen som ble begått på Utøya. Jeg har blitt fortalt, og det har muligens også vært nevnt av rikspressen, at ABB virket fullstendig forvirret da han ble pågrepet i nærheten av Skolestua.

Det ble skrevet en del om uttalelser han hadde kommet med de første dagene etter arrestasjonen, og ABB påsto flere ganger at han knapt husket noe av det som hadde skjedd. Han uttalte også at hans jobb den dagen hadde vært å dra til Utøya og slakte ned mennesker der, mens det var andre som hadde stått bak bombingen av regjeringskvartalet. Hvem vet hva han egentlig sa, men noe plagsomt må han ha fortalt under disse første avhørene, for det første avhøret de gjorde av ham ble stjålet fra politiet, sannsynligvis av politiet. Noen ville helt tydelig kvitte seg med opplysninger de ikke ønsket skulle ble bevart for ettertiden, og hindret dermed også folk flest fra muligheten til å få vite hva som egentlig skjedde den dagen. Jeg har diskutert Utøya-hendelsen med flere, både leg og lærd, og til og med sistnevnte, eksperter på enkelte typer voldshandlinger i for eksempel krigssituasjoner, ser på Utøya-drapene som noe nær en psykisk umulighet å gjennomføre. Selv de mest hardbarkede krigsveteraner med ymse bakgrunn og personlighet ville hatt meget store problemer med å utføre en slik handling. At norske tjenestemenn, det være seg fra spesialstyrker i politiet eller Forsvaret, skulle kunne ha vært i nærheten av å være med på å planlegge eller utføre en slik operasjon, er helt umulig. Tenk litt på dette selv. Det går ikke. Kunne ikke skjedd. Dermed tyder alt på at det var snakk om én manns sinnssyke handling, men om han sto bak planleggingen alene, eller om han var styrt i retning av å gjennomføre terroren av andre krefter, krefter utenfor Norge, har jeg ikke nok kunnskap til å si noe sikkert om. Ingen av de bildene fra Utøya jeg har sett på som viser gjerningsmannen tyder på noe annet enn at det var ABB. Folk kan påstå bruk av feil hånd for en høyrehendt person, eller tegn på skallethet hos gjerningsmannen så mye de vil. I likhet med nesten alt vi har av foto- og videodokumentasjon er kvaliteten for dårlig til å konkludere sikkert om noe som helst, noe som også gjelder det meste av det jeg selv har lagt fram som «bevis». Det samme gjelder forsåvidt mye av politiets «dokumentasjon», men mer om det senere.

Litt mer om forskjellen på Oslo- og Utøyaterroren må jeg nevne. La oss si, kun for eksemplets skyld, at det fantes krefter innad i vårt land som hadde sett seg grundig lei på politikernes tafatthet overfor terrortrusler og nedbygging av styrker som ville kunne beskytte oss mot terrorisme i stedet av styrking av dem, til tross for at mange sikkerhetseksperter har påstått at trusselen hele tiden har vært økende etter 11. september 2001. At personell innen forskjellige offentlige etater kunne ha fått nok av de negative følger den noget slepphendte asyl- og innvandringspolitikken har ført til skal man ikke ha mye fantasi for å forstå. Forsvaret kunne ha sett en trussel i økende muligheter for muslimske grupperinger med ond hensikt. Ambulansepersonell i hovedstaden kan i mange år ha opplevd økt fortvilelse overfor en overrepresentasjon i voldsforbrytelser begått av de med innvandrerbakgrunn, og ansatte i politiet like så. Da er ikke veien et hakk opp, til domstolene, særlig lang. Dommere kan også ha lagt merke til en økende skjevfordeling mellom såkalte etniske nordmenn og de med innvandrerbakgrunn i det stadig økende antall rettssaker i hovedstaden. Da er det ikke umulig å se for seg at representanter for en eller flere av de nevnte kunne ha vært med på gjennomføringen av hendelsen i regjeringskvartalet. Ekstremt, ja, men ikke utenkelig.

At de samme kunne vært med på å planlegge og gjennomføre det som senere skjedde på Utøya, derimot, er som tidligere nevnt helt utenkelig. Det er umulig. Det Utøya-drapene imidlertid kan ha hatt som konsekvens, hvis den rent hypotetiske muligheten for at landsmenn av oss var med på planleggingen og gjennomføringen av bombeattentatet i Oslo stemmer, er at de helt ufrivillig og uvitende ble del av en samlet hendelse som var så grotesk at de som sto bak planleggingen av alt som skjedde den dagen, vil være sikret deres taushet i all framtid. Her minner jeg om den øvelsen som beredskapstroppen hadde vært med på den samme dagen som terroren ble begått. Øvelsen gikk ut på at en terrorist, eller flere terrorister, hadde tatt mange gisler på et sperret område, med hensikten å drepe så mange som mulig av dem. Øvelsen varte fram til ettermiddagen den 22. juli 2011. Opplysningene om dette ble lekket til Aftenposten av en polititjenestemann, og jeg har også fått det bekreftet fra annet hold. Det er ikke dermed bevist at en slik øvelse ble avholdt terrordagen, men vi må kunne anse det som sannsynlig. En slik øvelse i forbindelse med etterfølgende terror har blitt regelen, ikke unntaket, etter flere av de senere års terrorhandlinger. Jeg besitter ikke kunnskap nok til å kunne si om det står krefter bak som styrer spesialstyrker og andre til å gjennomføre slike terrorøvelser samme dag, slik at de som deltar er uvitende, eller om de har ledere som er helt på det rene med hva som senere skal skje, men noen står i hvert fall bak. En kan jo gjette seg fram til de minst usannsynlige kreftene som kan være med på gjennomføringen av slikt, og jeg ønsker ikke si mer om dette enn å nevne et navn som Jens Christian Hauge, så får alle på egenhånd ta det videre derfra om de ønsker det.

Riksmedienes og politiets påstander savner dokumentasjon

Så har vi dette med den fullstendige mangelen på dokumentasjon av at ABB kjørte bombebilen og dro fra Hammersborg torg med den sølvgrå Fiaten. De første vitnemålene rikspressen ga oss om dette tydet på noe annet. Vaktlederen i DSS fortalte om en mann, muligens fra Midtøsten men med norsk/nordisk utseende. Han beskrev ham som ca. 170 cm høy, med en piquet-skjorte, bærende på dokumenter. Han nevnte ikke noe om en hjelm med visir. Et annet vitne kunne fortelle at han hadde observert en mann i politiuniform med en pistol i hånden idet han satt seg i en brun stor bil, muligens en Volvo, som deretter kjørte ut fra Hammersborg torg. At riksmediene hele tiden påstår at det er ABB vi ser er ikke annet enn det, en påstand. De bildene de har «lekket» viser en stor hvit kassebil komme kjørende, og de viser en utydelig person som går ut av bilen etter at den ble parkert foran høyblokka. Senere viste de oss bilder fra overvåkningskameraer som de påsto viste ABB i uniform og hjelm med visir, bærende på en pistol i høyre hånd. Problemet er at ingen kan se at dette er ABB. Det kan ha vært ham, men det kan også ha vært en annen. Medienes påstand om dokumentasjon på at bildene og videoene viser ABB er helt absurd. Hvis de virkelig har dokumentasjon på at det er ABB som parkerer bombebilen, hvorfor har de ikke lagt fram disse for alle å se? Ellers har de jo ikke hatt synlige problemer med å vise oss bilder av forbryteren, så hvorfor ikke når det gjelder dette?

At ABB var på Utøya, derimot, virker være hevet over enhver tvil. Han overga seg der, og det er få om noen grunner til å tro annet enn at telefonsamtalene han tok til politiet for å fortelle at han skulle overgi seg er ekte. Vi må i hvertfall anta at han var på Utøya da han ringte politiet, og at det er ABBs bedritne og omstendelige måte å snakke på, og at det er hans stemme vi hører fra opptakene, virker svært sannsynlig.

Kort oppsummering om oppsummeringen

Da var det ikke særlig mye mer jeg har på hjertet i forbindelse med denne oppsummeringen. Alt det jeg ikke har nevnt, og det er ganske mye, ser jeg pr. nå ingen spesiell grunn til å skrive om her. Det er saker som står som en verkefinger stukket opp i det norske samfunnets rumpe. Jeg vet ting som jeg tror jeg ikke bør skrive om, og jeg tror jeg vet at jeg kanskje vet noe som jeg muligens burde skrevet om. Eller omvendt. Det er også noe jeg har blitt anbefalt ikke å skrive om. Egentlig har jeg vel allerede skrevet for mye både om det jeg skulle ha skrevet om og det jeg ikke burde ha skrevet om, og en gang må det jo ta slutt. Hvis ikke noe helt spesielt skulle dukke opp.

Eller, det er én ting til. En beskjed til Line Benedikte Nersnæs. Jada, jeg ser meg tvunget til å svelge en kjempestor, ekstremt strihåret kamel, og i rettferdighetens navn så gjør jeg det mot-hårs. Det følger naturlig av dette at jeg også må spyle ikke så rent lite bæsj av leggen.

https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19080311/03-08-2011#t=9m32s