Raknehaugen og dendrokronologi (treringer)

Som en veteran fra klimavitenskapdebattidiotiets tidsalder har jeg en velutviklet mistenksomhet mot alt som minner om treringer. De som ønsker forstå hvorfor, må lese sin McIntyre og sin Montford. Kort fortalt er det tydeligvis mulig å få disse årlige vekstringene til å fortelle hva som helst, bare det støtter det til enhver tid rådende politiske og vitenskapelige paradigme. De slet også med dette i en sak direkte relatert til Raknehaugen, og det er vanskelig ikke å trekke på smilebåndet over denne historien. Den handler om den nordiske dendrokronologis svenske gudmor, Ebba Hult De Geer, som faktisk har Raknehaugen på sin litteraturliste i Raknehaugen, (1936). Jeg har ikke selv lest denne publiserte forskningen, men siterer fra den interessante bloggen til Frans-Arne Hedlund Stylegard, Arkeologi i Nord. Jeg har klippet ut utdrag fra hans sak om dendrokronologiens historie.

Ebba Hult De Geer ville i mellomkrigsårene kickstarte årringsdatering – dendrokronologi – som metode i de nordiske land, men bommet stygt.

Moderne dendrokronologi – eller årringsdatering – er basert på studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme et tres alder ved å telle årringene, men det er neppe fullt så godt kjent at mønsteret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering. Grunnlaget for metoden er at trærnes vekst avhenger av variasjonene i klimaet. Helt enkelt vil det si at trær av samme art som vokser i det samme området under like betingelser, vil vokse likt. Det betyr at alle trær normalt vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Ved å sammenstille årringsmønstre fra levende trær med mønstre fra gammelt tømmer funnet i stående bygninger og ved arkeologiske utgravninger, er det mulig å utarbeide lange, sammenhengende årringsmønstre eller kurver over årringsvariasjoner i en gitt region. Slike grunnkurver kan i noen tilfeller rekke flere tusen år tilbake i tid.

Gjennombruddet for metoden kom i en artikkel i National Geographic i 1929. Forfatteren var amerikaneren Andrew Douglass, som hadde arbeidet med årringer i mange år i forbindelse med sine studier av solflekkenes veksling. Nå hadde han lykkes i å koble en kurve basert på årringer først og fremst fra levende trær, med en som tok utgangspunkt i arkeologisk tømmer fra pueblo-bosetninger i New Mexico.

Metoden var fremdeles ny, og fristelsen stor til å gyve løs på noe av det arkeologiske tømmeret som fantes i magasinene. I Sverige hadde naturviterne Gerard og Ebba Hult De Geer lenge arbeidet med såkalt «geokronologi», altså dateringsmetoder som er basert på geologiske sammenhenger. Ebba Hult De Geer fattet straks interesse for det nye feltet, som hun kalte «biokronologi», og fikk tilsendt Douglass’ nye grunnkurve, som altså var fundert på trær og arkeologisk materiale fra den sørvestlige delen av De forente stater.

Metodisk var dette selvsagt tvilsomt, men De Geer fant støtte i Douglass’ studier; han hadde også sammenlignet sin kurve med furutrær fra blant annet norske furutrær og ment å finne de samme regelmessige sykler der som i redwoods fra California. Ved å sammenligne årringskurver fra arkeologisk tømmer med Douglass’ grunnkurve, kom De Geer frem til absolutte dateringer for flere kjente funnkomplekser. Det merkelige Bulverket i Tingstäde träsk på Gotland skrev seg ifølge henne fra år 450, noe som for så vidt stemte godt med hva arkeologene forestilte seg den gangen. Moderne årringsundersøkelser av Bulverket – basert på hjemlige grunnkurver – har imidlertid vist at anlegget er mye yngre, fra omkring 1130.

I Ullensaker fantes det fire trestammer som visstnok skulle være fra arkeologen Anders Loranges utgravning av Raknehaugen i 1869. Disse ble sendt til De Geer, som ut fra en subjektiv sammenligning med Douglass’ kurve kom frem til at haugen var blitt oppført sommeren 931. Resultatet ble publisert i Universitetets Oldsaksamlings årbok i 1937, men ble møtt med skepsis. Noen år tidligere hadde nemlig fagets nestor, A.W. Brøgger, anslått at Raknehaugen var fra slutten av folkevandringstiden, i likhet med mange andre storhauger på det indre Østlandet.

Senere har det vist seg at en av stokkene De Geer benyttet, var fra et epletre som var felt noen tiår tidligere.

Dette høres nesten for utrolig ut til at det kan være sant, men det er jo gjengangeren når det gjelder dendro-klanen. Epltetrær blir sjelden mer enn 70-80 år gamle, men hun mente altså at hun kunne identifisere identisk vekst i et norsk epletre i Ullensaker med årringer i ei eldgammel Reedwood-furu fra California, og at klima og vekstsesonger var identiske i Norge og USA for tusen år siden.Senere karbon 14-datering har estimert Raknehaugens tilblivelse til år 540 +/- 75 år. Jeg skal ikke så særlig nærmere inn på denne dateringsmetoden, men nevner at den ofte kalibreres mot dendrokronologier(!), at metoden ikke er idiotsikker ellers heller, og at det finnes en del eksempler der man har bommet med flere tusen år. Dette at dendrokronologer støtter seg til karbon 14-dateringer, og karbon 14-dateringene støtter seg til dendrokronologier, høres ut som et godt utgangspunkt for sirkelargumentasjon der intet reellt datagrunnlag finnes eller presenteres.

Så når ble egentlig Raknehaugen bygget?

De har støttet seg til lignende hauger, hvor nå de enn finnes, om de finnes, og arkeologen Anton Wilhelm Brøgger (1884 – 1951) fikk “rett” etter å ha datert Raknehaugen til slutten av folkevandringsperioden. Denne perioden spenner over et tidsrom fra før Romerrikets vestlige imperie begynte å rakne, til slutten av Dark Ages, eller tidlig middelalder, år 200 – 800 i vår tidsregning. Så vidt jeg kan forstå er ikke Raknehaugen datert på særlig sikker måte, og kanskje finnes ingen metode nå i dag som kan benyttes til slikt. Vi kan jo velge å stole på, eller benytte som veiledende og sannsynlig korrekt, karbon 14-dateringen som daterer haugen til år 540 +/- 75 år. Selv ville jeg satt min slant på 400-tallet, altså det femte århundre, og at det dreier seg om en av de siste, kanskje den siste, haugleggingen av denne typen, og at dette hadde å gjøre med Romerrikets fall. Det virker også usannsynlig at Raknehaugen ble bygget iløpet av et år. Jeg vet ikke hvor tett furuskogen var i denne delen av Akershus for 1500 år siden, gran fantes vel i bestefall kun spredt, men å felle 75 tusen tømmerstokker i bjerk og furu må ha vært en formidabel oppgave. Tømmer ble enklest kjørt ut av skogen med hest vinterstid, og å tilpasse lengde og stable alle disse tømmerstokkene riktig var ikke gjort på et blunk. Så er det dette med haugens dimensjoner av jord, sand og leire. Jeg vet ikke hvor mange treller de hadde til hjelp under byggingen, men dette minner meg ganske mye om den påståtte byggingsperioden for Kheopspyramiden i Giza i Egypt.

Mer dendro-vitenskap og sprengkulda i år 537

Dendro-spesialistene mener, i hvert fall ifølge forfatterne bak Raknehaugen.no, at furutrærne som ble stablet som tømmerstokker i Raknehaugen forholdsvis nylig hadde opplevd en sprengkald, eventuelt knusktørr vekstsesong før de ble hugget. Året er et merkeår i det som tydeligvis har blitt en standardserie hos disse kronologene og tre-ekspertene, og er datert til år 537, og karakteriseres som kaldt, ikke tørt. Vulkanutbrudd nevnes alltid i forbindelse med slike hendelser, så som Året uten sommer (1816), det voldsomme og eksplosive vulkanutbruddet som sprengte Mount Tambora i Indonesia den 10. april 1815. Dette dreier seg om at aerosoler, små partikler fra asken, og enkelte av gassene som slippes ut i store mengder i forbindelse med slike utbrudd, i første rekke svovel, hindrer solstrålene i å nå bakken for å varme den opp. Da bakken er er troposfærens (nederste ca. 10 km av atmosfæren her i Norge) varmekilde, vil den direkte (og isolerte) følgen bli lavere temperatur så lenge aerosolene skygger for sola, først og fremst i det enda høyere atmosfærelaget vi kaller stratosfæren. Jeg nevnte isolert sett, for det finnes også meteorologiske data som peker i retning av at en troposfærisk forurensning kan være konveksjonshindrende, altså hindre varmetap gjennom høydestigning. Mount Tambora ligger imidlertid på den sørlige halvkulen, altså på andre siden av Ekvator, og den troposfæriske utvekslingen/blandingen mellom den nordlige og sørlige halvkulen er så og si ikke-eksisterende. Skal et vulkanutbrudd ha en global effekt og gjøre seg gjeldende på på den nordlige og sørlige halvkulen, må utbruddet være så eksplosjonsartet og kraftig at aske og gass spres helt opp i stratosfæren. Dette var tilfellet med utbruddet i 1815, og med forurensning i stratosfæren også over Norge og områdene der vi vår våre trykksystemer fra, skulle en tro at året var kaldt også her i Norge. De sparsommelige og usikre meteorologiske datane jeg har studert, blant annet fra historisk tidlige målinger i Trondheim, forteller at 1816 ikke var et spesielt kaldt år. Jeg nevner dette, for selv om år 537, eller egentlig var det årene 535 – 536, var kalde andre steder i verden, behøver det ikke ha gjort seg så store utslag her i Norge. I Wikipediaartikkelen nevnes det for disse årene tørke i Peru, mens det kom snø somerstid i Kina. Årsaken antas å ha vært et vulkanutbrudd, men det finnes også forskere som antyder at den atmosfæriske forurensningen kan ha skyldtes et meteoritt- eller kometnedslag.

Er vi da der at dateringen av Raknehaugen er gjort ved hjelp av en vitenskap som støtter seg på en annen, og at denne igjen støtter seg på den første, før de deretter begge støtter seg på en hendelse som har eller ikke har skjedd, og som kan eller ikke kan ha påvirket vekstsesongen i Norge i år 537? Det ser slik ut. Det ser ikke ut til å være særlig hjelp å finne i forbindelse med artefakter de fant under de to utgravingene, for de er nesten ikke-eksisterende. Det eneste de fant i selve haugen var “beinrester etter et menneske på 25 – 35 år”. Disse beinrestene ble funnet i forbindelse med aske i forbindelse med kremering. Personen kan altså ha dødd mange år før haugleggingen av asken. Og det er sannelig mye å tenke på i den forbindelse. Stablet de 75 tusen tømmerstokker over et par kilo med aske, for deretter å beskytte asken ytterligere med enorme mengder jord, leire og sand?

Det må være lov å nevne muligheten for et godt utført gravrøveri, som ikke nødvendigvis var straffbart for 150 år siden. Det er tre kjente muligheter, hvorav minst en av dem hadde en leder med over hundre tidligere utgravinger bak seg, og som hele tiden ønsket å utvide sin personlige samling av funn. Det må ha skjedd i forbindelse med den første eller andre utgravingen, som jeg vil komme detaljert tilbake til senere, eller så fant tyskerne på noen reale sprell under okkupasjonstiden. Raknehaugen selv ser ut til å håne oss ved å vise den delen som befinner seg høyest når man plukker bær …

Hånler Raknehaugen av oss og viser oss rumpa?