Så var de bare to

Fikk en SMS for et par dager siden med spørsmål om jeg hadde sett rågeita i det siste. Det hadde jeg ikke, og jeg har ikke sett så mye etter henne og killingene den siste uka, for jeg humper rundt med krykker fordi ryggen har slått seg vrang. Dagene går mest med til å synes synd på seg seg selv, og kameraet med det store objektivet har i tankene veid 200 kilo. Han som sendte SMSen kunne fortelle at han hadde sett ei geit rett ved siden av der jeg bor, og at hun hadde to killinger. Var det geita “mi” han hadde sett, hadde hun i så fall mistet en av killingene.

I dag dukket hun opp i åkeren som huset ligger inntil, og først virket det som om hun bare hadde én killing igjen, men da hun stadig kastet et blikk i retning skogkanten, fattet jeg håp om at de to andre killingene lå gjemt der. Hun begynte å sende såkalte kontaktlyder, eller på godt norsk pipelyder, samtidig som hun gikk i retning skogkanten. Den lille tassen som var med henne ut i åkeren sto igjen en stund, før den plutselig fikk det veldig travelt med å komme så nær rumpa til mamma som mulig. Samtidig kom det hoppende en annen killing ut fra skogkanten, og den skrudde seg umiddelbart fast til puppen. Da roet geita seg ned, og de få minuttene de ble værende før de forsvant inn i skogen, så jeg ikke noe til en tredje killing. Det må jo ikke bety at den har strøket med, men jeg mistenker at naturen har vist nok et eksempel på at den både gir og tar.

Det ble noen dårlige bilder, og kameraet veide virkelig 200 kilo. En gang mens jeg knipset bildene gjorde ryggen så vondt at jeg skrek au!, hvilket ikke medførte annen reaksjon hos geita enn at hun tok et raskt blikk i min retning. Hun hadde sett meg hele tiden, for jeg sto helt åpent. Det tordna skikkelig et par ganger også, men det reagerte ikke geita på i det hele tatt, og når mamma ikke viser noen redsel, synes ikke avkommene at det er noe skummelt heller.

Håper nummer tre dukker opp igjen, men har mine tvil. Geita selv ser ut til å geipe av hele situasjonen …

Liten killing i åkeren som ikke fulgte med på hva mamma gjorde da hun gikk etter det andre avkommet mens hun lokket på det.

Plutselig oppdaget den at mamma var kjempelangt unna, minst tjue meter, og da var det bare å gi full panikkgass.

Tett ved skogkanten kom den andre (og siste?) killingen løpende, og skrudde seg umiddelbart fast i puppen. En kan se ørene på den hoppende og løpende killingen fra forrige bilde rett til høyre.

Håper det beste, og kanskje dukker det opp tre små par med ører rundt moren igjen?