Skal ikke mangle friere på seinsommeren

Rådyrgeita med den svulmende buken som dukket opp i jordekanten seint i går kveld, vil etter all sannsynlighet ikke ha større problemer enn valgets kval når parringstiden igjen står for døren utover seinsommeren, kanskje tidlig høst. Så sant de ikke er tidligere avkom hun kjenner igjen, har jeg en mistanke om hvem av de to jeg så i kveld som vil få slippe til. Den minste bukken ble jaget fram og tilbake, og dette så jeg plutselig i periferien der jeg satt og kastet bort tid på en fotballkamp på TV. Bare å sprette opp fra sofaen, to raske runder for å finne kameraet som lå ved siden av meg i sofaen. Av med linsedekselet på objektivet, skru på kameraet. Få beskjed om at det ikke er bildebrikke i det. Fløy fem runder rundt i stua før jeg fant det på snusboksen på salongbordet der jeg hadde sittet foran TVen. Så raskt og ubemerket ut på plenen som mulig, og opp med kameraet, zoome inn, og knipse noen få bilder helt ute av fokus så raskt jeg bare klarte. På null tid forsvant begge to inn i krattet, men som det skal vise seg, ikke helt uten litt hverdagslig rådyrdramatikk.

På bildet står den minste ungbukken og markerer dominans/revir ved å gni luktkjertlene i hodet mot buskaset i jordekanten., Den litt større bukken, også ung, syntes dette var en dårlig idé. Det synes allerede på den holdningen den har. Dermed sa det smokk i bredsida til lillebukken.

Da gevirene fortsatt er i vekst under basten, vet jeg ikke hvor alvorlig ment dette var, og regner med at lysbukken holdt litt igjen, men jeg hørte lyden, og et grynt fra den som ble utsatt for angrepet. Jeg har gjennom årenes løp sittet og sett på mange såkalte slåsskamper mellom bukker, men ingen alvorlig ment, selv om slike så absolutt forekommer når brunsten kommer. Rådyrbukkene kan i enkelte tilfeller ta livet av hverandre. Mest har jeg fått bivåne årets bukkekje som har yppet med pappa, og da viser sistnevnte alltid omsorg for jyplingen. Det vi ser på bildet over var hakket mer seriøst enn en slik far/sønn-batalje som er vanlig forekommende seinhøstes.

Dermed var det for den underlegne bare å stikke raskest mulig med noe mellom beina, som det heter.

Da gjensto bare for sjefen å markere med sin lukt over opponentens, få øre/øye på fotografen, tenke seg raskt om, for deretter å forsvinne inn i skogen med et kjempebyks jeg ikke klarte feste på minnebrikka.