Det har vært mange skandaler i Bergen, men da Bergens-politiets motvilje mot å etterforske dødsfallet til Monika (Monika-saken Wikipedia) ble avslørt detalj for detalj, begynte i realiteten snøballen å rulle i kram snø fra stor høyde. Jeg har diskutert dette med fagpersonell angående de juridiske komplikasjonene i at politiledelsen i Bergen og deres jurister nektet å etterforske, og for å gjøre en lang historie kort, er det alltid penger som er drivkraften bak tilsynelatende merkelige avgjørelser. Penger i denne situasjonen, betyr ofte narkotika, og narkotika betyr ofte organisert kriminalitet fra Øst-Europa.
Så går det ikke så lenge, og nok en varsler-sak dukker opp i Bergen. Denne gang gjelder det nettopp narkotika. Bergenspolitiet og deres jurister har latt være å etterforske og arrestere de største bakmennene (på utsiden av politistasjonen?). Dette er i realiteten et gigantisk problem. I en av våre største byer fungerer ikke politiet. Unnlatelsene er så grove, at det er en trussel mot selve demokratiet og den evigvarende falske påstanden om at vi er et rettssamfunn. Hvis sannheten hadde kommet ut, ville det høyst sannsynlig ført til at folks tillit til politi og påtalemyndighet og domstoler ville stupt, og sammen med dette tillitsstupet, ville selve bløffen, altså lureriet som holder «demokratiet» og «rettssamfunnet» oppgående, falt mot avgrunnen like raskt som et spett sluppet fra stor høyde.
Hva trenger man da? Nå mener jeg ikke bare hva politiet og deres jurister i Bergen trenger, men selve politiledelsen i Norge og selve samfunnsstrukturen, dette skjøre luftslottet som så vidt har klart å holde svindelen om demokrati og rettssamfunn på beina. Nettopp det vi plutselig ble servert. Noe som fikk folks fokus fullstendig bort fra både Monica-saken og det faktum at politiet i Bergen lot narkotikaforbryterne i fred. De serverte oss en pedofilisak. Hva annet ville virke bedre enn nettopp en slik? Fra det ene sekundet til det andre ble all oppmerksomhet mot Bergens-politiets uvirkelige unnfallenhet i grove narkotikasaker glemt av både media og, må man anta, det norske folk. På et blunk dreide alt seg om avsløringen av en annen sak, en sak som ingen kan kritisere prioriteringen av. Her er litt dokumentasjon på dette, men regn med unøyaktigheter og unntak.
Et enkelt Google-søk viser et mulig resultat av når mediene mistet interessen for narkotika-kriminalitet begått av ledelsen i Bergenspolitiet, ca. 14. november:
Et nytt søk viser når mediene brått slo over på overgrepssaken:
Hanne Skartveit i VG laget en bra sak om det «uforståelige» som har skjedd i Bergens-politiet angående ledelsens motvilje mot å arrestere personer som befinner seg høyt i distribusjonsnettet av narkotika i Bergen.
BERGEN (VG) Politiet skal ta de store forbryterne – og beskytte de svakeste blant oss. I Bergen er det omvendt.
Hanne Skartveit kommenterer
Hva skjer i Bergen? Inne i et hus var det flere kilo narkotika, mest amfetamin. Sivilkledde politifolk sto utenfor, klar til å rykke inn. Så kom beskjeden: Snu, dra hjem. Ordren fra toppen av Bergens-politiet sto fast: Ingen store narkotikaforbrytere skulle tas. I følge varsleren har ledelsen ved Bergens-politiet gjennom flere år gitt utenlandske narkotikanettverk fritt leide i byen. Tunge kriminelle har kunnet ture frem med sin samfunnsskadelige virksomhet. Mens 68 år gamle Fridtjof Nilsen, pensjonert sjømann, ble tatt med ett gram hasj – og ilagt en bot på 10.000 kroner.
…
Forklaringen halter
I Bergen har politiet trosset sentrale retningslinjer – og sviktet byens borgere. Nå sier byens politimester Kaare Songstad at de må prioritere å etterforske overgrep mot barn. Han sier at de har en stor overgrepssak på gang, og at alle vil forstå prioriteringen når denne saken blir kjent. Politidirektør Odd Reidar Humlegård gir Songstad støtte, og sier til Dagbladet at denne saken vil sette Bergens-politiet i et nytt lys.
Men i samme artikkel kommer det frem at politiet skal ha jobbet med denne saken i flere måneder. Måneder, altså. Ikke år. Her halter det, for varsleren forteller at de har forsømt narkotikaetterforskning i årevis. Det er lite tillitsvekkende når både politimesteren og politidirektøren setter en ny og pågående overgrepssak opp mot gamle unnlatelsessynder.
Har vi kommet i den vanvittige situasjonen at de yrkeskriminelle vil slippe unna etterforskning og straff fordi noen kloke hoder i politiledelsen i rekordtempo fant ut hva som skulle til for å rette fokus vekk fra dem selv? Ingen ved sine fulle fem vil kunne kritisere den tilsynelatende (og av Skartveit avslørte) prioriteringen til politiet i Bergen. Hvem bryr seg vel om narkotika og store penger sett opp mot det pedofilinettverket som nå, i det minste tilsynelatende, er i ferd med å avsløres i Bergen? Kanskje koker også denne saken ned til ingenting, men det får tiden vise. Den virker i hvert fall å ha klart å få samfunnets oppmerksomhet vekk fra meget kritikkverdige forhold innen politiledelsen i Bergen. Og det var kanskje meningen?
Nordmenn flest har en illusjon om at politiet er til for å beskytte folket. Heldigvis synes flere å begynne å våkne opp fra den illusjonen i dag. Politiet i dag beskytter de mektige og all deres kriminalitet, men straffer gjerne de fattige blant oss hardt for små synder, slik at vi skal fortsette å tro at de går etter kriminelle lovbrytere. Om de en sjelden gang går etter en leder, synes det som om denne lederen må ha sviktet sine medsammensvorne, og derfor må straffes. Mer skal det ikke til før mange tror at loven gjelder for alle 😉
Nok en velskrevet og uredd artikkel, Jostemikk! «… altså lureriet som holder «demokratiet» og «rettssamfunnet» oppgående, falt mot avgrunnen like raskt som et spett sluppet fra stor høyde.» Herlig! Og, jeg minnes en uttalelse om Bergen fra advokaten Alf Nordhus, for mer enn 25 år siden, «Bergen, en mafia by!» .
Slik har det alltid vært, men det har fra tid til annen dukket opp bra folk i politiet også. Sikkert ikke på toppen, for det tror jeg er umulig pr. definisjon slik verden er skrudd sammen, men nedover i rekkene. Er vel slik der som det er andre steder, at skal noe noen gang skje, må det komme initiativ fra innsiden. Høres imidlertid vanskelig ut, for det er nok noen som har bedrevet bokføring der de minste tabber og synder i de ansattes yrkes- og privatliv er notert, og slik er det vel med de fleste som har levd et liv. Et eller annet burde vært ugjort. Er derfor alle toppene er de største jævlene, for slike jobber får man ikke hvis de som kontrollerer dukkestrengene ikke har tilstrekkelig inkriminerende (er det et ord?) dokumentasjon om dem. Penger og utpressing. Penger og makt. Trussel og makt. De fleste av oss har dessuten en pris. Kanskje alle?
Så enkelt er det bare de får minnet De presstituerte om hva som egentlig er jobben deres. Politiledelsen spiller bedre sjakk enn Magnus Carlsen, og snipp, snapp, snute, så var narkotika-skandalen ute.
https://www.nrk.no/hordaland/politiet-overoses-med-blomster-etter-overgrepsavsloringene-1.13242162
Politiledelsen fant det riktige trekket i en presset situasjon og i tidsnød. Dette får meg til å minnes tv programmet Slanger i paradis, om organisert kriminalitet i Norge. Sendt på NRK for noen år siden. I det ene programmet møter vi Glenn, en av ytterst få bakmenn som er dømt for narkotikakriminalitet. Er det sant det han sier, så sto han og noen få andre bak det meste av innførsel av hasj til Norge. De hadde bestukket tollsjefen i distriktet slik at de hadde full oversikt over når tollvesenet hadde grensekontroll. Jeg var overrasket over at det gikk an å bestikke offentlige tjenestemenn i Norge, en toppsjef attpåtil. Sikkert bare et engangstilfelle.
Dette tror jeg vi kan karakterisere som en innentier, spot on.
Nei, en klatrer ikke så veldig høyt på rangstigene om «noen» ikke har noe på en. Slik fungerer det for toppjobber og maktposisjoner og slik fungerer selvsagt frimureriet, først og fremst er det et sted for å skape noe inkriminerende (ja det er et ord) dokumentasjon om dem som ser ut til å kunne komme til interessante posisjoner og så får det samtidig litt fart på klatringen for de som ikke har så mange skrupler. Såkalt veldedighet er et skalkeskjul. (jeg takker de gudene jeg ikke tror på, for at jeg selv en gang i tida hadde vett på å avslå forespørsler derfra, selv om det sikkert var noe av grunnen til at trappetrinnene ikke var der lenger). Det er ikke mye å se på, men likevel pokker så deilig å orke å se meg sjøl i speilet.