Survival of the fittest, eller survival of the lucky? Del 1

Samt noen tanker om naturens iboende trang og behov etter å trenge seg fram, og dessuten litt om genial risikospredning.

I mange år arbeidet jeg intenst for å forsøke forstå det biologiske samspillet i en del av naturen som det moderne samfunnet hadde endret spillereglene for. Det dreier seg om et vassdrag bedrøvelig påvirket gjennom vasskraftutbygging. Nesten all ledig tid gikk med på å forsøke å øke forståelsen av det som skjedde under vannflata i ei elv. Mens jeg spiste frokost, satt på do, kjørte bil til eller fra et sted, under samtaler eller skriftlig korrespondanse med biologer. Blant disse har jeg en sjefsforsker i NINA mye å takke for. Vi stilte hverandre alle tenkelige og utenkelige spørsmål, mange av dem så vanskelige at vi aldri kom til noe godt svar. Han lærte meg noe viktig, noe som i ettertid har fått meg til å steile overfor enhver portvokter av en vitenskapelig disiplin:

Jostemikk, jeg tror ikke at vi noen gang vil kunne svare nøyaktig på disse spørsmålene. Usikkerhetene er for store. Det betyr ikke at vi ikke skal fortsette å lete etter svar og sammenhenger. Det er jo nettopp det alt dette handler om. Å stille spørsmål. Å grave etter sammenhenger i naturen. Å øke vår forståelse av det som skjer.

Da en elvebiotop ble forandret av mennesket skaptes et nytt og bedre miljø – ikke for den sterkeste, men den heldigste.

Renaelva (Søndre Rena) er ei stor elv i Østerdalen med utløp fra Storsjøen, og samløp med Glomma i Åmot kommune ca. 2,5 mil lenger sør. Grunnlaget for livet i elva ble forandret gjennom habitatendringer på slutten av 60-tallet da en tre meter høy reguleringsdam ble bygget oppstrøms rett sør for Storsjøen, og et vannmagasin for kraftproduksjon ble bygget i andre enden, Løpet kraftverk med den medhørende Løpsjøen, en ny innsjø ca. ei halv mil lang.

Begge installasjonene skapte nye betingelser for livet i elva og tilhørende vassdrag. Reguleringsdammen øverst i elva var av typen som slapp ut vann under damluka, og denne vannstrømmen var for rask til at fisk kunne svømme motstrøms, og dessuten for brutal til at fisk hadde særlig mulighet til å overleve en nedstrøms vandring. Kraftverksdammen ved Løpet ble 18 meter høy, og eneste mulighet for vandrende fisk til å komme seg nedstrøms kraftverket var å svømme disse 18 meterne rett ned og slippe seg gjennom turbinene av Kaplan-typen. Disse turbinene gikk på folkemunne under navnet Fileteringsfabrikken.

Oppstrøms gyte- og næringsvandring ble fullstendig hindret begge steder, og for å bøte på det ble regulanten pålagt å bygge fisketrapper. Disse nye vandringsveiene var bare beregnet på oppstrøms vandring, og var tilpasset anadrome fiskearter, i første rekke laks. Dette medførte et problem for vandrende fisk i vassdraget. Fisketrappene var rett og slett ikke tilpasset harr og ørret. De svært få individene som tross hindringen klarte svømme opp fisketrappene, hadde en stor mulighet til å stryke med da de vandret nedstrøms igjen.

Litt om fiskene i vassdraget

Renaelva var først og fremst ei harr- og ørretelv. Andre arter er steinsmett, en viktig byttefisk, litt røye, sik, abbor og gjedde. De tre sistnevnte artene forekom spredt, først og fremst i de rolige partiene av elva.

I likhet med de fleste andre former for liv kan en anta at harr- og ørretbestanden i hoved- og sidevassdragene gjorde klokt i å velge en strategi der de spredde risikoen. Med det mener jeg at noen gener sannsynligvis førte til gytevandring, mens andre individer valgte å leve hele livsyklusen i en liten del av elva. For å gjøre dette ekstra vrient å forstå, bør vi åpne for muligheten at noe fascinerende kan skje. Kullsøsken kan velge hver sin strategi. Noen blir værende i oppvekstområdet hele livet, mens andre velger nærings- og gytevandring. Er det ikke genialt? På denne måten er det med på å sørge for større muligheter for arten å overleve hvis en av strategiene viser seg å være uheldig for en kortere eller lengre periode.

Andre påvirkninger av livet i elva

Også sidevassdrag har vært gjennom kraftutbygging, blant annet effektkjøringsanlegg med utfall i den nedre delen av Renaelva. Dette vannet kommer fra bunntapping i Osensjøen og er derfor kaldt. Det er sprengt tunell gjennomfjellet og ned til turbinene rett opp for Rød i Renaelva. Dette kalde vannet med en mye lavere ph-verdi kan influere sterkt negativt på fiskeartene nedstrøms utfallet. Minst like negativ influens har dette bråe skiftet i vanntemperatur på de akvatiske insektene. Det dreier seg om døgngrader i forbindelse med klekking, og det dreier seg om negativ påvirkning av en annen vannkvalitet. Området nedstrøms dette kraftverksutfallet er da også det som har opplevd sterkest negativ påvirkning i forbindelse med kraftutbyggingene. I tillegg ble et viktig gyteområde for både harr og ørret helt eller delvis ødelagt i forbindelse med at Forsvaret bygget vadetraseer i dette viktige habitatet.

Hvilke arter dro fordel av denne menneskeskapte påvirkningen, og hvem tapte på det?

Oppdemmingen som førte til den fem kilometer lange løpsjøen ga en stor fordel for artene abbor, gjedde og sik både som fødsels-, oppvekst- og leveområde. For gjeddas del ble elva påført nok en stor fordel, utsetting av oppdrettsørret. Denne oppdrettsfisken var ment som et avbøtende tiltak for å bedre på den negative influensen sperringen av elvas begge ender hadde påført ørretbestanden. Biologiske undersøkelser over en årrekke utført av NINA påviste at disse mistilpassede oppdrettsfiskene driftet raskt nedstrøms etter utsettingene, og at de var overrepresentert blant gjeddas byttefisker. Helt opp mot 85 % av gjeddas mat utgjorde disse individene som ble tegnet som “pelletsidioter”.

Dette førte til en lettvint tilværelse for gjedda, og i verste fall kan disse pelletsidiotene ha ført til en preging hos gjeddebestanden, at den begynte å bli selektiv på ørret, og at det således kan ha ført til en ytterligere forverring for den allerede hardt pressede bestanden av villørret.