Fra tid til annen må jeg koble løs fra galskapen i den menneskeskapte delen av verden. Har sittet ute om natta før jeg har lagt meg den siste perioden, og bare sett på den vakre stjernehimmelen. For et par dager siden tok jeg med kameraet, og bildet av stjernehimmelen, terrasseveggen med parabol, og lyset fra naboens utelys femti meter borte, er tatt bare ørlite mot nord for bildet av ospene i dagslys. En ser dem på nattebildet også. Ikke godt å si når det er vakrest, men det gjør noe med sinnsroen å sitte og betrakte himmelen om natta.
Denne høsten fikk ikke så vakre farger her jeg bor som det hender den gjør. Det meste av løvet har blitt brunt og falt av. Høsten er vakker allikevel, og hvor mye jeg enn sørger over hvor sent sola står opp og hvor tidlig den går ned, er det samme fenomen som gjør stjernehimmelen flottere og flottere. Det var fire minusgrader da jeg tok stjernebildet over, og skiftet mellom gressklipper og snømåke kan skje raskere enn jeg liker tenke på.
Utrolig deilig og koble helt ut. Sitte og nyte himmelen en vakker solnedgang eller et enormt snøfall. Det er synd man ikke kan gjøre det hver dag i hele verden. En fisketur i marka er balsam for min sjel, men når man kommer hjem igjen prøver man å finne ut av galskapen. Blir vel flipper hjerne i ukene som kommer igjen, men det er for en god sak.
Ser vi har samme sans for hva som gir god opplading av batteriene, Lars. Selv trenger jeg å bremse farta på alle tankene som tvinger seg fram fordi «alt» ser ut til å være en forvrenging av fakta. Naturen er bestandig ekte. På godt og vondt. Mest det første, for den er bestandig ærlig.